T4 er en forkortelse for Tiergartenstrasse 4, adressen i
Berlin
hvor helsepersonale ble rekruttert til a delta i systematisk drap pa personer med funksjonsnedsettelser. I samtiden ble
eutanasi
eller aktiv
dødshjelp
(
Gnadentod
) anvendt som betegnelser for programmet, men dette er terminologi som i stor grad avspeiler overgripers holdninger snarere enn ofrenes opplevelse.
Programmet ble formelt initiert høsten 1939 av medlemmer i Førerkanselliet, en institusjon knyttet til det
nazistiske partiet
og tett opp mot
Adolf Hitler
. Blant annet var hans private lege sentral i utformingen og gjennomføringen. Det vedvarte ut
andre verdenskrig
, og rettet seg særlig mot individer som var innlagt pa sykehus eller mentalinstitusjoner. Programmet gikk ut pa at blant myndighetene oppfordret personalet til a neglisjere de som var mal for programmet med hensyn til pleie og mat. Andre pasienter ble innrapportert for a ha en funksjonsnedsettelse. Deretter ble de overført til særskilte steder hvor de ble drept, blant annet med gass. Drapene omfattet nyfødte sa vel som voksne personer, men de virkelige hensiktene med programmet ble naturlig nok ikke direkte kommunisert til
parørende
. Foreldrene kunne fa beskjed om at barna var blitt anbragt et sted hvor de fikk forsvarlig pleie, før de etter en tid fikk beskjed om at barnet var avgatt ved døden av naturlige arsaker og deretter fikk de tilsendt en fiktiv
dødsattest
. I virkeligheten hadde barnet blitt drept ved injeksjoner av dødelige stoffer.
Samme formelle og reelle dødsarsak rammet voksne ofre. Andre ble skutt eller drept i lokale
gasskamre
eller -vogner. Utviklingen av de mobile vognene var en forløper for teknologien anvendt for gasskamrene i
dødsleirene
. Likene ble
kremert
i større ovner, og parørende fikk tilsendt tilfeldig aske. Dette var en av matene parørende kunne avsløre bedrageriet pa, fordi det i asken kunne forekomme gjenstander som klart ikke hadde tilhørt vedkommende, for eksempel harspenner i asken til en mann. Den ideologiske hensikten med programmet ble kommunisert til omverdenen via
propaganda
, slik som i filmen
Ich klage an
(
Hvem dømmer?)
fra 1941. Der tar en lege livet av sin kone fordi hun lider av
multippel sklerose
, og drapet blir framstilt som en nødvendighet.
Til tross for propaganda og hemmelighold, ble innholdet i T4-programmet kjent i offentligheten og fordømt av mange. Det ble derfor offisielt avviklet i august 1941, men i virkeligheten fortsatte det i noe mindre systematisk grad og med større lokalt initiativ fram til krigens avslutning bade i og utenfor Tyskland, særlig i det okkuperte
Polen
og
Østerrike
.