The Freewheelin' Bob Dylan
er sangeren og latskriveren
Bob Dylans
andre
studioalbum
, utgitt i mai
1963
av
Columbia Records
.
Til forskjell fra Dylans debutalbum,
Bob Dylan
, som hadde bare to selvskrevne sanger, hadde
Freewheelin'
bare to
coverlater
, den tradisjonelle ≪
Corrina, Corrina
≫, og ≪
Honey, Just Allow Me One More Chance
≫ ? som var gjendiktet av Dylan.
[1]
Freewheelin'
-albumet viste dermed Dylans latskrivertalent for første gang.
[2]
Albumet startet med ≪
Blowin' in the Wind
≫, som skulle bli en av Dylans mest kjente sanger. I juli 1963, ble sangen en hit for
folk
-trioen
Peter, Paul & Mary
.
The Freewheelin' Bob Dylan
nadde nummer 22 i USA (og solgte etterhvert til
platina
), og gikk senere inn pa 1.-plass i
Storbritannia
i
1965
. I 2002 ble albumet utvalgt av
Library of Congress
til
National Recording Registry
som ett av 50 innspillinger, og i
2003
ble albumet karet til nummer 97 pa
Rolling Stone
Magazines liste over tidenes 500 beste album.
[3]
Alle sangene er skrevet av Bob Dylan, unntatt hvor annet er notert.
[4]
- ≪
Blowin' in the Wind
≫ ? 2:48
- ≪
Girl from the North Country
≫ ? 3:22
- ≪
Masters of War
≫ ? 4:34
- ≪
Down the Highway
≫ ? 3:27
- ≪
Bob Dylan's Blues
≫ ? 2:23
- ≪
A Hard Rain's a-Gonna Fall
≫ ? 6:55
- ≪
Don't Think Twice, It's All Right
≫ ? 3:40
- ≪
Bob Dylan's Dream
≫ ? 5:03
- ≪
Oxford Town
≫ ? 1:50
- ≪
Talkin' World War III Blues
≫ ? 6:28
- ≪
Corrina, Corrina
≫ (Tradisjonell) ? 2:44
- ≪
Honey, Just Allow Me One More Chance
≫ (Dylan,
Henry Thomas
) ? 2:01
- ≪
I Shall Be Free
≫ ? 4:49
Bade kritikere og publikum la lite merke til Dylans debutalbum,
Bob Dylan
, som kun solgte 5 000 eksemplarer det første aret. Innenfor
Columbia Records
refererte de sangeren som 'Hammond's Folly' og foreslo at kontrakten hans skulle droppes.
[5]
Hammond forsvarte Dylan kraftig, ogsa
Johnny Cash
forsvarte Dylan.
[6]
Det relativt lille selskapet
Prestige Records
hadde uttrykt interesse for Dylan, de hadde sett Dylans potensial som latskrivertalent.
[7]
Hammond var bundet til a gjøre Dylans andre album til en suksess.
Tolv dager senere besøkte Dylan
England
for første gang for a opptre i et
BBC
-drama,
The Madhouse on Castle Street
, hvor han spilte ≪Blowin' in the Wind≫ og to andre sanger. Mens han var i
London
utforsket Dylan den lokale folkemusikken, han fikk kontakt med trubadurorganisatoren Anthea Joseph og folkesangerne
Martin Carthy
og Bob Davenport. ≪I ran into some people in England who really knew those [traditional English] songs≫, minnes Dylan i
1984
. ≪Martin Carthy, another guy named [Bob] Davenport. Martin Carthy's incredible. I learned a lot of stuff from Martin≫.
[8]
Carthy introduserte Dylan for to engelske sanger som skulle ha stor betydning for
Freewheelin
-albumet. Carthy lærte Dylan hans arrangement pa ≪
Scarborough Fair
≫ som Dylan kom til a bruke som basis pa ≪
Girl from the North Country
≫. Og en ballade fra det 19-arhundre som handlet om døden til
Sir John Franklin
i
1847
, ≪
Lady Franklin's Lament
≫ ga Dylan melodien for ≪
Bob Dylan's Dream
≫.
