Opprinnelsen til den første fallskjerm er usikker. Noen teorier gar ut pa at
kineserne
drev utsprang i forlystelsesøyemed fra ≪større høyder≫ ved hjelp av rammer med duk allerede pa 1100-tallet.
Leonardo da Vinci
tegnet en pyramideformet skjerm i 1495. Den ble ikke utprøvd, men ville etter senere foretatte beregninger ha fungert.
Det første dokumenterte fallskjermutsprang ble foretatt av franskmannen
Andre-Jacques Garnerin
fra en varmluftballong i 915 meters høyde ved
Paris
22. oktober 1797. I 1808 overlevde polakken Jodaki Kuparento et nødutsprang fra en brennende ballong over
Warszawa
.
Flyene satte tidlig pa 1900-tallet ny fart i utviklingen av fallskjermer, og første utsprang fra et fly skal ha blitt foretatt av den amerikanske kaptein Albert Berry fra en høyde pa 460 meter over Jefferson Barracks ved
St. Louis
1. mars 1912. I 1918 begynte man i USA, med offentlig støtte, utviklingen av en skjerm som kunne utløses manuelt etter et fritt fall, og 19. april 1919 foretok Leslie Leroy Irvin det første frie fall med landing i fallskjerm.
Vingfallskjermen ble oppfunnet av amerikaneren Domina Jalbert, som fikk ideen i 1952 og foretok den første vellykkede prøven i mars 1964. Moderne vingfallskjermer har et glidetall pa cirka 4:1, og horisontal hastighet kan komme opp i omkring 45 kilometer i timen. Selve skjermen veier rundt 4?5
kilo
og er bygd opp av to lag duk forbundet i vertikale dukstykker slik at det dannes ≪lommer≫ i flyretningen.