Da Bull og Borchgrevink returnerte fra Antarktis, hadde de begge planer for en overvintring pa kontinentet. Borchgrevink tok imidlertid første stikk ved a rapportere til Den 6. internasjonale geografiske kongress i
London
i 1895, hvor blant annet utforskning av Antarktis var i fokus. Ved a overdrive sin egen rolle i Bulls ekspedisjon fikk Borchgrevink anerkjennelse for reisen. Imidlertid greide han ikke a skaffe sponsorer og midler til en ny ekspedisjon, hverken i Australia, Norge eller England. Blant annet ønsket presidenten i Englands Royal Geographical Society, sir Clements Markham, heller støtte til en nasjonal antarktisekspedisjon under ledelse av
Robert F. Scott
.
Til slutt fikk Borchgrevink private midler fra forleggeren sir George Newnes, og i 1898 dro han sørover med
barken
Southern Cross
(tidligere
Pollux
av Arendal) som leder for en overvintringsekspedisjon. Til tross for navnet
The British Antarctic Expedition
var 18 av de 19 i mannskapet norske og
stuerten
svensk. I tillegg var det en overvintringsgruppe pa ti mann, hvorav tre britiske vitenskapsmenn (en fra
Tasmania
) og sju nordmenn, inkludert to
samer
, Ole Must og
Per Savio
(Savios sønn,
John Andreas
, ble ogsa en anerkjent kunstner i likhet med Borchgrevinks sønn Ridley), samt 90 hunder. Halvparten av mennene var under 25 ar.
Borchgrevink valgte
Kapp Adare
til overvintringen siden han kjente den fra før og trodde det ville gi bra adgang til a utforske et større omrade omkring. Ekspedisjonen dro fra London 22. august 1898 og nadde Kapp Adare 17. februar 1899. Med seg hadde de to prefabrikkerte laftede hytter fra
Strømmen Trævarefabrik
, og disse star pa stedet fremdeles som de første bygningene i Antarktis og de første der som fremdeles star. I 1972 ble de innskrevet pa Antarktis Traktatsystemets liste over fredede kulturminner: Historic Monuments and Sites ? som HMS nummer 22.
Situasjonen pa Kapp Adare viste seg a være langt fra ideell. Topografien og ekstreme værforhold begrenset arbeidet, og flere av ekspedisjonens mal ble ikke oppnadd. Den norske
zoologen
Nicolai Hanson (1870?1899) ble syk og døde 14. oktober etter lengre tids sykdom, noe som betydde en viss reduksjon av ekspedisjonens vitenskapelige verdi. Hanson ble begravet pa toppen av fjellet bak ekspedisjonsbasen, og graven er i dag bevart som et fredet kulturminne. Hanson utførte fremragende arbeid mens han maktet det, men verdien ble forringet av uforsiktig behandling av notater og prøver under ekspedisjonens hjemreise. Borchgrevink viste seg a være en vanskelig leder, og andres dagbøker forteller om til tider darlige forhold. Imidlertid var dette en pionerovervintring, og de samlede erfaringer og observasjoner la grunnlaget for at andre kunne følge etter.
Overvintrerne ble hentet av
Southern Cross
28. januar 1900, og før de dro nordover seilte de sørover til og langs fronten av
Ross Ice Shelf
(Rossbarrieren) og kom inn til
Bay of Whales
(Hvalbukta), hvor det viste seg a være relativt lett a komme opp pa is-shelfen. Dette ble viktig da
Roald Amundsen
noen ar senere skulle planlegge sitt overvintringssted. De kunne konstatere barrierens betydelige tilbakegang siden
Southern Cross
' tid. De foretok en ski- og hundesledetur cirka 16 kilometer innover is-shelfen, og satte derved en ≪lengst sør≫-rekord, samtidig som de kunne gi de første beskrivelser av forholdene pa is-shelfen. Alt i alt ma ekspedisjonen utvilsomt betegnes som en dristig pionerbedrift.
Borchgrevink har selv beskrevet ekspedisjonen i
First on the Antarctic Continent. Being an Account of the British Antarctic Expedition 1898?1900
(1901, faksimileutgave 1980), norsk utgave
Nærmest Sydpolen
(1905). Fysiker Louis Bernacchi fra Tasmania publiserte sin beretning fra ekspedisjonen i 1901.