Fra England reiste Dylan til
Italia
hvor han ble med Albert Grossman som var pa turne med sin klient
Odetta
.
[9]
Dylan hapet ogsa pa a komme i kontakt med kjæresten, Suze Rotolo, uvitende om at hun allerede hadde dratt tilbake til Amerika. Mens han var i Italia, gjorde Dylan seg ferdig med ≪Girl from the North Country≫ og et utkast til ≪Boots of Spanish Leather≫. Dylan returnerte sa til England hvor Carthy fikk en overraskelse: ≪When he came back from Italy, he'd written ≪Girl From the North Country≫; he came down to the Troubadour and said, 'Hey, here's ≪Scarborough Fair≫' and he started playing this thing≫."
[10]
Da Dylan kom tilbake til New York i midten av januar, spilte han inn sin nye sang, ≪Masters of War≫ for
Broadside
magazine. I denne perioden ble han sammen med Suze Rotolo igjen, og han overtalte henne til a flytte tilbake til leiligheten de hadde delt i West 4th Street.
[11]
Innspillingen sammenfalt i tid med Albert Grossmans beslutning om a fa
John H. Hammond
byttet ut som Dylans produser pa CBS. Ifølge Dylans biograf Howard Sounes, ≪The two men could not have been more different. Hammond was a White Anglo-Saxon Protestant, so relaxed during recording sessions that he sat with feet up, reading The New Yorker. Grossman was a Jewish businessman with a shady past, hustling to become a millionaire≫.
[12]
De to mennene hadde allerede kommet i konflikt pa grunn av Hammonds overtaling av Dylan for a fornye sin CBS-kontrakt. Grossman var bestemt pa a kontrollere hvert eneste element av Dylans karriere, men hadde ogsa en dyp tro til Dylan. Filmskaper
D. A. Pennebaker
kommenterte, ≪I think Albert was one of the few people that saw Dylan's worth very early on, and played it absolutely without equivocation or any kind of compromise≫.
[13]
Som resultat skaffet Columbia Dylan en ny produser, en ung, afroamerikaner kalt
Tom Wilson
. Pa den tiden hadde Wilson mer erfaring med jazzinnspillinger, og var egentlig motvillig til a jobbe med Dylan.
Wilson husket: ≪I didn't even particularly like folk music. I'd been recording Sun Ra and Coltrane...I thought folk music was for the dumb guys. [Dylan] played like the dumb guys, but then these words came out. I was flabbergasted≫.
[14]
Den 24. april spilte Dylan inn fem av sine nyeste komposisjoner: ≪Girl from the North Country≫, ≪Masters of War≫, ≪Talkin' World War III Blues≫, ≪Bob Dylan's Dream≫, og ≪Walls of Red Wing≫. ≪Walls of Red Wing≫ var avslatt med en gang (den var senere utgitt pa
The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991
), men de fire andre sangene ble brukt pa det endelige albumet.
Det siste dramaet under innspillingen av
Freewheelin'
dukket opp da Dylan dukket opp pa
The Ed Sullivan Show
12. mai
1963
. Dylan hadde valgt a spille ≪Talkin' John Birch Society Blues≫, men var informert av 'head of program practices' pa
CBS Television
at denne sangen var potensielt ærekrenkende mot
John Birch Society
. I stedet for a følge TV-sensuren nektet Dylan a opptre. Ifølge biograf Clinton Heylin. ≪There remains a common belief that [Dylan] was forced by Columbia to pull ≪Talkin' John Birch Society Blues≫ from the album
after
he walked out on
The Ed Sullivan Show
≫ Den reviderte versjonen av
The Freewheelin' Bob Dylan
ble gitt ut
27. mai
1963
; dette hadde gitt Columbia Records bare to uker a endre albumet, skrive nye omslag, og trykke og pakke inn mange nok eksemplarer av den nye versjonen til a oppfylle bestillingene. Heylin argumenterer at CBS antageligvis tvang Dylan til a ta tilbake ≪John Birch≫ fra albumet noen uker tidligere. Dylan svarte pa dette ved a spille inn nytt materiale
24. april
, og erstatte fire sanger (≪John Birch≫, ≪Let Me Die in My Footsteps≫, ≪Ramblin' Gamblin' Willie≫ og ≪Rocks and Gravel≫).
