Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker , men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser . Du kan hjelpe til med a sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Evolusjonsteorien er den vitenskapelige forklaringen pa hvordan evolusjon (dannelsen og endringen av arter ) foregar. Dagens evolusjonsteori er basert pa Darwins teorier og komplettert med beslektet og nyere forskning som ikke var kjent for Darwin (se ogsa nydarwinisme ). Evolusjonsteorien er i dag svært omfattende, og er et viktig forklaringsverktøy innenfor mange ulike fagdisipliner. Spesialister innenfor teorien kalles gjerne evolusjonsbiologer .

Begrepet utviklingslære brukes iblant synonymt med evolusjonsteorien, men i biologi betegner utvikling individualutviklingen gjennom et livsløp, ikke artsutvikling over generasjoner. ^{[ trenger referanse ]}

Evolusjonsfaktorer [ rediger | rediger kilde ]

Moderne evolusjonsteori skiller ofte mellom seks ulike faktorer, kalt evolusjonsfaktorer , som anses som tilstrekkelige for a forklare evolusjonære endringer innen arter ( mikroevolusjon ):

1. Naturlig seleksjon fører til at de best tilpassede individene i en populasjon har en større sannsynlighet for a overleve, og for a forplante seg. Gjennom generasjonene fører et slikt utvalg til endringer i individenes egenskaper ? til en tilpasning .
2. Seksuell seleksjon foregar pa samme mate, men her er det ikke tilpasning til miljøet som er avgjørende, men evnen til a finne kjønnspartnere. Resultatet er sekundære kjønnskarakterikaer som til og med kan være darlige tilpasninger til miljøbetingelsene.
3. Mutasjoner er spontane endringer i genomet .
4. Rekombinasjon betegner blandingen av genene til to foreldre, nar disse forplanter seg med hverandre.
5. Migrasjon er inn- eller utvandring av individer til eller fra en annen populasjon, som kan ha vært tilpasset til avvikende miljøbetingelser.
6. Genetisk drift er tilfeldige endringer i sammensetningen til populasjonens genforrad . Dermed kan ogsa ufordelaktige egenskaper spre seg i populasjonen.

De første to faktorene fører til tilpasning ( adaptasjon ) og forutsetter variabilitet blant individuelle organismer i populasjonen . Faktorene 3 ? 5 tilfører populasjonen denne variabiliteten, men er uforutsigbare ( stokastiske ). Genetisk drift forutsetter ? i likhet med seleksjon ? variabilitet, men kan delvis (spesielt i sma populasjoner) motvirke seleksjonen.

Makroevolusjon [ rediger | rediger kilde ]

Ofte diskuteres evolusjon over artsnivaet ( makroevolusjon ) atskilt fra mikroevolusjon. Grunnen til dette er at opprinnelsen og utdøingen til større grupper som omfatter mange arter, ikke uten videre kan forklares med ovennevnte mikroevolusjonære evolusjonsfaktorer. Se for øvrig artikkelen om makroevolusjon .

Historie [ rediger | rediger kilde ]

Nar man snakker om ≪evolusjonsteorien≫ i entall (spesielt i bestemt form), siktes det som sagt til dagens nydarwinistiske teori pa hvordan evolusjon foregar. Det fantes imidlertid andre evolusjonsteorier før, som prøvde a forklare evolusjonen ut ifra andre mekanismer. Ingen av disse har nevneverdig tilhengere i dag.

Den eldste evolusjonsteorien kan spores tilbake til Anaximander , en gresk filosof som levde pa 500-tallet f.Kr. Allerede han sa for seg at arter kunne endre seg over tid, men mente at dette matte skje i form av store ≪sprang≫ ( saltasjoner ), noe som ikke har kunnet bekreftes av den moderne vitenskap.

Etter dette har evolusjonstanken ligget noksa brakk i over to tusen ar. Det var først i slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet at enkelte biologer begynte a vurdere ulike evolusjonsteorier. Den mest kjente av disse er Jean-Baptiste de Lamarcks teori om Transmutasjon av arter . Han mente at arter kunne endre seg, og at dette skjedde gradvis. Pa begge disse punktene har han i etterkant fatt rett. Han kunne imidlertid ikke forklare mekanismen som la bak endringen. Rettere sagt: Den forklaringen som han leverte, har vist seg a være feil. For det første mente han at ervervede egenskaper kunne ga i arv (se lamarckisme ). For det andre sa han for seg at den evolusjonære utviklingen i store trekk var forutbestemt, at f.eks. tilblivelsen av insekter fra leddormer kunne forutsis pa samme mate som den fremtidige formen pa en voksende krystall kan forutsies ut ifra mineralet det bestar av. Lamarck hadde m.a.o. ikke satt spørsmalstegn ved forestillingen om naturens trinnstige .

