Suleiman I den store
|
|
Født
| 6. nov.
1494
Trabzon
|
---|
Død
| 6. sep.
1566
[1]
(71 ar)
Szigetvar
[2]
|
---|
Beskjeftigelse
| Lyriker
, hersker, lovgiver, militær leder,
politiker
|
---|
Embete
| - Sultan i det Ottomanske Rike (1520–1566)
|
---|
Ektefelle
| Roxelane
(
1531
?
1558
)
Mahidevran Sultan (
1514
?
1566
)
Fulane Hatun
Gulfem Hatun
|
---|
Partner(e)
| Fulane Hatun
Gulfem Hatun
|
---|
Far
| Selim I
|
---|
Mor
| Ay?e Hafsa Sultan
|
---|
Søsken
| Hatice Sultan
Beyhan Sultan
?ah Sultan
Fatma Sultan
Hafize Sultan
|
---|
Barn
|
12 oppføringer
?ehzade Mustafa
?ehzade Mehmed
Mihrimah Sultan
Selim II
?ehzade Beyazıt
?ehzade Murad
Raziye Sultan
?ehzade Cihangirs
?ehzade Abdullah
Fatma Nur
?ehzade Mahmud
Ahmed
|
---|
Nasjonalitet
| Det osmanske rike
|
---|
Gravlagt
| Sultan Suleimans grav
|
Signatur
|
|
|
Suleiman I den store
(
moderne tyrkisk
:
Suleyman
,
arabisk
:??????
Sulaym?n
, født
6. november
1494
i
Trapezunt
, falt i kamp
7. september
1566
ved Szigetvar i
Ungarn
) var
sultan
over
Det osmanske riket
fra
1520
til sin død. Han er benevnt som Suleiman I, mens den svenske historikeren
Carl Grimberg
kaller ham for Suleiman II den store. Under hans lederskap startet Det osmanske riket sin storhetstid og ble en verdensmakt. Suleiman ble regnet som en av de fremste herskerne i Europa i det
16. arhundre
, et fullverdig motstykke til
Karl V, tysk-romersk keiser
,
Frans I av Frankrike
,
Henrik VIII av England
og
Sigismund II av Polen
.
Han ledet personlig de osmanske hærer i erobringen av
Beograd
,
Rhodos
og nesten hele
Ungarn
, beleiret
Wien
og la under seg store territorier i
Nord-Afrika
sa langt vest som
Marokko
og nesten hele
Midtøsten
. For en kort tid fikk osmanene herredømmet til sjøs i
Middelhavet
,
Rødehavet
og
Persiagulfen
. Riket fortsatte a ekspandere i et arhundre etter hans død.
Innenfor riket var Suleiman kjent som en rettferdig hersker og motstander av korrupsjon. Han beskyttet
kunstnere
og
filosofer
og ble regnet som en av de største
islamske
poeter i tillegg til at han var en dyktig
gullsmed
. I vesten er han kjent som den store og i den muslimske verden som
lovgiveren
(tyrkisk:
kanuni
, arabisk: ????????,
al-Q?n?n?
), et kallenavn som stammet fra hans fullstendige rekonstruksjon av det osmanske rettssystemet.
I hans regjeringstid ble den kjente broen i
Mostar
Stari Most
bygget.
Suleiman ble født i
Trabzon
i dagens
Tyrkia
. Syv ar gammel ble han sendt for a studere
vitenskap
,
historie
,
litteratur
,
teologi
og militære teknikker ved skolene i slottet i
Istanbul
, og som ung mann opprettholdt han et nært vennskap med
Damat Ibrahim Pasha
, en slave som skulle bli en av hans mest betrodde radgivere.
[1]
Suleimans fikk sine første erfaringer med styre som guvernør av flere provinser, blant dem Bolu i det nordlige
Anatolia
og hans mors hjemsted
Kaffa
pa
Krim
.
Under styret til hans far,
Selim I
, ødela Det osmanske riket det rivaliserende
mamelukksultanatet
, noe som førte til innlemmelsen av
Syria
,
Palestina
og
Egypt
og erobringen av hellige byer som
Mekka
og
Medina
i riket. Selim krevde tittelen
Khadim ul Haremeyn
, ≪tjeneren av de to hellige templer≫ (
den store moskeen
i Mekka og
profetens moske
i Medina, de helligste steder i
islam
), og hevdet ogsa a være
kalifen
, ≪vokteren av islam≫ som ble regnet som den øverste statsleder og religiøse leder i islam, bade i
sunni
- og
sjia
-retningene. Selim la ogsa
Persia
under seg, hvis leder,
Sjah Ismail I
, ogsa hevdet a være kalifen. Han erobret Egypt sammen med
Al-Mutawakkil III
, den siste kalifen i
abbaside-dynastiet
, noe som gjorde at Selim kunne skaffe seg emblemene til kalifen, et sverd og profeten
Muhammeds
kappe.
Derfor var Suleiman, i en alder av 26 da
Selim I
døde, hersker over et betydelig mektigere rike og sultanat som han ville fortsette a ekspandere til han døde 46 ar senere.
Etter at han etterfulgte sin far, innledet Suleiman en rekke militære erobringer. Først,
1521
, slo han ned et opprør ledet av guvernøren i
Damaskus
som var utnevnt av osmanene. I
august
1521 hadde Suleiman fullført erobringen av byen
Beograd
og hadde erobret
Serbia
og rykket dypt inn i hjertet av
Sentral-Europa
.
