Muhammed ble født i Mekka i cirka 570 evt. Pa denne tiden var Mekka en viktig handels- og pilegrimsby, og selve knutepunktet for karavanehandelen pa Den arabiske halvøy. Han tilhørte Banu Hasjim, en fattig gren av Kureish-stammen, koreishittene , som dominerte Mekka fra 500-tallet.

Muhammeds liv, slik det skildres i klassiske arabiske kilder, inneholder følgende hovedtrekk: Han ble tidlig foreldreløs, og en onkel, Abu Talib, tok hand om ham. Som ung mann forsøkte Muhammed seg med hell som handelsmann. Han kom i kjøpmannsenken Khadija bint Khuwaylids (cirka 554?619) tjeneste, og den 15 ar eldre Khadija giftet seg med ham da han var 25 ar.

I 610, i maneden ramadan , fikk Muhammed sitt profetkall ? en opplevelse som ifølge tradisjonen er gjengitt i Koranen , sure 96. Denne suren apner med Guds befaling til Muhammed: ≪Forkynn i din Herres navn.≫ Muhammed forkynte læren om en Gud og om dommens dag . I Mekka vakte imidlertid hans forkynnelse motstand, og etter mer enn ti ar blant mekkanerne tok han beslutningen om a utvandre med sine tilhengere til byen Yatrib, senere kalt Medina ( medina al-nabi , ≪Profetens by≫).

Kildene til Profetens liv er Koranen , som gir enkelte biografiske opplysninger, hadith -samlingene, redigert pa 800- og 900-tallet, samt de tradisjonelle profetbiografiene sira , hvorav den eldste er Ibn Ishaqs fremstilling, gjengitt av Ibn Hisham (død 827).

Synet pa profeten ble inngaende debattert i klassisk tid, og utgangspunktet var alltid koranteksten. Her kalles Muhammed for profet ( nabi, rasul ), det vil si utvalgt av Gud for a formidle Hans budskap til hele menneskeheten: ≪Vi (Gud) har sendt deg som en nadesbevisning til all verden≫ (sure 21:107). Profeten kan ogsa omtales som ≪et vakkert forbilde≫ ( uswa hasana, sure 33:21), og koranteksten gir ham et stort antall titler eller hedersnavn.

Da mekkanerne utfordret Muhammed og ba ham om a utføre mirakler, svarte han: ≪Jeg sier ikke til dere ?Hos meg er Guds skatter?. Jeg kjenner ikke det skjulte. Jeg sier heller ikke ?Jeg er en engel?. Jeg følger bare det som er blitt apenbart for meg≫ (sure 6:50). Et annet vers som ofte kommenteres, er følgende: ≪Si: Jeg er bare et vanlig menneske som dere. Men meg er apenbart at Gud er en Gud≫ (sure 18:110, sure 41:6). At profeten utførte undergjerninger, antydes likevel i selve koranteksten, som i sure 54:1.

Parallelt med samlingen av hadith-tekster og nedtegning av profetbiografier, hvor mirakelfortellinger er hyppige, ble en filosofisk-teologisk profetlære utviklet. Læren om profeten som syndfri ( isma ) var fullt utformet pa 900-tallet og innebar at Muhammed var beskyttet mot alle feil og mistak som kunne ha forvansket budskapet fra Gud.

Deler av profetlæren var inspirert av nyplatonismen og hvilte pa tanken om ≪Muhammeds lys≫ ( nur muhammadi ), hans lysnatur som var utgatt fra Gud før skapelsen. En tilsvarende tanke om profeten som ≪det fullkomne mennesket≫ ( al-insan al kamil ) ble ogsa fremmet av de lærde. Læren om profetens syndfrihet og evige lysnatur vant gradvis innpass i brede sunni-islamske miljøer. Sjia-miljøer utformet denne læren i tilknytning til sin imamteologi. Sentralt i begge tradisjoner stod tanken om at profeten kan hjelpe de troende med sin forbønn ( shafa’a) pa dommedagen.

I det 20. arhundre kom flere reaksjoner pa mytiske og spiritualiserte fremstillinger av profeten. Representanter for islamsk modernisme forkastet mirakelhistorier og filosofiske tilnærminger til profetskikkelsen. Dette gjelder ogsa rituelle uttrykk for ærefrykten for profeten; vektlegging av profetens ekstraordinære kvaliteter hadde ført til omfattende feiringer av hans fødselsdag, mawlid al-nabi , over store deler av den muslimske verden. Hans himmelreise, mi’raj , markeres ogsa med en mindre høytid. Disse høytidene kan føres tilbake til 900-tallet og hører følgelig ikke med til den eldste tradisjonen. Derfor er det enkelte muslimske miljøer i dag som ikke deltar i slike høytider.

Respekten for profeten er stor og innebærer at det er restriksjoner for hvordan profetens kan omtales eller fremstilles. Islams billedforbud omfatter i prinsippet forbud mot alle avbildninger av profeten og andre hellige personer. I rettslæren blir enhver krenkelse av profeten, sabb al-rasul , sett som blasfemi og kan straffes strengt.

• islam
• sunni- og sjiaislam
• islams historie