I størrelse varierer arter innen hjortedyrfamilien fra den søramerikanske pudu ( Pudu pudu ) med mankehøgde pa om lag 35 centimeter og vekt pa 6?8 kilo hos voksne individer, til elg i Alaska ( Alces americanus ) med tilsvarende 210?230 centimeter og om lag 600?800 kilo.

Hjortedyr har pels med fargetegninger og fysiske egenskaper, for eksempel isolasjonsevne, som er tilpasset klimatiske forhold og miljømessige utfordringer i leveomradene. Pelsfargen varierer fra grader av brunt og gratt til nesten svart. Undersiden er vanligvis lysere enn oversiden.

Mange arter har lyse, kontrastrike partier i bakparten eller pa undersiden av halen (speil), og dette kan ha signalfunksjon i forhold til artsfrender. Nyfødte kalver av skogslevende arter har ofte lyse flekker i pelsen, noe som antas a gi kamuflasjeeffekt og et visst vern mot rovdyr den første tiden mens de beveger seg darlig. Voksne individer av enkelte arter har ogsa flekket pels, for eksempel dahjort ( Dama dama ), sikahjort ( Cervus nippon ) og aksishjort (Axis axis ).

Alle arter innen hjortedyrfamilien er ekte drøvtyggere med fire ≪mager≫. Relativ størrelse og fysiologisk funksjon i de fire avsnittene i fordøyelsessystemet varierer mellom artene, i forhold til kroppsstørrelse og ernæringsmessig tilpasning. Noen arter kan effektivt fordøye relativt næringsfattige og fiberrike planter og plantedeler, mens andre er mer avhengig av lettfordøyelig, næringsrik mat.

Generelt er hjortedyr sky og vare, og mange er typisk nattaktive. Arvakenhet og sanser er godt utviklet hos alle hjortedyr, en nødvendighet for a ha kunnet overleve i sameksistens med rovdyr gjennom artusener. Luktesans og hørsel er spesielt godt utviklet, og de sidestilte og store øynene gir godt nattsyn og er egnet til a oppfange bevegelser i en vid synssektor.

Lydytringer innen hjortedyrfamilien er vanlig, og er en viktig del av sosial aktivitet og kommunikasjon mellom individer. Lyduttrykkene kan deles i to hovedgrupper: lokke- og kontaktsignaler og varsellyder mot fare. Kontaktlyder er spesielt vanlig mellom mor og avkom. Spesifikke lydsignaler varierer mellom arter og mellom kjønn innen arter. Eksempelvis er lydytringer i forbindelse med brunsten svært forskjellige, fra kronhjortens brøl, som kan høres pa kilometers avstand, og til elgoksenes ≪gryntende sutring≫ med langt kortere rekkevidde.

Hjortedyr har en rekke sekretkjertler pa ulike deler av kroppen. Noen av disse er artsspesifikke og har signalfunksjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, revirhevding og reproduksjon.

Selv om arter innen hjortedyrfamilien har en del felles trekk, er det ogsa stor variasjon mellom artene. Hanndyr hos de fleste arter har gevir, men hos vannradyr ( Hydropotes inermis ) utvikles ikke gevir hos noe kjønn. Til gjengjeld har hannene 6?7 centimeter lange hjørnetenner (≪hoggtenner≫) i overkjeven. Det samme er tilfelle hos hanner av moskushjorter (Moschinae) og muntjakhjorter (Muntjacinae) hvor hannene har lange hjørnetenner i overkjeven, synlige under overleppen. I motsetning til vannradyr og moskushjorter har hanner hos enkelte muntjakhjorter et slags primitivt gevir. Geviret hos muntjakhjorter er lite, rettvokst, kanskje med en enkel øyetagg, og det sitter pa lange, harkledte rosenstokker . Vekstsyklus og fellingsmønster for muntjakhjortenes gevir er ikke sa regelmessig som hos mange andre hjortedyr. Hos rein ( Rangifer tarandus ) har ogsa hunndyr (simler) ofte gevir.