[15]
- ≪Blowin' in the Wind≫
≪
Blowin' in the Wind
≫ er en av Dylans mest kjente later. I bookleten for
The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991
skriver John Bauldie at det var
Pete Seeger
som først kjente igjen melodien til ≪Blowin' in the Wind≫ som en versjon av den gamle
spiritual
≪No More Auction Block≫. Ifølge Alan Lomax's
The Folk Songs of North America
stammer sangen fra Canada der den ble sunget av tidligere slaver som hadde flyktet dit etter at
Storbritannia
avskaffet slaveriet i
1833
. I
1978
innrømte Dylan kilden da han fortalte journalist Marc Rowland: '≪Blowin' In The Wind≫ has always been a spiritual. I took it off a song called ≪No More Auction Block≫ ? that's a spiritual and ≪Blowin' In The Wind≫ follows the same feeling.'
[16]
≪No More Auction Block≫ fremført av Dylan ble spilt inn live pa Gaslight Cafe i oktober 1962 og ble utgitt pa
The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991
.
Dylan skrev ≪Blowin' in the Wind≫ 9. april 1962.
[17]
Den ble publisert første gang i mai 1962, i den sjette utgaven av
Broadside
, et magasin grunnlagt av
Pete Seeger
som engasjerte seg i sanger med viktige emner.
[18]
≪Blowin' in the Wind≫ hadde stor innflytelse pa
borgerrettighetsbevegelsen
pa 1960-tallet, og sangen har blitt beskrevet som bevegelsens ≪nasjonalsang≫.
[19]
I
Martin Scorseses
dokumentar om Dylan,
No Direction Home
, uttrykker
Mavis Staples
at hun ble forbauset da hun hørte sangen første gang, hun kunne ikke forsta hvordan en ung hvit mann kunne skrive noe som fanget sa godt frustrasjonen og lengselen etter noe bedre hos den svarte befolkningen.
Sam Cooke
var ogsa dypt imponert over sangen og begynte a spille den live. En versjon ble tatt opp pa Cookes album
Live At the Copacabana
fra
1964
. Hans dypere respons var a skrive den tankefulle og ærverdige ≪A Change Is Gonna Come≫ som han spilte inn 24. januar 1964.
[20]
≪Blowin' In the Wind≫ ble verdenskjent da den ble spilt inn av
Peter, Paul and Mary
som Albert Grossman ogsa var manager for. Singelen solgte fenomenale tre hundre tusen eksemplarer den første uken.
13. juli
1963
, nadde den nummer to pa
Billboard
-listen med salg pa over en million eksemplarer. Peter Yarrow sa at da han fortalte Dylan at han kom til a tjene mer enn $5000 fra publiseringsrettighetene, ble Dylan malløs.
[21]
Kritikeren Andy Gill skrev: '≪Blowin' In The Wind≫ marked a huge jump in Dylan's songwriting. Prior to this, efforts like ≪The Ballad of Donald White≫ and ≪The Death of Emmett Till≫ had been fairly simplistic bouts of reportage songwriting. ≪Blowin' In The Wind≫ was different: for the first time, Dylan discovered the effectiveness of moving from the particular to the general. Whereas ≪The Ballad of Donald White≫ would become competely redundant as soon as the eponymous criminal was executed, a song as vague as ≪Blowin' In The Wind≫ could be applied to just about any freedom issue. It remains the song with which Dylan's name is most inextricably linked, and safeguarded his reputation as a civil libertarian through any number of changes in style and attitude."
