Da Fantoft stavkirke i Bergen brant til grunnen 6. juni 1992 ble det starten pa en bølge av kirkebranner i Norge som ogsa fikk internasjonal oppmerksomhet. Kirkebrannene ble raskt knyttet til det norske black metal-miljøet. Det er anslatt at av rundt femti kirkebranner i denne perioden, iberegnet forsøk pa brannstiftelse, kan en tredjedel tilskrives fans eller aktører innen norsk black metal.

En av de mest profilerte aktørene i black metal pa starten av 90-tallet var Varg Vikernes (ogsa kjent som ≪Greven≫ eller ≪Count Grischnackh≫). Han sto bak enmannsbandet Burzum og spilte i en kort periode bass i Mayhem. Vikernes ble i 1994 dømt for tre kirkebranner og drapet pa Øystein Aarseth (≪Euronymous≫). Aarseth var ogsa helt sentral i miljøet, blant annet gjennom a drive platebutikken Helvete og som gitarist i Mayhem.

Før fengsling var Vikernes blitt kjent gjennom flere spektakulære utspill i media, blant annet i et intervju med Bergens Tidende . Etter lengre satanistspekulasjoner vedrørende det voksende kirkebrannfenomenet, stilte Greven 20. januar 1993 opp pa avisens forside med ansiktet delvis skjult og med to brutale kniver, under tittelen ≪Vi tente pa kirkene≫. I intervjuet tar en anonymisert Vikernes, pa vegne av en angivelig satanistisk undergrunnsgruppering, pa seg de til da atte nylige kirkebrannene. Et ønske om a ramme de kristne, og spre frykt og sorg hevdes a være et hovedmotiv. I 1994 ble ogsa Bard Guldvik Eithun (≪Faust≫) dømt for drapet pa Magne Andreassen og brannen i Holmenkollen kapell i 1992. Eithun var pa den tiden trommeslager for Emperor.

Samtidig, og i kjølvannet av disse alvorlige sakene, ble det avdekket flere større og mindre lovbrudd knyttet til miljøet. Til tross for at mange av aktørene i miljøet i senere tid har distansert seg fra den kriminelle historien til sjangeren, om enn i varierende grad, er det vanskelig a overse det aksjonistiske aspektet og oppmerksomheten dette fikk nar gjennomslaget for norsk black metal skal forklares. Omfanget og alvorligheten av hendelsene gjorde at et relativt marginalt fenomen over natten gikk fra ≪gutterommet≫ til noe som var av nasjonal interesse.

Der andre heavy metal -band, inkludert andre ekstremmetal-band, bare sang om ondskap, vitnet de ekstreme handlingene i det norske black metal-miljøet om en større sammenheng mellom liv og lære. Dermed ble musikken og det helhetlige uttrykket av mange oppfattet som mer ≪ekte≫. Black metal ble for mange synonymt med a ta avstand fra resten av samfunnet og fra annen ekstremmetal.

Norsk black metal spredte seg ogsa raskt internasjonalt. Sjangerens radikalisme spiller utvilsomt en rolle i den sammenheng. Det at et toneangivende musikkblad som engelske Kerrang! i 1993 (nr. 436, 27. mars) viet en forside og en lengre artikkel til en rekke pa dette tidspunktet heller obskure norske band, viser hvordan ekstrem estetikk kombinert med ekstrem aksjonisme og ideer hadde nyhetsverdi utover Norge. Mye av appellen la nettopp i at uttrykket ble oppfattet som mer autentisk.

