Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Tyrkisk
kan ogsa referere til landet
Tyrkia
, folkeslaget
tyrkere
eller sprakfamilien
tyrkiske sprak
.
Tyrkisk
er et
tyrkisk sprak
som tales av
tyrkerne
i
Tyrkia
og ogsa pa
Kypros
,
Bulgaria
,
Hellas
,
Irak
,
Nord-Makedonia
og andre land i det tidligere
osmanske riket
, samt av millioner av tyrkiske utvandrere i
EU
. Tyrkiske sprak er dokumentert første gang i
tyrkiske runer
pa
orkhon-inskripsjonene
fra 722-735 f.Kr.
Tyrkiske sprak
eller
turkotatariske sprak
er en
sprakgruppe
bestaende av minst 35
sprak
, som til sammen utgjør en
sprakfamilie
. Sprakene blir talt fra
middelhavet
og det sørøstlige
Europa
i vest til det vestlige
Kina
,
Mongolia
og det nordøstlige
Sibir
i øst. De tyrkiske sprakene er antatt utgatt fra et
prototyrkisk
ursprak.
Tyrkiske sprak blir talt av omkring 170 millioner mennesker; hvis vi tar med personer som benytter dem som
andresprak
, er tallet omkring 200 millioner. Talende av
tyrkisk
, som brukes i
Tyrkia
og pa
Balkan
, utgjør omkring 40% av alle som snakker tyrkiske sprak.
I Europa snakkes tyrkisk av ca. 80 mill. mennesker; i Tyrkia, pa
Kypros
, i det østlige
Hellas
, pa Syd-
Balkan
(blant annet i
Bosnia
og
Albania
) samt i Nord-Europa (det er for eksempel det største minoritetsspraket i
Danmark
og
Tyskland
).
Tyrkisk er et
agglutinerende sprak
hvor
verb
og
substantiv
bøyes i tid,
kasus
, person og tall ved a legge til
suffikser
pa ordets rot. Det innebærer at det kan konstrueres meget lange ord, for eksempel, ordet:
≪Cekoslovakyalıla?tıramadıklarımızdan mısınız?≫
som betyr:
≪Er du (eller dere) en av dem, vi
ikke kunne/klarte/kunne klare a tsjekkoslovakisere? (fa en person til a ligne pa en som kommer fra Tsjekkoslovakia)≫
.
En kunstig konstruksjon som ikke brukes i dagligtale, men viser at det er mulig a lage veldig lange ord.
Særlige kjennetegn i tyrkisk:
- ikke
grammatisk kjønn
, ikke engang i pronomener, det skilles ikke mellom
han
og
hun
(det benyttes et kjønnsnøytralt
≪o≫, ≪?u≫
eller
≪bu≫
)
- det er
vokalharmoni
mellom ord og suffikser pa ordets rot (unntatt lanord og enkelte tyrkiske ord). E, ?, O og U (uttales U) harmonerer, og A, I, O (uttales A) og U (uttales O) harmonerer.
- Sjelden blandes flere bokstaver til en lyd. Spraket leses ofte nesten som det skrives (unntatt lanord og enkelte tyrkiske ord), og dermed følger reglene for Ortofoni.
Ortofoni
er lydrett skrivemate, det vil si at
skriftspraket
i stor grad tilsvarer
uttalen
av et sprak.
- Vokalene uttales vanligvis korte (unntatt lanord, særlig arabiske ord)
- partisippkonstruksjoner
som stilles først, anvendes i stedet for
leddsetninger
, for eksempel
≪Anadolu'da bulunan
Ankara
cok guzel bir ?ehir≫
, som betyr:
≪Ankara, som ligger i Anatolia, er en meget vakker by≫
.
Tyrkisk er sterkt pavirket av
arabisk
og
persisk
og ble inntil
Kemal Ataturks
reform i
1928
skrevet med
det arabiske alfabetet
. Spraket inneholder en rekke særegne bokstaver:
- ı ? /?/ ? "i" uten prikk -
trang bakre urunda vokal
. Bokstaven
≪i≫
uttales som norsk
i
og har alltid en prikk over, selv som
stor bokstav
, se
I (med og uten prikk)
- ? ? /?/ ? i teorien samme lyd som den siste i omhyggelig dansk uttale av
talg
, men i praksis ofte forlengelse av vokalen foran
- ? ? /?/ ? uttales som normal norsk
≪sj≫
-lyd
- c ? /?/ ? uttales som
≪ch≫
i det engelske ordet
≪chair≫
- c ? /d?/ ? uttales som
≪j≫
i det engelske ordet
≪joy≫
|
---|
Offisielle sprak
| | |
---|
Andre sprak
| |
---|