[22]
- ≪Girl from the North Country≫
NPRs
Tim Riley
beskriver ≪Girl from the North Country≫ som ≪an absence-makes-the-heart-grow-confused song, but it's suffused with a rueful itch, as though Dylan is singing about someone he may never see again≫. Seks ar senere spilte Dylan inn sangen pa nytt pa albumet
Nashville Skyline
fra
1969
, denne gangen sammen med countrylegenden
Johnny Cash
.
- ≪Masters of War≫
Den bitende antikrigssangen ≪Masters of War≫ er basert pa
Jean Ritchies
arrangement av ≪
Nottamun Town
≫. Sangen er skrevet sent i
1962
mens Dylan var i England. Noen, blant andre Martin Carthy og Anthea Joseph, husker Dylan spille sangen i folkklubber pa den tiden. Ritchie skal senere ha krevet rettighetene til sangens arrangement; ifølge en Dylanbiografi ble saken avsluttet med at Ritchie fikk $5000 fra Dylans advokater.
[23]
- ≪A Hard Rain's A-Gonna Fall≫
Dylan var bare 21 ar gammel da han skrev en av sine mest sammensatte sanger, ≪A Hard Rain's A-Gonna Fall≫, ofte bare kalt ≪Hard Rain≫. Det har vært sagt at Dylan spilte ≪Hard Rain≫ først pa Gaslight Cafe, hvor Village-artisten Peter Blankfield var til stede: ≪He put out these pieces of loose-leaf paper ripped out of a spiral notebook. And he starts singing ['Hard Rain']...He finished singing it, and no one could say anything. The length of it, the episodic sense of it. Every line kept building and bursting≫.
[24]
Dylan spilte ≪Hard Rain≫ noen dager senere pa
Carnegie Hall
22. september
1962
, som en del av en konsert som
Pete Seeger
hadde organisert. Seeger var sa imponert av ≪Hard Rain≫ at han gjorde en coverversjon av laten.
Mange kritikere tolket teksten til ≪Hard Rain≫ som en referanse til atombombingen, men Dylan bestred denne spesifikke tolkningen. I et radiointervju med
Studs Terkel
i 1963 sa Dylan,
No, it's not atomic rain, it's just a hard rain. It isn't the fallout rain. I mean some sort of end that's just gotta happen... In the last verse, when I say, 'the pellets of poison are flooding the waters', that means all the lies that people get told on their radios and in their newspapers.
[25]
- ≪Don't Think Twice, It's All Right≫
Dylan introduserte ≪Don't Think Twice, It's All Right≫ som ≪a statement that maybe you can say to make yourself feel better...as if you were talking to yourself≫. Den er skrevet rundt samme periode Suze Rotolo utsatte sitt opphold i Italia. ≪Don't Think Twice, It's All Right≫ er basert pa en melodi Dylan lærte av folksangeren
Paul Clayton
. Riley beskrev sangen som ≪the last word in a long, embittered argument, a paper-thin consolation sung with spite≫.
- ≪Bob Dylan's Dream≫
≪Bob Dylan's Dream≫ er basert pa melodien fra den tradisjonelle ≪
Lady Franklin's Lament
≫ som igjen er basert pa den irske tradisjonelle ≪Cailin Og a Stor≫. I ≪
Lady Franklin's Lament
≫ drømmer hovedpersonen i teksten om a finne sin mann, arktisutforskeren
Sir John Franklin
, i live. (Sir John Franklin hadde forsvunnet pa
en Arktis-ekspedisjon
i
1845
; en stein funnet pa
King William Island
som beskrev hans dødsfall ble funnet pa en annen ekspedisjon i 1859.)
- ≪Oxford Town≫
≪Oxford Town≫ er Dylans ironiske oppramsing av hendelser pa
University of Mississippi
i september 1962. U.S. Air Force veteranen
James Meredith
var den første svarte studenten som startet pa University of Mississippi, lokalisert en mile unna
Oxford, Mississippi
og 75 miles (120 km) sør for
Memphis, Tennessee
. Da Meredith prøvde a delta i klassene pa skolen prøvde et antall mississippiere, deriblant Mississippis
guvernør
Ross Barnett
, a holde universitetet isolert. Til slutt matte University of Mississippi fa hjelp fra føderale tropper. Dylan svarte kjapt pa hendelsen: hans sang ble publisert i november 1962-utgaven av
Broadside
.