Dette var det Charles Darwin som først gjorde. I hans evolusjonsteori er ikke endringer forutsigbare, unntatt i visse tilfeller i det korte løp i generelle vendinger (a la ≪evolusjonen gar mot bedre tilpasning til det lokale miljøet≫). Dette var et radikalt brudd mot alle tidligere forestillinger, der alle organismegrupper ? foranderlige eller ikke ? hadde sin fast tilmalte plass i verden.

Ogsa Alfred Russel Wallace hadde skjønt at naturlig seleksjon var en drivende faktor bak evolusjon. Grunnen til at Darwin far mesteparten av æren er den omfattende dokumentasjonen han la frem i sin bok Artenes opprinnelse i 1859 . Teorien hans ble derfor i løpet av forholdsvis kort tid godtatt av de fleste biologer.

Darwin visste imidlertid ingenting om hvordan arv foregikk. Han trodde ogsa at arv av ervervede egenskaper var mulig, og var uvitende om Gregor Mendels forsøk. Da Mendels skrifter ble gjenoppdaget i 1900 og deres betydning erkjent, ble genetikken interessant nok sett pa som en konkurrerende forklaring pa evolusjon. Man mente den gang m.a.o. at mutasjoner var en tilstrekkelig forklaring pa evolusjon, og at naturlig seleksjon dermed var en unødvendig teori. Derfor sank darwinismens popularitet betraktelig i løpet av 1900-talles første artier. Det var sa sent som pa 1930 - og 40-tallet , at genetikkens funn ble integrert med Darwins evolusjonsteori. Resultatet av arbeidet som ble gjort i denne perioden, kalles i dag for evolusjonsbiologiens syntetiske teori eller kort og godt for nydarwinisme . Denne danner fortsatt fundamentet for dagens evolusjonsforstaelse. Det har blitt gjort mange betydningsfulle oppdagelser ogsa i etterkant. Disse har ikke rokket ved evolusjonsteorien, men tvert imot støttet opp under og supplert Darwins opprinnelige og 1930-tallets syntetiske teori.

Motstand [ rediger | rediger kilde ]

Blant fagfolk er evolusjonsteorien like akseptert som de grunnleggende teoriene som fins i andre vitenskaper. I offentligheten har det fra tid til annen blitt malt et bilde av en evolusjonsteori i krise. Dette skyldes at noen samfunnsgrupperinger har en interesse av a fremstille evolusjonsteorien som tvilsom. Disse gruppene er fremfor alt religiøse grupperinger, men har til tider ogsa vært anti-fascistiske aktivister. Enkelte kristne har vært skeptiske til en naturhistorie uten Guds styrende hand, og har lansert begrepet kreasjonisme . Flertallet av kristne i Norge holder til en teistisk evolusjon, der evolusjonen blir sett pa som et verktøy Gud har brukt for a skape verden. Antifascister ^{[ hvem? ]} var redd for misbruk av evolusjonsteorien som sosialdarwinisme .

Evolusjonsteorien er en forholdsvis ung teori, og mange av dens detaljer er fortsatt gjenstand for forskning. Det er derfor naturlig at evolusjonsbiologer er uenige om flere av dem. Grupper som ikke anerkjenner evolusjonsteorien fremstiller disse uenighetene som en krise for teorien som helhet:

• Teorien om ≪ avbrutt likevekt ≫ ( punctuated equilibrium ) er blitt tolket slik at den brøt med evolusjonsteoriens antagelse om at endringer skjer gradvis.
• Teorien om nøytral evolusjon (gendrift) er ikke -darwinistisk i den forstand at Darwin ikke visste om den. Den har saledes ingen plass i Darwins verk, men hører til nydarwinismen .

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Hanno Sandvik. Dyrenes evolusjon – en innføring i systematisk zoologi og dyrenes stamtre . 216 sider. Tapir Akademisk Forlag , Trondheim, 2001. ISBN 82-519-1676-3

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• Darwin og evolusjonsteorien