Den første hoveddelen i Den hebraiske bibelen, Loven ( Torah ), begynner med Første Mosebok, pa hebraisk kalt ≪I begynnelsen≫ ( Bereshit ), pa latin ≪Begynnelsen≫ ( Genesis ). Den starter med skapelsesfortellingene og menneskenes eldste historie, etterfulgt av historien om utvelgelsen av Abraham og den pakten Gud slutter med ham om at hans etterkommere skal være et utvalgt folk. Deretter kommer fortellinger om Isak, Jakob (ogsa kalt Israel) og Jakobs tolv sønner. De tre førstes ektefeller, Sara, Rebekka og Rakel/Lea, spiller ogsa sentrale roller. Første Mosebok slutter med historien om Josef og israelittene som bosetter seg i Egypt .

I de øvrige fire Mosebøkene er Moses hovedpersonen. Fortellingen starter med israelittenes utferd fra Egypt, derav det latinske navnet Exodus (≪Utferd≫) pa Andre Mosebok. Helt sentralt i fortellingen er lovgivningen pa Sinai , der Moses far De ti bud og andre regler og veiledninger for livsførsel og religiøs praksis. De tre siste bøkene i Toraen inneholder flere lover og ordninger og forteller videre om israelfolkets vandring gjennom ørkenen. Toraen slutter med at Moses dør (Femte Mosebok, kapittel 34).

I jødedommen er Toraen utvilsomt den viktigste delen av Den hebraiske bibelen. Jødiske rabbineres veiledninger er ogsa i dag i stor grad basert pa de fem Mosebøkene, men ogsa pa den senere skriftsamlingen Talmud .

Den andre hoveddelen av Den hebraiske bibelen, Profetene, omfatter skrifter som med rette kalles profetskrifter (≪De senere profetene≫), men ogsa skrifter som det faglig sett er mer dekkende a kalle historiske bøker (≪De tidlige profetene≫).

De historiske bøkene starter med inntagelsen av Kanaans land under Josva og omtaler deretter dommertiden (med skikkelser som Debora , Gideon og Samson ), kongedømmet (med de kjente kongene Saul , David og Salomo ) og den følgende delingen i to kongeriker: Nordriket ( Israel ) og Sørriket ( Juda ). Sentralt i fortellingene star profetene Samuel, Natan , Elia og Elisja som ofte advarte og refset Israels konger for deres umoralske oppførsel. De historiske bøkene slutter med babylonernes erobring av Juda og bortføringen av folket til eksil (Andre Kongebok, kapittel 25).

De egentlige profetskriftene (≪De senere profetene≫) forteller om personer som ble kalt av Gud for at de pa hans vegne skulle tale til folket. Typisk begynner deres budskap med ordene ≪Sa sier Herren ...≫. Profetene refset folket for deres frafall fra Israels Gud og dyrkelse av andre guder, og de rike og mektige ble anklaget for a utnytte fattigfolk. Pa grunn av frafall og umoral advarte mange av profetene om at Gud ville dømme folket, og bortføringen av folket i Juda til Babylon ( eksilet ) ble tolket som et uttrykk for Guds dom (slik for eksempel Jeremia ). I eksiltiden stod det fram profeter som talte om at Gud ville gripe inn og gi en lys fremtid for Jerusalem og dens innbyggere ( Jesaja , kapittel 40?55; Esekiel ).

I kristen tradisjon har tekster fra profetene spilt en viktig rolle fordi de har blitt tolket som profetier om Jesus og begivenheter knyttet til hans komme (se særlig Jesaja kapittel 7,14; kapittel 9,1?7; kapittel 53; Jeremia kapittel 31,31?34; Joel kapittel 3).

Den tredje hoveddelen i Tanakh, Skriftene, starter med bøker som hører til kategorien visdomslitteratur: Salmenes bok , Salomos ordsprak og Jobs bok . Ifølge jødisk tradisjon er mange av salmene skrevet av David, mens Salomo regnes som forfatteren av ordsprakene.

De følgende fem skriftene, ≪De fem skriftrullene≫, blir lest i synagogene i forbindelse med de store jødiske høytidene: Høysangen i pasken ( pesach ), Ruts bok i ukefesten ( shavuot ), Klagesangene pa sørgedagen for tempelets fall ( tisha be-av ), Forkynneren ved løvhyttefesten ( sukkot ) og Esters bok ved purim .

I kristen tradisjon star utvilsomt Salmenes bok i en særstilling blant ≪Skriftene≫. Gjennom mange arhundrer har alle salmene blitt brukt i kirkens tidebønner . Noen av salmene er i Det nye testamentet tolket som tekster om Jesus (blant annet Salme 2; 22 og 110).