I senere ar er det imidlertid uklart hvor mye av holdningene i miljøet som er konstruert av media og enkelte artister. Oppfatningen av miljøet har hele tiden vært preget av en usikkerhet rundt hvilke holdninger som var autentiske og hva som bare var teatralsk iscenesettelse og myter. Et eksempel er ideen om ≪den svarte sirkelen≫. Begrepet brukes om sentrale personer i miljøet i den tidlige fasen. Det betegner en situasjon der norsk black metal ble ansett som et elitistisk prosjekt drevet av noen fa innvidde. Disse kunne definere hva som var ≪innenfor≫ og ≪ekte≫, og hva som var ≪utenfor≫. Flere stiller imidlertid spørsmal ved begrepet fordi det kanskje opprettholder myten om miljøet som mer organisert og ensrettet enn det faktisk var. Kanskje var miljøet heller en løs gruppering med noen toneangivende aktører. Platebutikken til Aarseth i Oslo, Helvete, har for eksempel blitt fremhevet som et samlende møtepunkt der bade musikk og ideer kunne deles, men likevel pa en uformell mate.

Selv om det er vanskelig i ettertid a fastsla faktiske forhold fra myter, er ideer som ≪den svarte sirkelen≫ og aktørenes ekstreme holdninger uansett attribusjoner som utgjør en viktig del av narrativet om norsk black metal. Sett bort fra kriminelle handlinger, som er utført av relativt fa individer, blir det et tolkningsspørsmal om den øvrige radikalismen i black metal utgjør en faktisk eller kun en konseptuell trussel mot ≪det bestaende≫. Denne ambivalensen har gjort fenomenet kulturelt potent for artister og fans over hele verden, og er en viktig arsak til at sjangeren blir viet mye oppmerksomhet og spekulasjoner fra kommentatorer i form av bøker, dokumentarer og artikler.

Det var store variasjoner i førstegenerasjons black metal bade musikalsk og estetisk. Skillet mot heavy metal var noksa tydelig, men det var ikke noe tydelig skille til andre ekstremmetal-sjangre. Med norsk black metal ble det et klarere skille ogsa innenfor ekstremmetal. Noe som bidro til dette skillet var at black metal ble frontet som en motreaksjon til death metal. Flere band tok avstand fra death metal, som ble betegnet som ≪trendy≫ og ≪ikke ekstremt nok≫.

Dette kom musikalsk sett til uttrykk pa flere mater. I den første norske fasen tidlig pa 1990-tallet etableres et lydbilde som tydelig representerer et brudd med death metal. Lydbildet var ofte høyfrekvent ? det skulle høres ≪stygt≫ ut, ikke nødvendigvis brutalt og mer lavfrekvent slik det er i death metal. Bandet Darkthrone sitt andre album A Blaze in the Northern Sky (1992) representerer dette nye lydbildet og bruddet med death metal-estetikken pa en tydelig mate. I motsetning til debutalbumet Soulside Journey (1991), som eksemplifiserer death metal med tekniske finesser instrumentalt og relativt ≪god≫ produksjon, er oppfølgeren preget av en primitiv DIY-estetikk (les mer om slik estetikk i artikkelen om punk ). Lo-fi lyd og en ellers gjennomført upolert og primitiv estetikk bade visuelt og instrumentalt, er ogsa gjennomgaende pa de første albumene fra andre norske band som platedebuterte samme ar og arene som fulgte, blant andre Burzum, Satyricon og Immortal.

Andre konkrete musikalske kontraster til death metal er knyttet til stemmebruk og gitartekniske nyvinninger. Selv om det er noe variasjon, sa preges de norske bandene av en preferanse for høyfrekvent ekstremvokal (screaming), i sterk kontrast til den svært lavfrekvente vokalen i death metal (growling).

Gitar-soundet i sjangeren ble ogsa banebrytende. Soundet er preget av høyfrekvent lyd, nesten som hvit støy , og bidro til høy intensitet i lydbildet. Gitarene blir gjerne spilt med en rask tremolo -teknikk. Mange regner denne gitarteknikken som det mest klare sjangerdefinerende musikalske elementet. Teknikken preges av rask tremolo-spill pa jevne 16-deler eller sekstoler , kombinert med at en lar akkordene klinge pa flere strenger. Videre brukes ofte akkorder i spredt leie, med bruk av akkordfremmede toner og ofte orgelpunkt . Noen ganger klinger dette harmonisk , andre ganger disharmonisk . Distortion brukes alltid i fremføringen, noe som kan gi et overveldende og ofte kaotisk uttrykk, særlig nar tempoet blir dratt opp til det ekstreme.

