Skinner og Watson var enige om mye av hva psykologifeltet skulle forske pa: Psykologisk forskning skulle studere dyrs og menneskers atferd under strengt kontrollerte betingelser, med det mal a etablere funksjonelle lovmessigheter som skulle være basis for en helhetlig (og alternativ) psykologi.

Men Skinner markerte en kontrast til Watson ved a ga inn for vitenskapsfilosofien radikal behaviorisme. Mens Watson hadde insistert pa at psykologien skulle avgrense seg til den objektivt tilgjengelige atferden, ville Skinner trekke inn bevissthet og andre ikke-observerbare forhold i den vitenskapelige analysen. Bevissthet, tanker og andre ikke-observerbare forhold mente Skinner at var underlagt de samme prinsippene for læring og atferdsendring som responsene forskerne observerte i atferdsforsøkene. Skinners teoretiske bidrag her, blant annet hans analyser av hvordan selvbevissthet etableres (for eksempel ≪The operational analysis of psychological terms≫ fra 1945), har hatt stor betydning.

Operant betinging er en instrumentell form for betinging lignende den beskrevet i Thorndike ’s effektlov, hvor læring følger fra konsekvensene. Et konkret eksempel som viser hva operant betinging bestar av, er rotter som trykker pa en spak for a fa mat. Mat er en konsekvens av spaktrykk, eller med andre ord; rotta lærer a trykke pa spaken for a fa mat. Forsøkene til Skinner ble gjennomført i et operant kammer, kanskje bedre kjent som en 'skinnerboks'. I slike bokser var det forskjellige ting som dyrene kunne trykke pa og dra i, og et omrade hvor de ble gitt mat/vann etter at de hadde trykket eller dratt. Slike dyreforsøk, ofte med duer og rotter, ble gjort under strenge kontrollerte betingelser slik at Skinner kunne observere dyrenes atferd pa et svært høyt detaljniva. Han observerte dyr enkeltvis, og dokumenterte hver enkelt respons, for eksempel en rottes spaktrykk. Etter at spaken ble trykket ned en eller flere ganger, fulgte en konsekvens, for eksempel tilgang til mat eller drikke, eller en skremmende lyd eller et elektrisk støt. Konsekvensene omtales ofte som stimuli, og ble beskrevet som forsterkende eller straffende ut fra deres funksjon nar stimuli ble presentert etter responsen. Hvis rotta trykket mindre pa spaken i slike situasjoner, kalles dette straff eller reduksjon. Tilsvarende kalles en økning i antall spaktrykk forsterkning.

Siden konsekvenser av atferd ofte er at stimuli tilføres i situasjonen (som i eksemplet over) eller fjernes fra situasjonen, nyanseres forsterkningsbegrepet tilsvarende:

• Dersom en stimulus som tilføres etter en respons øker responsfrekvensen, foreligger positiv forsterkning . Den stimulus som tilføres, omtales da som positiv forsterker. Eksempel: En rotte trykker pa en spak som fører til at den far mat. Etterpa siden trykker rotta mer pa spaken. Mat er stimulus som tilføres, og kan da kalles en positiv forsterker.
• Dersom en stimulus som fjernes etter en respons øker responsfrekvensen, foreligger negativ forsterkning . Den stimulus som fjernes, omtales da som negativ forsterker. Eksempel: En rotte trykker pa en spak som fører til at en skarp lyd slutter. Den skarpe lyden er stimulus som fjernes, og kan da kalles en negativ forsterker.

Straff ma ikke sammenblandes med negativ forsterkning. Negativ forsterkning vil per definisjon øke responsfrekvensen, mens straff reduserer den. Skinner tok i hele sin forskerkarriere avstand fra bruk av straff som metode for a endre atferd. I eksemplet med rotta og spaken vil straff kunne være at nar rotta trykker pa spaken sa far den et elektrisk støt i føttene. Rotta vil da slutte a trykke pa spaken, men straffen vil ikke lede til at rotta gjør en spesiell type annen atferd. Slik kan straff fa noen til a slutte a gjøre en spesifikk form for atferd, men det fungerer ikke for a fa noen til a gjøre en spesiell form for atferd. Positiv og negativ forsterkning derimot er spesifikke hva angar det som læres; rotta lærer a trykke pa spaken for a fa mat eller stoppe en ubehagelig lyd.

Skinner beskrev ogsa hvordan forsterkning kan pavirke atferd pa faste og systematiske mater, ved a bruke forskjellige forsterkningsskjemaer. Et forsterkningsskjema beskriver hva som skal til for at en forsterker skal bli gitt. Med andre ord beskriver et forsterkningsskjema hvor mange spaktrykk rotta ma gjøre, eller hvor raskt/hardt spaktrykkene ma gjøres, for at rotta skal fa en forsterker. Det er flere forskjellige forsterkningskjemaer, men to sentrale er varianter er kontinuerlig forsterkning og sporadisk forsterkning.

Ved kontinuerlig forsterkning blir en forsterker gitt etter hver enkelt respons. Her vil hvert spaktrykk en rotte gjør, gi en forsterker som ofte er mat eller vann. Den andre varianten kalles sporadisk, eller intermitterende, forsterkning. Her vil kun noen responser etterfølges av en forsterker. Rotta far altsa ikke mat for hvert eneste spaktrykk, men kun ved noen av dem.

Skinner papekte at sporadisk forsterkning er vanlig i dagliglivet, eksempelvis ved at vi ikke far ros hver gang vi gjør noe bra. Effektene av sporadisk forsterkning ble derfor viktig i Skinners forskning. Et hovedfunn her var at sporadisk forsterkning paradoksalt nok gjør atferden ≪sterkere≫: Færre forsterkere presentert under læring gjør at en lært atferd vedvarer lengre under betingelser der forsterkning opphører. Dette beskrives ofte med ordet ekstinksjon, som ikke betyr at atferden stopper opp med en gang, men at den over tid blir mindre sannsynlig. En rotte som har fatt mat for a trykke pa en spak før, vil fortsette en stund med a trykke pa spaken selv om det ikke kommer noe mat, men spaktrykkene vil avta over tid.

Skinner (i samarbeid med C. B. Ferster) gjorde omfattende forskning pa ulike varianter av sporadisk forsterkning, der kriteriene for forsterking kunne være bestemt uavhengig av individet (eks. første respons etter 30 sekunder ble forsterket) eller bestemt avhengig av individet (eks. første respons etter 30 ikke-forsterkede responser ble forsterket).