Skriftene ? og Tanakh/Den hebraiske bibelen som helhet ? slutter med perserkongens dekret om at jødene skal fa vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge tempelet (Andre Krønikebok, kapittel 36,22?23). Bøkene Esra og Nehemja, som forteller om hjemkomsten og gjenoppbyggingen av Jerusalem og templet, gjengir likevel hendelser som historisk sett er senere.

Septuaginta er den vanligste betegnelsen pa samlingen av tidlige oversettelser av Den hebraiske bibelen til gresk, i stor grad utført av jøder i Egypt i tiden fra det tredje arhundret f.Kr. og til det første arhundret e.Kr. Fordi omfanget av Den hebraiske bibelen (den jødiske kanon) ikke var endelig avgrenset pa denne tiden, ble ogsa skrifter som ikke finnes i Tanakh, inkludert i Septuaginta.

Pa denne tiden forela de fleste skriftene enkeltvis i separate skriftruller laget av papyrus , men nar de senere ble publisert i kodeks-form (tilsvarende moderne bøker), ble skriftene plassert i en noe annen rekkefølge enn i den hebraiske bibelen. Skriftene var inndelt i fire kategorier: lover, historiske bøker, poetiske bøker og profetbøker. Blant de historiske bøkene finner vi blant annet Samuelsbøkene og Kongebøkene; de er i Septuaginta slatt sammen under en tittel ≪Kongedømmene≫, trolig fordi det allerede i Første Samuelsbok fortelles om Israels første konger.

Selv om Septuaginta opprinnelig var laget av og for jøder, fikk den svært liten betydning i jødiske miljøer i arhundrene etter var tidsregnings begynnelse. Det var flere grunner til dette. For det første kom det andre oversettelser til gresk ? oversettelser som la nærmere den hebraiske teksten enn det Septuaginta gjorde. Blant disse oversettelsene er de som ble gjort av Aquila og Symmachus de viktigste.

En annen grunn var at de kristne hadde gjort Septuaginta til ≪sin≫ bibel, og at rabbinerne ikke aksepterte de skriftene som ikke fantes i den hebraiske bibelen. Disse skriftene, kalt de gammeltestamentlige apokryfene, ble imidlertid en del av den kristne bibelen ? i alle fall fram til reformasjonen , og etter den tid fortsatt i de ortodokse og katolske kirkene.

• Les mer om Det gamle testamentet

Betegnelsen ≪de gammeltestamentlige apokryfene≫ viser til skrifter som finnes i den greske Septuaginta, men ikke i Den hebraiske bibelen. Det var bibeloversetteren Hieronymus som først brukte ordet ≪ apokryfer ≫ om disse skriftene. Denne betegnelsen er fortsatt vanlig blant protestanter, mens de i katolsk sammenheng omtales som ≪de deuterokanoniske bøkene≫ (gresk deutero- , 'andre, annen') for a indikere at de er kommet til senere enn skriftene som finnes i den hebraiske bibelen (se apokryfer ).

De bøkene det dreier seg om, er jødiske skrifter som ble til i tidsrommet fra omkring 200 f.Kr. til omkring 100 e.Kr. De var opprinnelig skrevet pa hebraisk, men ble tidlig blitt oversatt til gresk og er som helhet bare bevart i greske oversettelser. Hvilke skifter som skal regnes med blant dem, er ikke helt entydig fordi gamle manuskripter til Septuaginta og lister over de gammeltestamentlige skriftene varierer noe.

I tillegg til skriftene i Den hebraiske bibelen finnes følgende skrifter i ulike utgaver av Septuaginta:

• Judits bok
• Tobits bok
• Makkabeerbøkene (blant de historiske bøkene)
• Visdommens bok ( Salomos visdom )
• Sirak
• Salomos salmer (blant de poetiske bøkene)
• Baruk
• Jeremias brev (blant profetbøkene)
• en større utgave av Esters bok (den greske Ester)
• en større utgave av Daniels bok som inneholder avsnittene om Susanna og Bel og dragen (ofte kalt Tillegg til Daniel)
• Salme 151 (som en del av Salmenes bok)
• Manasses bønn

Disse skriftene finnes ogsa i den latinske bibelen Vulgata , med unntak av Tredje og Fjerde Makkabeerbok, Salomos salmer, Salme 151 og Manasses bønn. Vulgata var den vanlig brukte latinske bibeloversettelsen siden 600-tallet (betegnelsen kom pa 1200-tallet).

