Mellom 1400- og 1600-tallet var det omradet som senere ble til Liberia preget av store forflytninger av folkegrupper. Allerede pa den tiden forteller kilder om flere av de etniske gruppene som finnes i Liberia i dag, blant annet Vai, Mandingo og Kru. Migrasjonen ble ytterligere intensivert pa grunn av økt kontakt med europeere langs kysten. Migrasjonen fortsatte pa 1700- og 1800-tallet og ble stimulert av handel med
elfenben
,
slaver
og
tømmer
. I løpet av det 19. arhundre slo flere av de etniske gruppene som i dag utgjør den liberiske befolkningen seg ned i omradet.
I 1822 definerte The American Colonization Society en del av det geografiske omradet som senere ble Liberia som en koloni for frigitte amerikanske slaver. Medlemmer av The American Colonization Society inkluderte presidenten, senatorer og kongressmedlemmer i USA. Bosetterne kalte omradet Christopolis, før det ble omdøpt til Monrovia etter
USA
s femte president
James Monroe
(1817?1825).
I 1847 ble Liberia grunnlagt som en uavhengig republikk. I 1870 ble The True Whig Party stiftet. Partiet hadde tilknytning til
The Whig Party
i USA og det dominerte i praksis Liberia i over 100 ar.
Gummiindustrien
vokste frem pa 1920-tallet. Gummi- og dekkfirmaet
Firestone
ledet an og signerte en 100-arskontrakt med Liberia i 1926 og opprettet dermed det som skulle bli en av de største gummiplantasjene i verden.
I arene 1930?1970 ble et nasjonalt
byrakrati
og statsapparat videreutviklet. Større deler av landet ble etter hvert inkludert i statsapparatets ansvarsomrade. Pa 1940-tallet initierte president William Tubman (1944?1971) en rekke reformer som blant annet skulle forene etterkommerne av bosetterne med urbefolkningen, samt reformere og inkludere det rurale Liberia i de nasjonale prosessene og i den nasjonale økonomien. I disse arene opplevde landet økonomisk vekst og framgang pa mange omrader.
Reformprosessen varte til 1970-tallet da landet gikk inn i økonomiske nedgangstider og politisk turbulens. Misnøyen i landet økte i takt med den økonomiske nedgangstiden og kulminerte med en stor demonstrasjon den 14. april 1979 som i Liberia blir kalt ≪the Rice Riot≫ (ris-opprøret). Tolbert-regjeringen satte inn tanks, soldater og politi mot over 2000 sivile demonstranter og begynte etter hvert a skyte inn i folkemengden. Dette økte motstanden mot regjeringen ytterligere og apnet opp for
Samuel Doe
. Den 12. april 1980 ble regjeringen kastet i et blodig kupp ledet av Samuel Doe. President Tolbert og hele hans administrasjon, med unntak av fire ministere (deriblant
Ellen Johnson Sirleaf
) ble drept. Kuppet blir ofte tolket som et opprør mot eliten eller ≪americo-liberierne≫ som inntil 1980 hadde styrt landet i mer enn 100 ar.
Samuel Doe ledet et undertrykkende regime som skapte nye spenninger mellom ulike grupper av urbefolkningen og mellom urbefolkningen og ≪americo-liberierne≫. National Patriotic Front of Liberia (NPFL) som ble ledet av
Charles Taylor
, utnyttet etter hvert denne situasjonen. Samuel Doe ble drept i 1989 i et nytt statskupp ledet av Prince Johnson, som sto i ledtog med Charles Taylor og NPFL. Kuppet apnet for at Charles Taylor kunne ta makten. Han førte landet ut i en svært blodig
borgerkrig
som ogsa spredte seg til nabolandene. Konflikten utviklet seg i første halvdel av 1990-arene til en av Afrikas mest brutale, og flere hundretusener flyktet til nabolandene. Etnisk tilhørighet overskygget politisk tilhørighet i kampene, og langt de fleste ofre var sivile. 270 000 mennesker ble drept, en tredjedel av befolkningen hadde flyktet. Landets infrastruktur og økonomi la i grus før krigshandlingene ble stoppet i 2003. Charles Taylor flyktet til
Nigeria
11. august samme ar.
I 2003 ble det satt i gang fredsforhandlinger i
Accra
og en fredsavtale ble signert den 18. august mellom den liberiske regjeringen og opprørsbevegelsene Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) og Movement for Democracy in Liberia (MODEL). I tillegg signerte ogsa en rekke politiske partier. En overgangsregjering under ledelse av Gyude Bryant ble etablert 14. oktober 2003.
Economic Community of West African States
(ECOWAS) hadde ledet fredsforhandlingene og vært til stede med styrker. Disse styrkene fikk navnet ECOWAS Mission in Liberia (ECOMIL) og var i landet fram til FN overtok 1. oktober 2003. Utsending av FNs fredsbevarende styrker (
UNMIL
) ble vedtatt av
Sikkerhetsradet
gjennom resolusjon 1509 den 19. september 2003. Den 30. juni 2016 overtok regjeringen ansvaret for sikkerheten i landet fra UNMIL. UNMIL avsluttet sitt oppdrag den 30. mars 2018. UNMIL blir av mange trukket fram som en FN-suksess. Mandatet til FN-styrkene var a støtte opp om fredsavtalen og a bidra til a konsolidere freden. Det første politiske valget etter krigen ble holdt i 2005.
Ellen Johnson Sirleaf
, lederen av Unity Party, vant valget og ble Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsleder. I 2011 vant hun igjen valget og satt i sin andre og siste periode som landets president ut 2017, da hun overga makten til lederen av opposisjonspartiet CDC George Weah i januar 2018. Dette var den første fredelige maktovertakelsen av et opposisjonsparti pa over 70 ar i Liberia.
Da Sirleaf ble valgt til sin andre periode som president sto utfordringene i kø. Arbeidsledigheten blant den unge befolkningen ble stadig mer akutt og landet ble ogsa satt pa en hard prøve da
ebola-epidemien
rammet i 2014?2015. Utbruddet startet i nabolandet Guinea i desember 2013. Den 30. mars 2014 ble de første tilfellene registrert i Liberia. Ifølge
WHO
ble 10 675 personer i Liberia smittet, av disse døde 4809 i epidemien (tall fra 7. april 2016).