Sveriges konstitusjon
bestar av fire
grunnlover
som tilsammen beskriver
Sveriges statsskikk
. Disse grunnlovene er
regeringsformen
(1975),
successionsordningen
(1810),
tryckfrihetsforordningen
(1949) og
yttrandefrihetsgrundlagen
(1991). Grunnlovene fungerer som en grunnorm som er overordet andre
lover
og som andre lover skal rettes etter, og fastsetter dessuten overordnede bestemmelser om rikets styre og forvaltning.
Ifølge grunnloven er den øverste myndighet i Sverige
Riksdagen
som har 349 medlemmer. Riksdagen kan oppløses og valg ma holdes hvert fjerde ar. Det ble innført allmenn stemmerett for kvinner i 1921.
[1]
Riksdagen kan endre grunnloven. For at Riksdagen kan endre grunnloven kreves et dobbeltvedtak, og det skal avholdes et riksdagsvalg mellom disse to vedtakene.
[2]
Den svenske regjeringsformen av 1809 var den eldste grunnloven i Europa til den ble skiftet ut i 1974 og deretter er
Norges grunnlov
av 1814 den eldste.
[3]
Regeringsformen
omfatter dels statsskikkens grunner og normer, dels bestemmelser om statens styre og om organisatoriske spørsmal. I regeringsformen reguleres slikt som borgernes
rettigheter
,
riksdagsvalg
,
statssjefens
rolle,
regjeringens
oppbygging og arbeid, samt bestemmelser om og reguleringer av statsfunksjonene. Disse statsfunksjonene er
lovgivning
, finansmakten, forholdet til andre stater, den
dømmende makt
og kontrollmakten. Regeringsformen bestemmer at Sverige skal være et
parlamentarisk
demokrati
. Lovteksten inneholder, til forskjell fra de fleste andre staters grunnlover, ogsa bestemmelser om rikets styre ved
krig
og krigsfare (kapittel 13). Den
1. januar
1975
tradte den naværende regeringsformen i kraft etter a ha blitt vedtatt aret før. Regeringsformen bestar av 13 kapitler.
[4]
Regjeringsformen av 1809 var en vesentlig omlegging av statlige myndigheter i Sverige og skjedde gjennom en palassrevolusjon mot
Gustav IV Adolf
. 1809-forfatningen la
Montesquieus
maktfordeling
til grunn og fastsetter statsmaktene som utøvende, lovgivende og dømmende. Statsradene ble i 1809 gjort ansvarlige overfor parlamentet.
[5]
[6]
[7]
Successionsordningen
regulerer
tronfølgen
til den
svenske tronen
, det vil si hvem som blir
monark
i riket. Deretter bestemmer loven hvordan Sveriges statssjef skal utses. Successionsordningen er fra
1810
og er eldst av grunnlovene. Den tilkom da
Huset Bernadotte
ble gjort til arvinger av Sveriges trone. I loven reguleres tronfølgen til a gjelde slektninger av Jean Baptiste Bernadotte, som ble konge med navnet
Karl XIV Johan
. Gjennom et tillegg eier i dag kun etterkommere av
Carl XVI Gustaf
retten til tronen. Frem til 1980 var tronfølgen
agnatisk
, men samme ar ble det innført
kognatisk tronfølge
, hvilket innebærer at kvinnelige slektninger na har lik arverett til Sveriges trone.
Tryckfrihetsforordningen
er den grunnloven som skal garantere ≪fri meningsutveksling og en allsidig opplysning≫ for alle borgere. Loven tilkom som en reaksjon pa de strenge restriksjoner pressen ble palagt under
annen verdenskrig
. Riksdagen vedtok ny grunnlov om
trykkefriheten
i 1949 da restriksjonenes ansvarlige var forsvunnet fra den politiske arenaen.
[8]
Til forskjell fra tidligere trykkefrihetslover i Sverige inneholder den en viss beskyttelse i krisesituasjoner. Til tryckfrihetsforordningen hører bestemmelser om publikasjoner, fjernsyn- og radiosendninger, samt føringer om informasjonsfriheten. Utover a sikre meningsutveksling og opplysning skal tryckfrihetsforordningen dessuten forhindre statlig
sensur
, og bestemmer at kun
domstoler
kan dømme om innhold i media strider mot gjeldende lov.
Yttrandefrihetsgrundlagen
fra 1991 er den yngste grunnloven. Loven innebærer blant annet at:
- Alle borgere har rett til a uttrykke sine synspunkter, tanker og følelser i radio, fjernsyn, videogram, lydopptak eller andre typer opptak.
- Ingen myndighet kan kreve at noe som skal fremføres i radio, fjernsyn eller annen form for opptak først ma granskes av en myndighet eller noe annet offentlig organ. Unntaket er kinofilmer som skal vises for barn under 15 ar.
- Den som er opphavsperson til et radioprogram, fjernsynsprogram eller lignende har rett til a være anonym.
Loven har flere likheter med
tryckfrihetsforordningen
, men berører ikke trykte skrifter. Derimot omfatter den
nettsider
og
databaser
som har et journalistiskt formal. Selv om nettsider ikke er et tradisjonelt massemedieorgan kan nettsider og nyhetsbrev paberope samme beskyttelse med et
utgivningsbevis
.