I katolske bibler plasseres de deuterokanoniske bøkene innimellom de øvrige gammeltestamentlige skriftene, avhengig av kronologi og sjanger. I en del protestantiske bibler (blant annet i Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534), er de tatt med, men da plassert helt til slutt i Det gamle testamentet. I de fleste nyere protestantiske bibler er de imidlertid blitt utelatt, men blir av og til utgitt som en separat bok.

• Les mer om apokryfer

≪Det gamle testamentet≫ er altsa ingen entydig betegnelse. Det kan vise til den hebraiske bibelen, eller til de ulike kristne versjonene av Det gamle testamentet: den romersk-katolske/ortodokse versjonen eller den protestantiske.

Nedenfor følger en oversikt over den jødiske kanon, den romersk-katolske/ortodokse kanon (Vulgata/Septuaginta) og den protestantiske kanon, slik vi for eksempel finner den i norske bibelutgaver. I kolonnen med den protestantiske utgaven av Det gamle testamentet er de gammeltestamentlige apokryfene samlet under en overskrift ? i trad med Luthers praksis.

Det nye testamentet inneholder fire evangelier: Matteusevangeliet , Markusevangeliet , Lukasevangeliet og Johannesevangeliet . Evangeliene utgjør kjernen i Det nye testamentet og ble plassert fremst da skriftene ble samlet i en kodeks. De er alle anonyme, det vil si at det ikke er angitt noen forfatter i selve teksten. Nar de ble del av en skriftsamling, fikk de overskriftene ≪etter Matteus≫, ≪etter Markus≫, ≪etter Lukas≫, og ≪etter Johannes≫. Disse overskriftene reflekterer den tidlige kirkes oppfatning av hvem som var forfatterne. Det er ingen entydige holdepunkter for dateringen av evangeliene, men før midten av det andre arhundret var alle de fire evangeliene i omløp og vel kjent. De fleste forskerne daterer evangeliene til tidsrommet mellom ar 60 og 100 e.Kr., eventuelt et tiar senere.

I det andre, tredje og fjerde arhundret ble det skrevet en del andre tekster som ble kalt evangelier og tillagt personer kjent fra Det nye testamentet. Ingen av disse tekstene regnes som autentiske og har aldri vært en del av Det nye testamentet. De omtales av og til noe misvisende som nytestamentlige apokryfer. Riktigere er det a tale om tidligkristne apokryfer .

Etter evangeliene følger Apostlenes gjerninger , som er en fremstilling av historien om de første kristne og den første misjonsvirksomheten, særlig knyttet til Paulus . Boken har samme forfatter som Lukasevangeliet og fremstar som en fortsettelse av evangeliet. De er trolig skrevet av en som tilhørte kretsen rundt Paulus.

Deretter følger 13 brev der Paulus er angitt som forfatter. De er i hovedsak skrevet til menigheter i byer som Paulus besøkte pa sine misjonsreiser. I tillegg kommer fire brev skrevet til enkeltpersoner, to til Timoteus , ett til Titus og ett til Filemon .

Paulusbrevene er den viktigste kilden til de tidligste kristnes tro og teologi . De fleste av dem er skrevet i tiden mellom ar 50 og tidlig pa 60-tallet, altsa før evangeliene. Mens evangeliene forteller mye om Jesu liv og gjerning, er Paulus primært opptatt av betydningen av Jesu død og oppstandelse, og i tillegg skriver han utførlig om rett livsførsel.

Til tross for at de 13 brevene angir Paulus som forfatter, har flere moderne bibelforskere satt spørsmalstegn ved forfatterskapet til noen av brevene, særlig de to brevene til Timoteus og brevet til Titus, men ogsa Efeserbrevet , Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev . Forfatterspørsmalet er stadig diskutert innenfor forskningen, og langt fra alle forskere er like kritiske, særlig gjelder det de to sistnevnte brevene (Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev). De forskerne som betviler at Paulus er forfatter, regner ofte med at brevene er skrevet av noen av Paulus’ elever, personer som videreførte arven fra apostelen.

Blant Paulusbrevene regnes Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev og Galaterbrevet som ≪hovedbrevene≫ og som de viktigste kildene til Paulus’ teologi. Særlig Romerbrevet har senere spilt en avgjørende rolle i utformingen av kristen teologi. Det er verd a merke seg at Paulusbrevene i de eldste handskriftene bare har adressatenes navn i overskriftene, for eksempel ≪Til romerne≫ (ikke ≪Paulus’ brev til romerne≫ slik det star i norske bibler). Det vitner om at de tidlig var samlet i en kodeks under en felles overskrift (≪Paulus≫ eller ≪Paulusbrevene≫).

