Turks- og Caicosøyene
er et
britisk oversjøisk territorium
som bestar av to grupper av tropiske
koralløyer
i
Vestindia
.
FN
regner Turks- og Caicosøyene som et ikke-selvstyrt omrade.
Turks- og Caicosøyene ligger sørøst for
Mayaguana
pa
Bahamas
og nord for øya
Hispaniola
. Hovedstaden
Cockburn Town
ligger pa
Grand Turk Island
, om lag 1042 kilometer (647 miles) øst-sørøst for
Miami
i
Florida
i
USA
. Øyene er geografisk sammenhengende med
Bahamas
, men har et helt annet politisk system enn nabolandet.
Øyene har ca. 31 000 innbyggere. Rundt 22 500 av dem bor pa øya
Providenciales
i Caicosøyene. Hovedstaden
Cockburn Town
ligger pa
Grand Turk Island
.
amerikanske dollar
brukes pa øyene. Fordi Turks- og Caicosøyene er et
britisk oversjøisk territorium
og ikke en selvstendig stat, kan utlendinger ikke oppna statsborgerskap pa øyene.
Turks- og Caicosøyene er oppkalt etter en kaktus kalt
Melocactus communis
.
De aller første innbyggerne som kom til øyene var arawak-talende
taino
-folk som krysset øyene fra Hispaniola en gang mellom 500 og 800 etter Kristus. Andre folkegrupper, indianere og nomader, krysset ogsa over til øya fra
Cuba
som ledd i en
migrasjon
mot det sørlige Bahamas. Flere av disse bosatte seg permanent pa det som na er kjent som Turks- og Caicosøyene.
De første spanske oppdagerne kom til omradet litt før 1500. Spanjolene tok de innfødte som slaver, og omradet var sa godt som avfolket pa begynnelsen av 1500-tallet. Det forble ogsa nesten folketomt til slutten av 1600-arene. I perioden fra 1500 til slutten av 1700-tallet gikk Turks- og Caicosøyene frem og tilbake mellom spansk, fransk og britisk kontroll, men ingen av disse tre stormaktene etablerte noensinne noen langvarige bosetninger.
Pa begynnelsen av det 18. arhundre var øyene populære skjulesteder for
pirater
og sjørøvere. Fra 1765 til 1783 var øyene under fransk okkupasjon. Etter
den amerikanske revolusjonen
(1775?1783) flyktet mange
amerikanske lojalister
til de karibiske koloniene, ogsa til Turks- og Caicosøyene, og dermed fikk øyene sin første faste bosetning.
I 1841 forliste et spansk slaveskip kalt ≪Trouvadore≫ utenfor kysten av en av de største Turks- og Caicosøyene. 192 afrikanske fanger overlevde forliset og kom seg i land pa øyene, som da var under britisk styre. Pa disse øyene var slavehandel ulovlig, sa de overlevende slavene fikk plass som lærlinger i næringslivet i Grand Turk Island.
I 1873 ble øyene gjort til en del av kolonien
Jamaica
. I 1917 foreslo daværende statsminister i
Canada
,
Robert Borden
, at denne kolonien skulle bli en del av Canada, men forslaget ble avvist av den britiske statsministeren
David Lloyd George
. Øyene forble en del av Jamaica frem til 1959.
Den 4. juli 1959 ble øyene igjen en egen koloni, og den 31. mai 1962 ble øyene et av de grunnleggende medlemmene av den kortvarige
vestindiske føderasjonen
. Da Jamaica ble uavhengig fra Storbritannia 16. august 1962, ble Turks- og Caicosøyene egen
kronkoloni
. Fra 1965 var guvernøren pa Bahamas ogsa guvernør for Turks- og Caicosøyene. Bahamas ble selvstendig i 1973, og dermed fikk Turks- og Caicosøyene en egen guvernør.
Øyene har siden den gang hatt sin egen regjering som blir ledet av en guvernør. Den første i rekken av disse var
James Alexander George Smith McCartney
, guvernør siden august 1976. Selvstyre, egen grunnlov og fullstendig selvstendighet har blitt diskutert med jevne mellomrom siden den gang. Den britiske regjeringen tok over makten igjen i 2009.
I 2008, etter at medlemmer av det britiske parlamentet gjennomførte en rutinemessig gjennomgang av administrasjonen pa øyene, fikk de flere rapporter om et høyt niva av korrupsjon pa Turks- og Caicosøyene, og flere politikere ble mistenkt for a bruke offentlige midler til eget bruk.
Turks- og Caicosøyene star pa
FNs
liste over
ikke-selvstyrte omrader
.
[1]
FNs spesialkomite for avkolonisering
overvaker implementeringen av
Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk
og følger den politiske utviklingen i Turks- og Caicosøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til a rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene. Den britiske regjeringen viser til at øyene har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte omrader. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv a bestemme sin framtid.
[2]
Regjeringssjefene i de
britiske oversjøiske territoriene
ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte omrader.
[3]
Generalsekretær
Ban Ki-moon
bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med a fa slutt pa kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte omradene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte omradene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt pa at de ma fa et valg.
[4]
FN anser retten til selvstyre i et omrade som Turks- og Caicosøyene for a være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en
assosiert stat
i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.
[5]