Ibadiane reknar seg som den eldste teologiske retninga i islam og knyter historia si tilbake til slaget ved Siffin mellom kalif Ali ibn Abi Talib og umayyadane i Damaskus i 657. Da Ali godtok mekling med motstandarane sine, erklærte ein del av hæren hans at han ikkje var rettmessig kalif , sidan ≪berre Gud kan avgjere≫ pa slagmarka. Dei vart derfor kalla kharijiyya, som betyr ≪dei som forlot≫ . Ibadiane i dag avviser i stor grad noe band til desse kharijiane, sidan dette vart til eit utnamn pa valdelige ekstremistar , men erkjenner at deira retning oppstod med ≪dei som forlot≫.

Ei gruppe lærde som delte dette synet, samla seg i byen Basra i Irak , trulig rundt ar 700. Etter at abbasidane tok makta i Irak i 750, trakk desse seg tilbake til Oman , heilt sør pa den arabiske halvøya , der dei fekk oppslutning i stammane inne i landet. Ibadiane anerkjente ikkje umayyade- eller abbaside-styret og oppretta ein eigen stat, eit imamat , i Oman. I 1741 tok ein sultan fra Bu-Sa’idi-familien makta, og denne familien styrer Oman framleis.

Midt pa 700-talet spreidde ibadisk tru seg ogsa mellom berberar i Nord-Afrika . Fra siste del av 700-talet stod store delar av Maghreb under leiing av ibadiar. Da regionen vart erobra av dei sjiiske fatimidane i 909, trakk ibadiar seg tilbake til oasar i ørkenen eller andre utkantar. I dag er det om lag 200 000 ibadiar i Nord-Afrika. Sidan Oman i lange periodar ogsa styrte delar av den austafrikanske kysten, er det ogsa noen titusen ibadiar att her.

Ibadiane reknar seg i prinsippet som dei einaste ≪ekte≫ muslimane. Andre muslimar blir sett pa som ≪hyklarar≫, men ikkje som vantru, siden dei er ≪slike som ber≫. Ibadiane har derfor gjerne prøvd a skilje seg fra dei andre, men lever mellom dei og samhandlar med dei. I praktisk teologi er det lite som skil ibadiar fra sunniar og sjiaer . Dei meier at ≪den beste≫ muslimen, altsa han som er from og lærd, men ogsa god til a leie, har rett til a vere imam , uavhengig av slektskap og etnisitet. Det er ingen forrang for arabarar . Dei erkjenner dei to første kalifane Abu Bakr og Umar som gode kalifar, mens Uthman og Ali mista retten til a styre. Av seinare kalifar godtar dei berre den fromme Umar II (717?720). Imamen har hos ibadiane ingen annan status enn a leie samfunnet, og det kan vere fleire imamar i ulike delar av verda samtidig.

Ibadiane har sin eiga samling av hadith (profet-tradisjonar), men kan ogsa godta sunniske samlingar. Dei utgjer ein eigen lovskule, som i mange tilfelle fell saman med sunnisk lov, men har sin eiga historie og pa fleire punkt markerer seg med særskilde standpunkt.

I Oman, der ein ibadisk sultan styrer over eit land der halvdelen av folket er sunniar eller sjiaer, har likevel styresmaktene lagt vekt pa det som samlar alle muslimar. Dei har nekta a ta stilling til konfliktane mellom sunniske- og sjiastyrte land i regionen.

• Omans historie
• islams historie
• islam