• Les mer om Paulus' brev

I tillegg til Paulusbrevene inneholder Det nye testamentet ogsa atte andre brev, gjerne omtalt som ≪de katolske brev≫ fordi de ikke har en spesifikk adressat, men har en mer allmenn adresse. Grunnbetydningen av ≪katolsk≫ er allmenn. Det første av de katolske brevene, Hebreerbrevet , har heller ingen angitt forfatter. I oldtiden var det mange som mente at dette var skrevet av Paulus, men det synspunktet er helt forlatt innenfor bibelforskningen.

De øvrige brevene angir to av Jesu brødre, Jakob og Judas , som forfattere, og to angir forfatteren som apostelen Peter (Første og Andre Petersbrev). Tre brev omtales som Johannesbrevene, og det første har ingen forfatterangivelse, men viser en del likheter med Johannesevangeliet og har i den oldkirkelige tradisjonen blitt knyttet til apostelen Johannes. Større usikkerhet var knyttet til det sakalte Andre og Tredje Johannesbrev, som angir ≪den eldste≫ som forfatter, men noen handskrifter navngir Johannes i overskriften.

Det nye testamentets siste bok er Johannes’ apenbaring . Der er forfatteren navngitt i selve teksten, men det ble tidlig en diskusjon om hvem denne Johannes var. Den vanligste oppfatningen har vært at det var apostelen Johannes , mens andre har papekt de tydelige forskjellene i sprak og stil mellom Johannesevangeliet og Apenbaringen ? og derfor ment at sistnevnte bok ma ha vært forfattet av en annen Johannes enn apostelen. Det greske ordet for ≪apenbaring≫ er apokalypsis , pa norsk ≪apokalypse≫. Dette er en betegnelse som brukes pa en rekke jødiske og tidligkristne skrifter der forfatteren far apenbart ukjent informasjon om den himmelske verden og om fremtiden.

I moderne oversettelser følger Det nye testamentets skrifter ordningen som teologen Erasmus av Rotterdam (1466?1536) brukte i sin utgave av den greske teksten fra 1516 (se nedenfor). I mange greske manuskripter var Apostlenes gjerninger plassert etter Hebreerbrevet (som ble regnet som et brev av Paulus) og foran de katolske brevene. Erasmus plasserte skriftet rett etter evangeliene fordi det hadde samme forfatter som Lukasevangeliet. Han mente at de to burde sta sa nær hverandre som mulig, men ville samtidig ikke bryte den etablerte rekkefølgen pa de fire evangeliene.

Den vanlige rekkefølgen pa Det nye testamentes skrifter er i dag slik:

Tittel	Forkortelse
Evangeliet etter Matteus	Matt
Evangeliet etter Markus	Mark
Evangeliet etter Lukas	Luk
Evangeliet etter Johannes	Joh
Apostlenes gjerninger	Apg
Paulus' brev til romerne	Rom
Paulus' 1. brev til korinterne	1 Kor
Paulus' 2. brev til korinterne	2 Kor
Paulus' brev til galaterne	Gal
Paulus' brev til efeserne	Ef
Paulus' brev til filipperne	Fil
Paulus' brev til kolosserne	Kol
Paulus' 1. brev til tessalonikerne	1 Tess
Paulus' 2. brev til tessalonikerne	2 Tess
Paulus' 1. brev til Timoteus	1 Tim
Paulus' 2. brev til Timoteus	2 Tim
Paulus' brev til Titus	Tit
Paulus' brev til Filemon	Filem
Brevet til hebreerne	Hebr
Jakobs brev	Jak
Peters 1. brev	1 Pet
Peters 2. brev	2 Pet
Johannes' 1. brev	1 Joh
Johannes' 2. brev	2 Joh
Johannes' 3. brev	3 Joh
Judas' brev	Jud
Johannes' apenbaring	Ap

• Les mer om Det nye testamentet

Nar det gjelder den hebraiske bibelen, er de eldste komplette manuskriptene fra 900- og 1000-tallet e.Kr., og da i kodeks -form (ark bundet sammen som en bok). I dag finnes bare Codex Leningradensis (Leningrad-kodeksen) fra 1008 i komplett form. Ogsa Codex Aleppo fra cirka 920 e.Kr. har inneholdt en komplett hebraisk bibel, men i 1947 forsvant omtrent en tredjedel av manuskriptet. Moderne vitenskapelige utgaver av den hebraiske bibelen er basert pa Leningrad-kodeksen som derfor ogsa danner det viktigste grunnlaget for moderne oversettelser av Det gamle testamentet.

De eldste manuskriptene til bøkene i Tanakh er skrevet pa hebraisk og nesten bare med konsonanttegn. For a sikre rett uttale og forstaelse begynte en del jødiske lærde pa 600-tallet a føye til vokaltegn og diakritiske tegn i tekstene. Disse jødiske lærde ble kalt masoretene , og deres standardiserte tekst av den hebraiske bibelen kalles masoret-teksten. Det er den vi finner i Leningrad-kodeksen.