[26]
- ≪Talkin' World War III Blues≫
≪Talkin' World War III Blues≫ var en spontan komposisjon laget i studio i løpet av Dylans siste innspilling for
The Freewheelin' Bob Dylan
.
- ≪Corrina, Corrina≫
≪Corrina, Corrina≫ var spilt inn av
The Mississippi Sheiks
og deres leder
Bo Carter
i
1928
. Sangen har vært covret av diverse artister som
Bob Willis
,
Big Joe Turner
, og
Doc Watson
. Det er den eneste sangen pa
Freewheelin'
Dylan spilte inn sammen med andre musikere. Dylan laner fraser fra flere
Robert Johnson
-sanger: ≪Stones In My Passway≫, ≪
32-20 Blues
≫, og ≪Hellhound On My Trail≫.
[27]
- ≪Honey Just Allow Me One More Chance≫
≪Honey Just Allow Me One More Chance≫ er basert pa ≪Honey, Won't You Allow Me One More Chance?≫, en sang som stammer fra 1890-tallet og som ble populærisert av Henry Thomas pa hans innspilling fra
1928
. ≪However, Thomas's original provided no more than a song title and a notion≫, skriver Heylin, ≪which Dylan turned into a personal plea to an absent lover to allow him 'one more chance to get along with you.' It is a vocal tour de force and...showed a Dylan prepared to make light of his own blues by using the form itself≫.
[28]
- ≪I Shall Be Free≫
≪I Shall Be Free≫ er en gjendiktning av
Leadbelly
's ≪We Shall Be Free≫, som ble fremført av
Leadbelly
,
Sonny Terry
,
Cisco Houston
, og
Woody Guthrie
. Ifølge musikkologisten Todd Harvey har Dylans versjon melodien fra Guthrie-innspillingen med unntak av signaturrefrenget (≪We'll soon be free/When the Lord will call us home≫). Det meste av Dylans versjon beskriver sangerens urolige forhold til kvinner, og noen slaende referanser fra den moderne kulturen: en telefonsamtale fra
JFK
, en satire om TV-reklame, og noe om vidunderlig drikking. Plassert pa slutten av
Freewheelin'
, sørger denne sangen for en lett avslutning pa en LP med ellers følelsesladede tekster.
[29]
Manus til ≪Talkin' John Birch Society Blues≫ dukket først opp i debututgaven av
Broadside Magazine
sent i februar
1962
. Magasinet var grunnlagt av
Pete Seeger
og
Sis Cunningham
og var dedikert til a publisere moderne folkesanger. Dylan ble introdusert for Cunningham gjennom Seeger, og i løpet av hans første møte med Cunningham spilte Dylan sangen for henne. En ironisk, men morsom satire, det ville bli den første av mange bidrag til
Broadside
magazine.
≪The best of Dylan's early protest songs≫, ifølge Clinton Heylin, ≪'Let Me Die in My Footsteps' placed a topical preoccupation ? the threat of nuclear war ? inside a universal theme ? 'learning to live, 'stead of learning to die≫.
≪I was going through some town...and they were making this bomb shelter right outside of town, one of these sort of Coliseum-type things and there were construction workers and everything≫, minnes Dylan til
Nat Hentoff
i
1963
. ≪I was there for about an hour, just looking at them build, and I just wrote the song in my head back then, but I carried it with me for two years until I finally wrote it down. As I watched them building, it struck me sort of funny that they would concentrate so much on digging a hole underground when there were so many other things they should do in life. If nothing else, they could look at the sky, and walk around and live a little bit, instead of doing this immoral thing≫.
Det er uklart om ≪Mixed Up Confusion≫ noen gang var en seriøs kandidat for
The Freewheelin' Bob Dylan
, men den var gitt ut av Columbia som kun single i løpet av julehandelen. Dylan hadde vært en fan av rock & roll helt siden barndommen og ≪Mixed Up Confusion≫ var den første laten som kunne minne om
rockabilly
-innspillingene han hørte som ungdom. Det var ogsa den første innspillingen Columbia satte han sammen med ett studioband.