[9]
Den svenske grunnloven av 1809 var den eldste i Europa til den ble skiftet ut i 1974 og deretter er
Norges grunnlov
den eldste. Regeringsformen er som lovtekst relativt detaljert og bestar av 13.500 ord sammenlignet med 5500 ord i den norske som er blant verdens korteste grunnlovstekster. I Finland og Norge har grunnloven tradisjonelt hatt en sterk rettslig funksjon, mens den svenske har vært en del svakere og har mindre symbolsk betydning. Norges grunnlov er knyttet til statsdannelsen, mens den svenske staten var godt etablert lenge før 1809. Endring av regjeringsformen krever to vedtak i Riksdagen (med valg mellom) med vanlig flertall, ikke kvalifisert flertall slik det er vanlig i andre land. Samtidig kan et mindretall i Riksdagen kreve at forslag til forfatningsendringer legges ut til folkeavstemning.
[10]
Unionen med Norge
fra 1814 førte ikke til endringer i Sveriges regjeringsform fordi det var en
personalunion
som bare berørte kongen som etter svensk lov hadde rett til a være konge av et annet land.
[11]
Parlamentarismen
ble gjenintrodusert i 1917
[12]
[13]
da kong
Gustav V av Sverige
, etter en lang kamp, aksepterte a utnevne regjeringen ved flertallsavgjørelser i Riksdagen. Senere, i 1918?1921, ble den allmenne stemmerett innført. Parlamentarismen ble bevart av kongens etterfølger
Gustav VI Adolf av Sverige
inntil en grunnlov i 1975 i praksis fjernet kongens politiske makt.
[12]
Monarkiet ble bevart som en formell, men rent symbolsk statsoverhodeinstitusjon, med hovedsakelig seremonielle plikter. Tidligere var kongen øverstkommanderende for de væpnede styrker, leder for utenrikspolitikken og deltok i lovgivningen.
[12]
Fra og med 1975 gjør regjeringen sine vedtak uavhengig av kongen og kongens underskrift er ikke nødvendig; mens i Norge og Danmark ma bade statsraden og kongen signere (
kontrasignatur
) som et middel til a kontrollere statsoverhodets beslutninger.
[13]
Pa 1970-tallet innførte man regler for regjeringsdannelse under ledelse av
talmannen
i Riksdagen. Regjeringen leder formelt forvaltningen (departementene) som et kollektivt organ, mens i Norge leder statsradene hvert sitt departement.
[13]
- ^
Østerud, Øyvind (1997).
Statsvitenskapelig leksikon
. Oslo: Universitetsforl.
ISBN
8200229246
.
- ^
Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 18.
Oslo: Aschehoug. 1972.
ISBN
8203047203
.
- ^
Sejersted, Fredrik (14. januar 2015).
≪Grunnlovens funksjon i de nordiske land≫
.
Tidsskrift for Rettsvitenskap
(norsk)
. 127 (5): 535?562.
ISSN
0040-7143
.
doi
:
10.18261/ISSN1504-3096-2014-05-03
. Besøkt 7. mai 2024
.
- ^
https://lagen.nu/1974:152
- ^
Brems, Hans (1970).
≪Sweden: From Great Power to Welfare State≫
.
Journal of Economic Issues
. 4 (2/3): 1?16.
ISSN
0021-3624
. Besøkt 7. mai 2024
.
- ^
Michalsen, Dag (31. mars 2014).
≪Bard Frydenlund og Odd Arvid Storsveen: Veivalg for Norden 1809?1813≫
.
Historisk tidsskrift
. 1
(norsk)
. 93: 153?158.
ISSN
0018-263X
.
doi
:
10.18261/ISSN1504-2944-2014-01-07
. Besøkt 7. mai 2024
.
- ^
Ottosen, Morten Nordhagen (4. juli 2012).
≪Gustav IV Adolf og Norge≫
.
Historisk tidsskrift
. 2
(norsk)
. 91: 221?250.
ISSN
0018-263X
.
doi
:
10.18261/ISSN1504-2944-2012-02-04
. Besøkt 7. mai 2024
.
- ^
Hadenius (2003), s.97f
- ^
Utgivningsbevis for webbplatser
Arkivert
21. februar 2011 hos
Wayback Machine
.
Myndigheten for radio och tv
- ^
Sejersted, Fredrik (14. januar 2015).
≪Grunnlovens funksjon i de nordiske land≫
.
Tidsskrift for Rettsvitenskap
(norsk)
. 127 (5): 535?562.
ISSN
0040-7143
.
doi
:
10.18261/ISSN1504-3096-2014-05-03
. Besøkt 7. mai 2024
.
- ^
Michalsen, Dag (22. juli 2021).
≪Den svensk-norske unionen 1814?1905≫
. I Mestad, Ola.
Grunnloven
(norsk)
. Universitetsforlaget. s. 457?482.
ISBN
978-82-15-02258-1
.
doi
:
10.18261/9788215054179-2021-060
. Besøkt 7. mai 2024
.
- ^
a
b
c
Geografisk leksikon. Bind 6
. Oslo: Cappelen. 1982.
ISBN
8202044480
.
- ^
a
b
c
Østerud, Øyvind (1997).
Statsvitenskapelig leksikon
. Oslo: Universitetsforl.
ISBN
8200229246
.