For studiet av Den hebraiske bibelen var funnet av Dødehavsrullene ved Qumran i 1947?1956 og senere av stor betydning. Blant tekstene man fant, var det en rekke fragmenter av bibeltekster, og de eldste kan dateres til 250 f.Kr. Et av de viktigste funnene var en komplett utgave av profeten Jesaja (Jesaja-rullen), en hebraisk tekst som var cirka 1000 ar eldre enn den sakalte masoret -teksten i Leningrad-kodeksen. Man sa da at størstedelen av disse tekstene ligger nær opp til den yngre masoret-teksten, men ogsa at det er en del forskjeller.

Det viser at det ikke fantes noen standardisert bibeltekst pa den tiden Qumran-samfunnet produserte disse tekstene (cirka 200 f.Kr.?70 e.Kr.). Et godt eksempel pa dette er et par bokruller som inneholder deler av Første og Andre Samuelsbok, og som har en lengre tekst enn den som var kjent fra før. I Bibelselskapets oversettelse fra 2011 har man i noen tilfeller fulgt teksten fra Qumran, blant annet ved a sette inn en lengre tekst i slutten av Første Samuelsbok, kapittel 10 og begynnelsen av kapittel 11 (se fotnote til teksten i Bibel 2011). Episoden som der fortelles, er ogsa kjent fra den jødiske historieskriveren Josefus . Det er derfor grunn til a tro at den hørte med i den opprinnelige teksten, men at den ved en glipp er blitt hoppet over nar teksten ble kopiert.

Avstanden mellom tiden der tekstene fikk skriftlig form, og de eldste bevarte manuskriptene er relativt kort nar det gjelder Det nye testamentet. Tekstene ble tidlig kopiert i et stort omfang, og det er bevart et stort antall manuskripter, det vil si handskrevne tekster pa papyrus eller pergament , som inneholder deler av eller hele Det nye testamentet pa gresk. Det finnes i alt nesten 6000 slike greske manuskripter, men de fleste inneholder bare større eller mindre fragmenter av tekstene. Ingen annen antikk tekst er imidlertid dokumentert med sa mange og gamle manuskripter. I dag kjenner man for eksempel til 35 papyrusfragmenter som er skrevet allerede pa 100- og 200-tallet e.Kr. Det antatt eldste bevarte fragmentet kalles Rylands Papyrus 52 og inneholder noen sma bruddstykker av Johannesevangeliet, kapittel 18. Det dateres til omkring 125 e.Kr., bare noen fa tiar etter at evangeliet ble skrevet.

Langt viktigere er Papyri 45, 46 og 47 (P. Chester Beatty I-III). Papyrus 46 (datert til omkring ar 200) inneholder mesteparten av en kodeks som trolig har omfattet alle Paulusbrevene. De bevarte sidene inneholder store deler av Romerbrevet, praktisk talt hele teksten til 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Hebreerbrevet, pluss deler av 1. Tessalonikerbrev. Papyrus 45 (datert til 200-tallet) inneholder betydelige deler av de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger, mens Papyrus 47 (ogsa datert til 200-tallet) omfatter flere kapitler fra Johannes' apenbaring.

I norsk sammenheng er det verd a nevne Papyrus 62, som befinner seg i Universitetsbiblioteket i Oslo . Det bestar av syv sma fragmenter fra 300-tallet og inneholder tekst fra Matteusevangeliet, kapittel 11,25?30.

Svært viktig for overleveringen av de greske bibeltekstene er de store kodeksene som inneholder (eller har inneholdt) alle Bibelens bøker. I en del tilfeller er deler av tekstene blitt ødelagt pa grunn av darlige oppbevaringsforhold gjennom arhundrer, men de er uansett viktige vitnesbyrd om at man allerede pa 300-tallet hadde komplette bibler pa gresk. De viktigste kodeksene, der tekstene ofte var skrevet i jevne kolonner med prydelige store bokstaver (majuskler) pa pergament, er:

• Codex Sinaiticus (cirka 350)
• Codex Vaticanus (cirka 350)
• Codex Alexandrinus (fra første halvdel av 400-tallet)
• Codex Ephraemi Rescriptus (cirka 450)

Disse har hatt stor betydning for a kunne finne fram til den eldste versjonen av Det nye testamentets greske tekst (og den greske oversettelsen av Det gamle testamentet).