Selv om den ikke var spilt inn for albumet ble ≪Tomorrow Is a Long Time≫ skrevet og laget demo av under innspillingen av albumet. Hvis den ikke var inspirert av personlige opplevelser som skjedde pa den tiden, var det i hvert fall en refleksjon av dem, den er sunget fra en fortellers syn som nekter a legge seg i sin seng enda en gang inntil hans egen sanne kjærlighet er tilbake. Ofte er den vurdert som en av Dylans beste kjærlighetssanger. Dylan ga ut ≪Tomorrow Is a Long Time≫ i
1971
pa
Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II
fra en liveopptreden i
Town Hall
-konserten
12. april
1963
. (Heylin beskriver Town Hall-opptredenen som ≪an achingly lovely rendition of his most tender song≫.
Tidligere i 1971, ga
Rod Stewart
ut en coverversjon av ≪Tomorrow Is a Long Time≫ pa albumet
Every Picture Tells a Story
, en av hans mest populære album. Ironisk spilte Dylan sangen inn i 1970 i løpet av
New Morning
-innspillingen, med backingband og sangere, og et uvanlig uptempo bluesarrangement. Denne versjonen har dukket opp pa
bootlegs
.
Den lange perioden innspillingen foregikk over gjorde at et stort antall sanger ikke fikk plass pa albumet. Flere egenkomponerte sanger og coverlater ble spilt inn. Noen kom han til a spille inn pa nytt senere, og andre ble gitt ut offisielt pa
The Bootleg Series
. En stor del av sangene er fortsatt uutgitt, men de sirkulerer som bootlegger. En live versjon av ≪Talkin' John Birch Society Blues≫ omdøpt til ≪Talkin' John Birch 'Paranoid' Blues≫ ble gitt ut pa
The Bootleg Series
, men studioversjonen er fortsatt uutgitt.
Dette er kjente outtakes fra album:
[30]
- ≪Baby, Please Don't Go≫ (uutgitt)
- ≪Ballad of Hollis Brown≫ (uutgitt): Dylan spilte inn denne pa nytt for sitt neste album
The Times They Are a-Changin’
.
- ≪The Death of Emmett Till≫ (uutgitt)
- ≪Going to New Orleans≫ (uutgitt)
- ≪Hero Blues≫ (uutgitt)
- ≪(I Heard that) Lonesome Whistle≫ (
Hank Williams
, Jimmie Davies) (uutgitt)
- ≪Kingsport Town≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
- ≪Let Me Die in My Footsteps≫: en redigert versjon av sangen uten siste verset er gitt ut pa
The Bootleg Series 1-3
. Den fullstendige versjonen sirkulerer.
- ≪Milkcow's Calf Blues≫ (uutgitt)
- ≪Mixed Up Confusion≫ (utgitt pa
Biograph
)
- ≪Quit Your Lowdown Ways≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
- ≪Sally Gal≫ (utgitt pa
No Direction Home: The Bootleg Series Vol. 7
)
- ≪Rambling, Gambling Willie≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
- ≪Rocks and Gravel≫ [aka ≪Solid Road≫] (uutgitt)
- ≪Talking Bear Mountain Picnic Massacre Blues≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
- ≪Talking Hava Negiliah Blues≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
- ≪Talkin' John Birch 'Paranoid' Blues≫ (live versjon utgitt pa
The Bootleg Series Vol. 6: Bob Dylan Live 1964, Concert at Philharmonic Hall
)
- ≪That's Alright Mama≫ (uutgitt)
- ≪The Walls of Redwing≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
- ≪Watcha Gonna Do≫ (uutgitt)
- ≪Wichita≫ (uutgitt)
- ≪Worried Blues≫ (utgitt pa
The Bootleg Series 1-3
)
Dylan promoterte albumet ved a delta i radioprogrammer og holde konserter. Dylan opptradte pa Monterey Folk Festival, hvor
Joan Baez
ble med og sang duett pa Dylans ≪
With God on Our Side
≫ (som ikke ble spilt inn før hans neste album). Baez var pa denne tiden pa toppen av sin berømmelse; hun hadde vært pa forsiden i
Time
i november aret før. Opptredenen bidro til a sette fart i Dylans karriere, det var ogsa begynnelsen pa et romantisk forhold mellom de to.
