Konstantin Tsjernenko Константин Черненко
Født		11. sep. 1911 [1] Bolsjaja Tes [2]
Død		10. mars 1985 [3] [1] [4] [5] (73 ar) Moskva [6]
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		Ion Creang? Pedagogical State University Higher party school
Ektefelle		Anna Tsjernenko
Barn		Albert Tsjernenko
Parti		Sovjetunionens kommunistiske parti
Nasjonalitet		Sovjetunionen
Gravlagt		Kremlmurens nekropolis
Medlem av		Politbyraet i Sovjetunionen
Utmerkelser		23 oppføringer Sovjetunionens statspris Leninordenen ( 1971 ) Helt av det sosialistiske arbeidet ( 1976 ) Karl Marx-ordenen Klement Gottwald-ordenen ( 1981 ) Arbeidets røde fanes orden ( 1949 ) Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941?1945 Gold medal of Karl Marx Leninprisen ( 1982 ) Leninordenen ( 1976 ) Leninordenen ( 1981 ) Helt av det sosialistiske arbeidet ( 1981 ) Leninordenen ( 1984 ) Helt av det sosialistiske arbeidet ( 1984 ) Arbeidets røde fanes orden ( 1957 ) Arbeidets røde fanes orden ( 1965 ) Georgi Dimitrov-ordenen Medaljen til minne om 100-arsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin Jubileumsmedaljen i anledning av 30-aret for seieren i den store fedrelandskrigen 1941?1945 Jubileumsmedaljen for 60-aret for Sovjetunionens væpnede styrker Helt av Folkerepublikken Bulgaria Sukhbaatars orden Nasjonalflaggets orden
Generalsekretær for Sovjetunionens kommunistiske parti
13. februar 1984 - 10. mars 1985
Forgjenger		Jurij Andropov
Etterfølger		Mikhail Gorbatsjov
Sovjetunionens president
11. april 1984 - 10. mars 1985
Forgjenger		Jurij Andropov
Etterfølger		Andrej Gromyko
Signatur
Konstantin Tsjernenko pa Commons

Konstantin Ustinovitsj Tsjernenko ( russisk Константин Устинович Черненко, født 11. september ^jul. / 24. september   1911 ^greg. i Bolsjaja Tes i Sibir , død 10. mars 1985 i Moskva ) var en sovjetisk politiker og generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og ledet unionen fra 13. februar 1984 til sin død i 1985.

Liv og virke [ rediger | rediger kilde ]

Konstantin Tsjernenko kom fra en arbeiderfamilie i Sibir. Faren var gruvearbeider, og moren arbeidet i jordbruket.

Han ble medlem av Komsomol i 1926 og kommunistpartiet i 1931.

Kommunistisk politiker [ rediger | rediger kilde ]

Etter en rask tjeneste som grensevakt, ble han karrierepolitiker i forskjellige regioner. Det begynte med partiverv i Krasnojarsk . I 1948 flyttet han til SSR Moldavia der han kom til a arbeide under den daværende moldaviske sovjetrepublikkens generalsekretær og senere sovjetlederen Leonid Brezjnev .

I1960 ble han hentet til Moskva . I 1971 ble han medlem av Sentralkomiteen, og i 1978 ble han fullt medlem av Politbyraet .

Han var av mange ansett til a være den utkarede til Leonid Bresjnevs etterfølge, men han ble forbigatt av Jurij Andropov i valget pa generalsekretær da Bresjnev døde i 1982. Grunnen til dette var at det fantes en del kritiske røster til Tsjernenko bade i KGB og den røde hær. ^{[ trenger referanse ]} Derfor falt valget pa Andropov, som ogsa var leder av KGB .

Generalsekretær for det sovjetiske kommunistiske parti [ rediger | rediger kilde ]

Da Andropov døde etter kun 16 maneder, falt valget pa Tsjernenko, selv om det var en del bekymring grunnet hans darlige helse.

Under Tsjernenkos styre falt Sovjetunionen tilbake til den harde linjen som Bresjnev hadde ført. Den kalde krigen ble enda kaldere, samtidig som han forhandlet frem en handelsavtale med Folkerepublikken Kina . Hans darlige helse gjorde at han var nærmest ute av stand til a styre landet, men han fikk stanset de voldsomme personutskiftingene i partiet. Korrupsjonsbekjempelsen som Andropov hadde igangsatt, ble ogsa stoppet. Tsjernenko var opptatt av oppslutning blant befolkningen, og han investerte derfor mye i forbruksvarer, offentlige tjenester og jordbruk. ^{[ trenger referanse ]} Under hans styre fikk dissidentene det tøffere. ^{[ trenger referanse ]}

Tsjernenko døde den 10. mars 1985 og ble begravd i Kreml . Rett etter hans død ble hans private safe apnet av etterfølgeren Gorbatsjov . I safen ble det funnet noen fa personlige papirer og en masse penger. Enda flere penger ble funnet i skrivebordet hans. ^[7]

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Lothar Kolm (utg.): Kremlchefs ? Politisch-biographische Skizzen von Lenin bis Gorbatschow. Dietz, Berlin 1991, ISBN 3-320-01697-0 .
• Dmitri Wolkogonow: Die Sieben Fuhrer . Societats-Verlag, Frankfurt 2001, ISBN 3-7973-0774-8 .
• Christian Schmidt-Hauer: Michail Gorbatschow . Neuausgabe, Piper-Verlag, Munchen 1986, ISBN 978-3-492-00767-2 .
• Dev Murarka: Michail Gorbatschow ? Die Grenze der Macht . Eine Biographie. Lubbe, Monchengladbach 1991, ISBN 978-3-404-61111-9 .
• Archie Brown: Der Gorbatschow-Faktor: Wandel einer Weltmacht. Insel-Verlag Frankfurt am Main, Leipzig 2000, ISBN 3-458-17016-2 .

Referanser [ rediger | rediger kilde ]