I moderne tid er det laget vitenskapelige, sakalte kritiske utgaver av Bibelens tekster, basert pa et grundig arbeid med alle tilgjengelige manuskripter. Dette arbeidet har blant annet resultert i at enkelte avsnitt i Bibelen pa en eller annen mate er markert som ≪sekundære≫ i moderne oversettelser, det vil si at verset eller avsnittet mangler i de eldste og beste manuskriptene (se for eksempel Markusevangeliet, kapittel 16, vers 9?20 i Bibelselskapets oversettelse fra 2011).

Det finnes en god del variasjoner mellom manuskriptene, men ofte dreier det seg bare om detaljer, og fa har vesentlige teologiske implikasjoner. Et typisk eksempel er Matteusevangeliet, kapittel 27, vers 9, hvor det star: ≪Slik ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia≫. Etter dette følger et bibelsitat, men det er fra profeten Sakarja, ikke Jeremia. Flere manuskripter dropper derfor navnet Jeremia eller erstatter det med Sakarja . Etter all sannsynlighet er Jeremia det opprinnelige og skyldes en menneskelig glipp. Endringene i noen manuskripter er gjort for a korrigere denne glippen.

I de eldste greske manuskriptene til Bibelen er teksten skrevet som en sammenhengende tekst, uten skilletegn og uten mellomrom mellom bokstavene. Det var heller ingen inndeling i kapitler og vers og ingen form for overskrifter. I noen av de store kodeksene ble det laget ≪overskrifter≫ plassert i margen for a gi leseren hjelp til a finne fram i tekstene. En inndeling av de ulike skriftene i kapitler ble først gjort i den latinske Bibelen, Vulgata, pa begynnelsen av 1200-tallet. En videre inndeling av kapitlene i vers skjedde første gang i en utgave av Det greske nye testamentet, utgitt av Robert Estienne (Stephanus) i 1551. I moderne bibelutgaver er det ofte satt inn overskrifter over kapitler eller deler av kapitler, men ingen av disse er en del av den opprinnelige teksten.

• Les mer om bibelhandskrifter og bibelutgaver

Med Johann Gutenbergs (1400?1468) oppfinnelse av boktrykkerkunsten ble det mulig a trykke utgaver av de bibelske tekstene pa originalsprakene; tidligere var de kopiert for hand. Den første trykte utgaven av den hebraiske bibelen ble produsert i Soncino i Italia i 1488 av den jødiske boktrykkeren Joshua Solomon ben Israel Nathan Soncino. Viktigere for ettertiden var den bibelen som ble trykt av Daniel Bomberg i Venezia i 1524?1525, omtalt som Bombergiana og redigert av Jacob ben-Chajiim. Den var den mest brukte utgaven av Den hebraiske bibelen helt fram til 1900-tallet. Det var den teksten som ble trykt i den første vitenskapelige utgaven redigert av Rudolf Kittel i 1906, kalt Biblia Hebraica (≪Den hebraiske bibelen≫).

Biblia Hebraica kom i en tredje, sterkt revidert og forbedret utgave i 1937. Den (og senere utgaver) var na basert pa Leningrad-kodeksen fra 1008. En fjerde, forbedret utgave ? som ogsa tok hensyn til funnene fra Qumran ? var ferdig i 1977, og den omtales som Biblia Hebraica Stuttgartensia . De to sistnevnte utgavene ligger til grunn for alle moderne bibeloversettelser av Det gamle testamentet. En femte utgave er under utgivelse.

I 1516 utga den nederlandske teologen Erasmus fra Rotterdam (omkring 1466?1536) den første kritiske utgaven av Det nye testamentet pa gresk. Den inneholdt ogsa Erasmus’ egen oversettelse av teksten til latin. Denne greske teksten ble etter hvert omtalt som textus receptus (≪den mottatte tekst≫) og ble lagt til grunn for mange viktige oversettelser av Det nye testamentet, fra reformasjonstiden og fremover, blant annet Luthers utgave i 1522 og King James’ Bible i 1611. Erasmus’ utgave var basert pa manuskripter som gar tilbake til 1100- og 1200-tallet. Etter hvert ble det publisert nye utgaver av den greske teksten, utgaver som tok hensyn til flere og eldre manuskripter.

Svært viktig var Constantin von Tischendorfs funn av Codex Sinaiticus (i 1844 og 1859), en kodeks som inneholdt en komplett gresk versjon av Det nye testamentet fra 300-tallet. Dette og andre funn gjorde at man fikk tilgang til en mye eldre tekst til Det nye testamentet enn tidligere. I 1898 utga Eberhard Nestle et gresk nytestamente ( Novum Testamentum Graece ), en tekst som etter hvert etablerte seg som den viktigste tekstutgaven for forskere og bibeloversettere. Den kom i stadig nye, reviderte og forbedrede utgaver, fra 1952 med Kurt Aland som medredaktør. Denne tekstutgaven omtales gjerne som Nestle-Aland. Den kom i 2012 i sin 28. utgave.