[31]
I juli opptradte Dylan pa den andre
Newport Folk Festival
. Der opptradte ogsa
Peter, Paul and Mary
som den helgen nadde nummer to pa
Billboards
popliste med deres versjon av ≪Blowin' in the Wind≫. Baez var ogsa pa Newport, og hun spilte med Dylan to ganger, en gang pa hennes sett, og en pa hans.
The Freewheelin' Bob Dylan
hadde vært tilgjengelig siden sent i mai, men til tross for kontroversen omkring Dylans avbrutte opptreden pa
Ed Sullivan show
, tiltrakk ikke albumet seg mange anmeldelser fra mainstream-pressen. Det solgte moderat etter utgivelsen, men med Dylans opptreden pa Newport, Baez's pategnelse, og populære coverversjoner av hans later fra bade Baez,
Odetta
og
Peter, Paul and Mary
, begynte salget a stige og flere fikk vite om albumet. Dylan's venn Bob Fass husker at etter Newport fortalte Dylan ham at ≪suddenly I just can't walk around without a disguise. I used to walk around and go wherever I wanted. But now it's gotten very weird. People follow me into the men's room just so they can say that they saw me pee≫.
[32]
I september kom endelig albumet inn pa
Billboard'
s albumliste. Den høyeste plasseringen den fikk var nummer 22.
[33]
The Freewheelin' Bob Dylan
vil bli husket som det albumet som introduserte Dylans talent for det store publikummet.
I mars 2000 fortalte
Van Morrison
det irske rockemagasinet
Hot Press
om innflytelsen
Freewheelin'
hadde pa han: ≪I think I heard it in a record shop in Smith Street. And I just thought it was incredible that this guy's not singing about 'moon in June' and he's getting away with it. That's what I thought at the time. The subject matter wasn't pop songs, ya know, and I thought this kind of opens the whole thing up...Dylan put it into the mainstream that this could be done≫.
The Beatles
var ogsa imponert.
George Harrison
husket, ≪We just played it, just wore it out. The content of the song lyrics and just the attitude ? it was incredibly original and wonderful≫.
[34]
Coveret er et fotografi av Dylan og hans kjæreste pa den tiden,
Suze Rotolo
. Bildet var tatt av
Columbia Records
fotograf
Don Hunstein
pa hjørnet av Jones Street og West
4th Street
i
Greenwich Village
,
New York City
? bare et par meter unna der hvor paret bodde pa den tiden.
[35]
Forholdene bak bildet er beskrevet av Rotolo i
A Freewheelin' Time: A Memoir of Greenwich Village in the Sixties
.
[36]
- I filmen
Vanilla Sky
gar hovedpersonen David nedover gaten med Sofia, pa samme mate som pa albumcoveret, til og med med identiske biler.
- En av
Pete Dohertys
soloakustiske album fikk navnet
The Freewheelin' Pete Doherty
som en hyllest til Dylan-albumet.
- Mudhoney
-medlem
Mark Arm
har gitt ut en solo singel kalt,
The Freewheelin' Mark Arm
.
- ^
Harvey,
The Formative Bob Dylan
, 43
- ^
Gray,
The Bob Dylan Encyclopedia
, 243
- ^
The RS 500 Greatest Albums of All Time
Arkivert
22. juni 2013 hos
Wayback Machine
..
Rolling Stone
. 18. november 2003
- ^
≪The Freewheelin' Bob Dylan on Dylan's official web-site≫
. Bob Dylan.com. Arkivert fra
originalen
6. januar 2009.
- ^
Gilliland, John (1969).