Til tross for at det er noen vanlige kjennetegn, for eksempel enkel produksjon og rask tremologitar, var det ogsa et mangfold av uttrykk. Ikke alle black metal band i denne stilkrystalliserende perioden hadde disse uttrykkene i like stor grad. I tillegg utviklet ogsa bandene seg over tid, slik at en totalt sett finner svært mange ulike lydbilder og tilnærminger til norsk black metal.

Tidlig ute med a stake ut en egen stil var Emperor. I tillegg til de nevnte elementene bruker bandet synthesizer pa en mate som bidrar til et særegent ≪atmosfærisk≫ lydbilde. In the Nightside Eclipse (1994) er spilt inn i Grieghallen lydstudio og regnes som en black metal-klassiker.

Et annet eksempel er Dimmu Borgir som etter hvert representerer en kommersiell retning innen black metal. Med en mer polert produksjon og en synthbruk som heller fører assosiasjonene til Richard Claydermans nyromantiske stil enn ondskap og mørke, skapes en stil som har vist seg a fenge langt utenom kjernepublikumet for black metal. Sjangerpurister vil imidlertid ofte ikke regne bandet som et black metal-band pa grunn av det kommersielle tilsnittet.

Andre variasjoner kan ses i hvordan Dødheimsgard, Enslaved og Burzum blander inn elementer fra andre sjangere som elektronika og progressiv rock . Bandet Ulver baserer i stor grad musikken pa akustiske gitarer og ikke-ekstrem (mer ≪normal≫) vokal pa utgivelser som Bergtatt og Kveldssanger (begge fra 1995).

For a favne dette mangfoldet i uttrykk vil mange vektlegge at musikalske trekk som det ≪atmosfæriske≫, ≪dyster stemning≫ og et uttrykk for ≪ondskap≫ er definerende for sjangeren. Slike mer konseptuelle sjangerkriterier gir et musikalsk handlingsrom der svært ulike musikalske elementer kan benyttes. Dette henger ogsa sammen med at et definerende trekk ved black metal overordnet sett er hvilken ideologi og hvilke holdninger som formidles.

Norsk black metal er ikke bare en geografisk men ogsa en kulturell betegnelse, og en viktig tendens ogsa i musikken er hvordan ≪det norske≫ blir fremmet. Artistene synger ofte pa norsk. Enkelte band imiterer ogsa elementer fra norsk folkemusikk , dette finnes for eksempel Satyricons tidlige utgivelser. Stilen knyttes gjennom dette til 1800-tallets nasjonalromantikk . Men ogsa andre elementer bidrar til denne koblingen. Blant annet brukes gjerne diverse lydeffekter (for eksempel torden eller slagmarkslyder) pa en eksplisitt mate. De mikses ikke inn i lydbildet, men blir heller staende frem vulgært dramatisk. Dette er produksjonsgrep som bidrar til en upolert og voldsom totalitet. Tematisk knyttes tekster ofte til fjell, dype skoger, is og snø, og dette sammenkobles med et mørkere lyrisk innhold, satanistisk eller paganistisk tematikk.

Subtile men virkningsfulle nyanser til annen ekstremmetal spiller ogsa en viktig rolle her. I death metal brukes for eksempel ogsa blast beats og hurtige tempi mye, men i black metal blir dette ofte brutt opp med partier i medium tempo og lengre harmoniske klangflater. Spillestilen i black metal er utpreget legato , og staccato -stilen som en ofte hører i thrash-metal og til dels death metal , er sa godt som fraværende. Black metal-stilen blir dermed voldsom, men like fullt ofte ogsa preget av en vakker, romantisk melankoli. Slik skapes et brudd med brutalitetsnormen i annen ekstremmetal, men ogsa en romantisk kontrast til ≪det stygge≫ i black metal selv.