Moskushjorter, muntjakhjorter og vannradyr viser en del ≪ primitive ≫ trekk og avviker pa flere mater fra andre arter i hjortedyrfamilien. Ofte tolkes det som at de gjenspeiler tidligere former i den fylogenetiske utviklingen mot ≪moderne≫ hjortedyr.

Bare en hjortedyrart kan sies a ha blitt domestisert, nemlig rein ( Rangifer tarandus ). Flere arter har likevel vært gjenstand for oppdrett i innhegninger, for eksempel hjort og dahjort , mens elg har vært forsøkt i ranching- lignende driftsopplegg, blant annet i Russland. Fra enda flere arter har man temmet enkeltindivider til ulike formal, for eksempel som ride- og trekkdyr. Hjortedyrarter som er utpreget territorielle og solitære i livsform synes lite egnet for domestisering eller oppdrett.

Med økende befolkning globalt pavirkes mange hjortedyrbestander av økende aktivitet fra mennesker. Det gjelder eksempelvis i form av bebyggelse med tilhørende infrastruktur, avskoging og ekspansjon av landbruksomrader som reduserer hjortedyrartenes tilgang pa næringsomrader, skjul og trekk-korridorer.

Særlig alvorlig er kanskje fragmenteringen av leveomrader. Veier, jernbane, bygninger og annen infrastruktur kan representere barrierer som splitter artenes optimale leveomrader i mindre deler og avskjærer dyrene fra viktige habitatelement. Det fører til isolerte bestander i leveomrader med redusert kvalitet og bæreevne. Slike eksempler finnes det mange av i (opprinnelige) skogomrader i en rekke land.

Fra Norge er situasjonen for villreinen eksempel pa en nomadisk art som naturlig har sesongmessige vandringer over lange avstander for a utnytte ulike habitatelement til ulike arstider. Den norske villreinen er na delt i et tyvetalls mer eller mindre isolerte bestander pa grunn av ulike typer infrastruktur og barrierer.

Historisk har hjortedyra ≪delt Norge mellom seg≫, med elgen i Trøndelag og Øst-Norge og hjorten pa Vestlandet. Villreinen hadde fjellet over skoggrensa i Sør-Norge som sitt leveomrade. Radyr kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, først i grenseomradet lengst i sør mot Sverige. De etablerte seg først og fremst i kulturlandskap og skogomrader i lavlandet. I løpet av de siste 50 ar har dette endret seg, og med unntak av villrein har alle arter utvidet sitt utbredelsesomrade betraktelig.

Villrein var det første hjortedyret som kom til landet etter istida, og sammen med ressurser i havet var den trolig grunnlaget for de første bosetninger av mennesker i Norge. Arkeologiske funn viser at bade elg og hjort hadde tilhold i Norge i steinalderen , og at de var ettertraktet som matressurs.

Bestandsutviklingen hos norske hjortedyr var beskjeden bade i antall og geografisk utbredelse frem til tidlig pa 1970-tallet. Ifølge jaktstatistikken ble det i 1971 totalt felt om lag 14 500 hjortedyr i Norge, mot cirka 103 000 i 2017.

Jaktloven av 1951 la grunnlaget for moderne forvaltning av hjortedyr i Norge. Gjennom senere lovendringer og stadig reviderte forskrifter har Norge i dag et regelverk som legger til rette for kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av denne dyregruppen. Det innebærer blant annet arealkrav, bestandsplaner, jaktkvoter og spesifiserte fellingsløyver.

Den betydelige økningen i hjortedyrenes antall og geografiske utbredelse i Norge har flere arsaker, men malrettet og bedre bestandsforvaltning er klart en viktig del. I tillegg har trolig klimaendringer, økt skogareal og endret bruk av utmark ogsa hatt betydning.