Historiens første bibeloversettelse er oversettelsen av Den hebraiske bibelen til gresk. Oversettelsen er best kjent under det latinske navnet Septuaginta som betyr ≪sytti≫, et navn som baserer seg pa en legende om at oversettelsen ble gjort av 70 (eller rettere 72) personer som hver for seg kom fram til det samme resultatet. Den hebraiske bibelen ble ogsa oversatt til syrisk og utgjør første del av Peshitta, den eldste av flere oversettelser til dette spraket.

Septuaginta fikk enorm betydning for oversettelser til andre sprak. Den la til grunn for tidlige oversettelser blant annet til latin , koptisk , gotisk , armensk , georgisk , etiopisk, arabisk og slavisk . Særlig oversettelsen til latin var viktig for ettertiden.

Allerede tidlig pa 200-tallet e.Kr. fantes det flere ulike versjoner av bibelske tekster oversatt til latin, og det kom stadig nye oversettelser. I 383 ba derfor pave Damasus den lærde Hieronymus om a besørge en enhetlig og palitelig oversettelse av Bibelen til latin. Det skulle ikke være en helt ny oversettelse, men en revisjon av de versjonene som allerede forela. Det Hieronymus gjorde, var a oversette noen tekster pa nytt pa grunnlag av Septuaginta, andre pa grunnlag og den hebraiske teksten, og i noen tilfeller lot han tidligere latinske oversettelser forbli uendret. Selv om resultatet ikke ble en ensartet latinsk tekst, var det denne oversettelsen, senere kalt Vulgata (≪den alminnelige≫), som etter hvert ble den vanlige Bibelen i vest ? gjennom nesten tusen ar. Den satte enorme spor i den vestlige kirke og kultur.

Vulgata var utgangspunktet for de første oversettelsene til europeiske folkesprak før reformasjonen , blant annet til engelsk (≪Wycliffe-bibelen≫ pa 1380-tallet) og tysk (1466). Oversettelser til folkesprakene skjøt for alvor fart i forbindelse med reformasjonen, men ble da oversatt pa grunnlag av de bibelske grunnsprakene hebraisk og gresk. Det var muliggjort ved boktrykkerkunsten og utgivelser av de hebraiske og greske tekstene pa 1400- og 1500-tallet.

Martin Luther (1483?1546) oversatte Det nye testamentet til et folkelig tysk sprak i 1522 og forsynte det med fortaler (forord) bade til helheten og til de enkelte skriftene. Pa ett punkt avvek Luther fra den tradisjonelle rekkefølgen pa skriftene: Til sist plasserte han Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas brev og Johannes’ apenbaring. I fortalen til Hebreerbrevet skriver han: ≪Hittil har vi behandlet de rette, sikre hovedbøker i Det nye testamentet. De fire som na følger, har derimot i tidligere tid vært annerledes ansett.≫ Det han viser til, er at disse bøkene var omdiskutert i den eldste kirke.

Selv stiller han ogsa spørsmal ved om de er forfattet av apostler. Han benekter ikke at de hører med i kanon, men mener at de ikke forkynner Kristus like klart og rent som de øvrige skriftene i Det nye testamentet. I fortalen til hele Det nye testamentet fremhever Luther Johannesevangeliet, Første Johannesbrev, Paulusbrevene og Første Petersbrev som de viktigste og omtaler Jakobs brev som et ≪strabrev sammenlignet med disse≫. I fortalen til det sistnevnte brevet skriver han imidlertid: ≪Til tross for at det ble forkastet av de gamle, priser jeg St. Jakobs brev og holder det for et godt brev≫ ? selv om han ikke anser det for a være et apostelskrift.

Luthers oversettelse av Det gamle testamentet skjedde i samarbeid med flere andre teologer og filologer og ble utgitt i en fullstendig bibelutgave i 1534. Luther-bibelen omfattet ogsa de gammeltestamentlige apokryfene, men da plassert i en egen bolk sist i Det gamle testamentet. I Luthers samtid fantes det ikke et enhetlig tysk sprak, men en rekke til dels svært forskjellige dialekter. Den store spredningen av Luther-bibelen fikk derfor svært stor betydning for utviklingen av det tyske spraket.

Luthers oversettelse av Det nye testamentet ble ogsa brukt av William Tyndale da han oversatte Det nye testamentet til engelsk, utgitt i 1525. I de følgende tiarene ble det utgitt en rekke ulike oversettelser til engelsk. To av dem bør nevnes spesielt: Geneve-bibelen og King James-bibelen.

