Om kvelden 12. mai 1940 seiler 10 britiske krigsskip inn Ofotfjorden mot det vesle tettstedet Bjerkvik nord for Narvik. Krigen i Norge har allerede vart i en maned, og tyske styrker okkuperer Narvik og omradene rundt.

Skipene skal sette i land allierte soldater som skal forberede et angrep pa tyskerne. De britiske skipene har ordre om a skyte mot tyske stillinger.

Det er bare en hake; det er ingen tyskere i Bjerkvik denne kvelden. I stedet blir de 200 som bor i bygda fanget i et dødelig granatregn.

? Det gjør fortsatt vondt a snakke om det som skjedde, forteller Magne Øymo (83) fra Bjerkvik.

I hele sitt liv har 83-aringen skuet ut over den flotte Ofotfjorden i Nordland. Nesten like lenge har han baret pa minnene om tragedien som rammet hjemstedet denne mailkvelden.

Et uventet stormangrep

Fem ar gamle Magne, tvillingbroren Kjell og den to ar eldre broren Dagfinn har lagt seg for kvelden da de bratt blir vekket av moren Marie. Krigsskipene ute pa fjorden har rettet kanonene inn mot bebyggelsen, og Marie er bekymret.

Ektemannen Konrad er innrullert til tjeneste i 6. bilkompani og befinner seg i Tromsø, og moren bestemmer seg for a ta med seg guttene over til garden til bestefar.

Til sammen 20 personer presser seg ned ei lita luke pa kjøkkenet og ned i kjelleren. Like etter høres de første drønnene fra skipskanonene. Den allierte invasjonen av Bjerkvik, med den franske fremmedlegionen og tung britisk artilleristøtte, er i gang.

Ifølge øyenvitneskildringer blir det ene huset etter det andre sprengt i filler og begynner a brenne. Kirken spares heller ikke og tarnet velter i et flammehav. Mennesker flykter i panikk.

? Angrepet kom som lyn fra klar himmel. Dette var jo allierte krigsskip, sier Magne.

Skjøt mot sivile

Angrepet fortsetter, til tross for at sivile pa flukt er synlige fra skipene.

Sa blir bestefarens hus truffet. Magne, moren og brødrene kommer seg ut og søker dekning bak lavebrua. Mens de ligger der kommer et kraftig smell borte fra familiens hus. Moren som holder Kjell i handen reiser seg bratt opp. Skrekkslagen kan hun konstatere at huset hennes er beskutt.

Magne forteller at hun roper ut ≪A nei, det fine hjemmet vart har tatt fyr≫.

Det ble Maries siste ord. I samme sekund eksploderer en granat like ved, og Marie blir truffet. Store splinter river av henne den ene armen og skjærer seg inn i overkroppen.

Magnes lillebror Kjell blir ogsa truffet og han far skutt av halve hodet. Begge dør momentant.

Magnes tante tar resolutt tak i Magne og broren og løper bort til en steinfjøs hvor de gjemmer seg. Etter en stund klarer følget a rømme oppover slattemarka mens prosjektilene slo ned i snøen rundt dem.

I ettertid er det spesielt to ting Magne husker fra den skjebnesvangre kvelden.

? Jeg husker synet av mamma og Kjell som ble liggende igjen. Og alt blodet. Og sa husker jeg at snøen brant.

Senere har han fatt forklart at det var de rødglødende prosjektilene som freste da de slo ned i snøen.

Skulle ties i hjel

18 sivile mistet livet da Bjerkvik ble bombardert av dem som kom som venner. Mens landgangen ble omtalt som en stor suksess, var det ingen som snakket om de sivile tapene.

? Det ble ikke nevnt med et ord, det ble helt fortiet, forteller Magne.

Husdyr ble brent levende

Lokalbefolkningens prøvelser endte ikke denne natta. Da de vendte tilbake til det som var igjen av gardene sine ba de fremmedlegionærene om hjelp til a fa ut kyr og hester som hadde overlevd.

? De svarte med a satte fyr pa fjøs og laver, og brant opp bade levende og døde dyr.

? Et sar i Bjerkvik

I mange ar slet Magne Øymo med mareritt. Han var over 70 ar før han delte sine opplevelser med familien. I den nye boka ≪Kampen om Narvik ? 62 desperate dager≫ om krigshandlingene rundt Narvik, er han en av dem som for første gang deler sin historie offentlig.

I boka har forfatter og journalist Asbjørn Jaklin hatt tilgang pa et omfattende materiale av dagbøker og erindringsnotater fra folk som ikke sa et ord til familien sin om hva de hadde opplevd.

? Et typisk trekk bade hos soldater og sivile etter krigen er at man la lokk pa det de hadde opplevd og gikk videre.

Det som skjedde i Bjerkvik ble ekstra vanskelig a takle. Hvorfor angrep de britiske skipene sivile? Spørsmalet er aldri blitt skikkelig besvart.

? Det som skjedde i Bjerkvik disse maidagene er fortsatt et sar i bygda. Angrepet ble lenge forklart som en misforstaelse. Den franske generalen Bethoart hevdet senere at de ble forsikret at sivilbefolkningen var blitt evakuert.

Jaklin har imidlertid studert dokumenter i britiske krigsarkiv. Der kommer en annet historie fram.

? En av stabsoffiserene om bord i ≪Effingham≫ observerte kvinner og barn som løp vekk fra husene. Det ble signalisert ≪cease fire≫. Men admiral lord Cork beordret at skytingen skulle fortsette, forteller Jaklin.

For Magne Øymo har det gjort godt a snakke. Bade med familien og til skoleklasser. I dag er marerittene sa a si helt borte. Men det som skjedde natt til 13. mai i 1940 slipper aldri taket.

? De militære sjefene var villig til a ofre lokalbefolkningen i Bjerkvik. Det viser en ufattelig arroganse. Krigens natur er sa grusom at ingen fornuftige mennesker kan skjønne at det gar an. Jeg haper ingen i den norske befolkningen noen gang far oppleve krig igjen, sier Magne Øymo (83).

• Se videoklipp fra landgangen i Bjerkvik