≪Show 31 ? Ballad in Plain D: An introduction to the Bob Dylan era≫
(audio)
.
Pop Chronicles
. Digital.library.unt.edu.
Track 3.
- ^
Scaduto
,
Bob Dylan
, 110
- ^
Heylin (2003), side 100
- ^
Rolling Stone
, June 21, 1984, re-printed in Cott (ed.),
Dylan on Dylan: The Essential Interviews
, 295?296
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, p.127
- ^
Heylin (2003), side 110
- ^
Heylin (2003), side 114
- ^
Sounes 2001
, s. 124
- ^
Heylin (2003), side 197
- ^
Heylin (2003), side 115
- ^
Heylin (2003), sidene 114?117
- ^
Sitert fra John Bauldies tekst i bookleten til
The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991
- ^
Myhr, side 40
- ^
Williams,
Dylan: a man called alias
, 42
- ^
Bob Cohen (28. januar 2008).
≪How Blowin' In The Wind came to be≫
. RightWingBob.com. Arkivert fra
originalen
6. juli 2012.
- ^
Gray,
The Bob Dylan Encyclopedia
, 149-150
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, p.135
- ^
Gill,
My Back Pages
, 23
- ^
Sounes,
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
, p.132
- ^
Heylin (2003), side 102
- ^
re-printed in Cott (ed.),
Dylan on Dylan: The Essential Interviews
, p.7-9
- ^
Gill,
My Back Pages
, 32?33
- ^
Harvey,
The Formative Bob Dylan
, pp.20-22
- ^
Heylin (2003), side 99
- ^
Harvey,
The Formative Bob Dylan
, p.51-52
- ^
bobsboots.com entry
- ^
Heylin (2003), sidene 119?125
- ^
Heylin (2003), side 120
- ^
≪Dylan on US charts≫
. Expecting Rain.
- ^
Mojo
magazine, December 1993
- ^
≪NYC Album Art: The Freewheelin' Bob Dylan≫
. Gothamist. 18. april 2006. Arkivert fra
originalen
28. mars 2010.
≪Arkivert kopi≫
. Archived from the original on 28. mars 2010
. Besøkt 20. desember 2008
.
- ^
Rotolo, Suze (2008).
A Freewheelin' Time: A Memoir of Greenwich Village in the Sixties
. New York: Broadway Books.
ISBN
0767926870
.
- Cott (ed.), Jonathan (2006).
Dylan on Dylan: The Essential Interviews
. Hodder & Stoughton.
ISBN
0340923121
.
- Gill, Andy (1999).
Classic Bob Dylan: My Back Pages
. Carlton.
ISBN
1-85868-599-0
.
- Gray, Michael (2006).
The Bob Dylan Encyclopedia
. Continuum International.
ISBN
0-8264-6933-7
.
- Harvey, Todd (2001).
The Formative Dylan: Transmission & Stylistic Influences, 1961?1963
. The Scarecrow Press.
ISBN
0-8108-4115-0
.
- Heylin, Clinton (1996).
Bob Dylan: A Life In Stolen Moments: Day by Day 1941-1995
.
ISBN
0-7119-5669-3
.
- Heylin, Clinton (2003).
Bob Dylan: Behind the Shades Revisited
. Perennial Currents.
ISBN
0-06-052569-X
.
- Myhr, Petter (2001).
Bob Dylan: ? jeg er en annen
. Nidrosia Forlag.
ISBN
82-92010-02-5
.
- Scaduto, Anthony.
Bob Dylan
. Helter Skelter, 2001 reprint of 1972 original.
ISBN
1-900924-23-4
.
- Shelton, Robert
No Direction Home
, Da Capo Press, 2003 reprint of 1986 original, 576 pages.
ISBN 0-306-81287-8
- Sounes, Howard (2001).
Down The Highway: The Life Of Bob Dylan
. Grove Press.
ISBN
0-8021-1686-8
.
- Williams, Richard (1992).
Dylan: a man called alias
. Bloomsbury.
ISBN
0-7475-1084-9
.