Under den katolske dronningen Maria 1 . (1553?1558) flyktet mange engelske protestanter til Geneve, der de arbeidet med en ny engelsk bibeloversettelse som kom ut i 1560. Den var utstyrt med en rekke fotnoter og forklaringer som hadde et klart kalvinistisk preg, og noen av dem hadde ogsa en politisk tendens. Den ble svært populær og trykt i en rekke opplag. En av grunnene var at den var trykt med romanske skrifttyper i stedet for gotiske (som var det vanlige). Den var ogsa den første engelske bibelen med versnummerering. Dette var den bibelen som blant annet William Shakespeare og John Bunyan forholdt seg til.

Etter at James (Jakob) 1 . var blitt konge i England (i 1604), ble det satt i gang arbeid med en ny bibeloversettelse. Den utkom i 1611 og ble omtalt som ≪Authorized Version≫ (≪den autoriserte versjonen≫) fordi den var kommet i stand pa kongens initiativ og godkjent til bruk i kirkene (slik det star pa tittelbladet). Denne oversettelsen (som ogsa innehold de gammeltestamentlige apokryfene) ble den mest brukte engelske bibelen helt fram til slutten av 1800-tallet og har hatt stor betydning for engelsk litteratur og kultur.

I 1881?1885 utkom det en revidert utgave (Revised Version) som fikk status som autorisert kirkebibel. Pa 1900-tallet kom det en rekke nye oversettelser, blant annet de autoriserte oversettelsene Revised Standard Version i 1952 og New Revised Standard Version i 1990. Disse nye oversettelsene tok alle hensyn til publiseringen av mange gamle bibelmanuskripter som ikke var kjent da King James-bibelen ble publisert.

I 1550 kom den første fullstendige oversettelse av Bibelen til dansk , kalt Christian 3.s bibel. Oversettelsen var basert pa de bibelske grunnsprakene, men ble lagt nær opp til Luthers tyske bibel. Oversettelsen ble kritisert for a inneholde mange feil, og en ny oversettelse til dansk kom i 1607, gjort av Hans Poulsen Resen . Han forsøkte a gjengi den hebraiske og greske grunnteksten mest mulig ordrett ? i trad med forestillingen om verbalinspirasjon , forestillingen om at hvert ord i Bibelen er guddommelig inspirert, og at den derfor er ufeilbarlig i alle ting. Denne forestillingen var radende i samtiden. Resultatet var et svært darlig dansk. Oversettelsen ble lett revidert av Hans Svane (Svaning) i 1647, og denne utgaven (med senere revisjoner) ble i realiteten den dansk-norske kirkes offisielle bibel til ut pa 1800-tallet.

En egen norsk bibeloversettelse basert pa grunnsprakene begynte med en utgave av Det gamle testamentet i 1891. Med oversettelsen av Det nye testamentet i 1904 forela det for første gang en virkelig norsk bibel. Den ble revidert i 1930, og den utgaven var offisiell kirkebibel i Norge fram til den nye oversettelsen kom i 1978 ? bade pa bokmal og nynorsk . 1978-oversettelsen baserte seg pa et idiomatisk oversettelsesprinsipp der det ble lagt større vekt pa a gjengi tekstens mening enn a gjengi grunnteksten ord for ord (det vil si en mer konkordant oversettelse). Mange mente at man dermed fjernet seg for mye fra det tradisjonelle bibelspraket. Uavhengig av Bibelselskapet ble det satt i gang et arbeid med en bibeloversettelse som la mye nærmere 1930-utgaven, men med moderne rettskrivning og en forsiktig endring av setningsbygningen. Resultatet var ≪Norsk bibel≫ som utkom i 1988.

Bibelselskapet (Det Norske Bibelselskap) kom med en noe revidert utgave av 1978-oversettelsen i 1984. Samme ar kom det for første gang siden 1800-tallet en utgave av Bibelen med apokryfene. Det tok ikke lang tid før Bibelselskapet satte i gang arbeidet med en helt ny oversettelse. Den utkom i 2011 og har siden vært den offisielle kirkebibelen i Norge. Den er noe mer konkordant enn 1978-oversettelsen

Bibelen er oversatt til alle store (og mange mindre) sprak i verden. Per september 2021 er hele bibelen oversatt til 717 sprak ? Det nye testamentet til 1582 sprak og deler av Bibelen til 1196 sprak. De til sammen 3495 sprakene dekker cirka 7 milliarder av verdens totale befolkning pa cirka 8 milliarder mennesker. Hvert ar oversettes Bibelen til stadig nye sprak.

• Les mer om bibeloversettelser