Gjenoppbyggingen av Jerusalems murer
[
rediger
|
rediger kilde
]
I
1517
hadde det islamske osmanske riket under
Selim I
tatt
Palestina
fra egyptiske
mamelukker
. Suleiman var sa betatt av byen
Jerusalem
og dens forfall etter a ha blitt forsømt i arhundrer under mamelukkenes styre, at han beordret byggingen av en storslagen festningsmur som fortsatt omslutter gamlebyen.
Selim I hadde planlagt a angripe den
kristne
befestningen pa
Rhodos
før han døde. I
1522
fullførte Suleiman sin fars mal da 400 skip brakte 200 000 menn til øya. Mot denne styrken hadde
Malteserordenen
rundt 7000 soldater og byens murer. Beleiringen varte i seks maneder og etter at den var slutt lot Suleiman de overlevende forlate øya og trekke seg tilbake til
kongedømmet Sicilia
. I bytte for dette lovet ridderne a la Suleimans omrade være i fred, et løfte de snart brøt.
Den
29. august
1526
beseiret Suleiman
Ludvig II av Ungarn
i
slaget ved Mohacs
. Osmanske styrker okkuperte nesten hele
Ungarn
. Ludvig II ble drept, og da Suleiman kom over den livløse kroppen av den femten ar gamle kongen skal han ha sagt at ≪
jeg kom med vapen mot ham, men det var ikke mitt ønske at han skulle kuttes ned mens han knapt har smakt pa det søte livet og kongemakten.
≫
[2]
Under det osmanske angrepet brøt den politiske orden sammen, og en maktkamp fulgte da noen ungarske adelsmenn foreslo at
Ferdinand av Habsburg
, som var hersker av nabolandet
Østerrike
og knyttet til Ludvigs familie gjennom ekteskap, skulle bli konge av Ungarn, og viste til tidligere avtaler om at habsburgerne skulle ta over den ungarske tronen dersom Ludvig døde uten arvinger. Men andre adelsmenn vendte seg til adelsmannen
Johannes Zapolya
som hadde støtte hos Suleiman, og som forble uten anerkjennelse fra de kristne maktene i Europa. En tresidet konflikt fulgte da Ferdinand begynte arbeidet med a sikre seg kontroll over sa mye av det ungarske kongedømmet som han kunne klare. Dette førte til en tredeling av landet innen
1541
. Suleiman krevde nesten hele dagens Ungarn, kjent som
Stor-Alfold
, til Det osmanske riket og innsatte Zapolyas familie som herskere over den uavhengige delen
Transilvania
, en
vasallstat
av imperiet. Ferdinand I krevde ≪
kongelige Ungarn
≫, inkludert dagens
Slovakia
, det vestlige
Kroatia
og territoriene rundt. Dette ble den midlertidige grensen mellom habsburgerne og osmanene.
Under
Karl V, tysk-romersk keiser
, og hans bror
Ferdinand
, erkehertug av Østerrike, tok habsburgerne tilbake Ungarn. Suleiman invaderte pa nytt to ganger, men ble slatt tilbake etter
beleiringen av Wien
i
1529
og
1532
. I
1533
ble en avtale signert med Ferdinand som delte Ungarn mellom habsburgerne og Zapolya, men da Zapolya døde, var Ferdinand uten de ungarske omradene, noe som førte til en ny kamp for a annektere Ungarn og flere fredsavtaler som gjenopprettet status quo.
Da konflikten raste ved Suleimans rikes europeiske grensetrakter, fortsatte fremgangene pa en annen front mot det rivaliserende
sjiittiske
safavide-riket
som hersket over
Persia
(som ogsa omfattet mye av dagens
Irak
). Suleiman førte tre felttog mot safavidene. I det første falt den historisk viktige byen
Bagdad
til Suleimans styrker i
1534
.
Det andre felttoget (
1548
–
1549
) resulterte i midlertidig fremgang i
Tabriz
og
Aserbajdsjan
og en langvarig tilstedeværelse i provinsen
Van
og i noen fort i
Georgia
.
[3]
Under det tredje angrepet i
1555
klarte ikke Suleimans styrker a sjalte ut
sjahens
hær som trakk seg tilbake inn i fjellene i
Luristan
. De underskrev en avtale ved
Amasya
hvor sjahen anerkjente de eksisterende grensene og lovet a stoppe sine raid inn i osmanenes land.
[4]
Arkivert
30. januar 2009 hos
Wayback Machine
.
Store omrader i
Nord-Afrika
vest til
Marokko
ble ogsa innlemmet i osmanenes rike.
Berberstatene
Tripolitania
,
Tunisia
,
Algerie
og
Marokko
ble autonome provinser i riket og spilte ledende roller i Suleimans konflikt med Karl V som mislyktes i et forsøk pa a drive ut tyrkerne i 1541.
Piratvirksomheten
som ble bedrevet etter dette av
berberpiratene
i Nord-Afrika forble en del av krigene med Spania, og den osmanske ekspansjonen førte til herredømme til sjøs i en kort periode i
Middelhavet
.
Den osmanske marinen kontrollerte ogsa
Rødehavet
og holdt
Persiagulfen
til
1554
da deres skip ble beseiret av den
portugisiske
flaten. Portugiserne ville fortsette a utfordre Suleimans styrker om kontrollen over
Aden
.
I
1533
ble
Khair ad Din
, kjent for europeerne som
Barbarossa
(rødskjegg), gjort til øverste admiral i den osmanske marinen som aktivt kjempet mot
den spanske marine
. I
1535
vant den tysk-romerske keiseren Karl V (Karl I av Spania) en viktig seier mot osmanene ved
Tunis
, men i
1536
allierte
Frans I av Frankrike
seg med Suleiman mot Karl. Karls flate ble beseiret i
1538
i
slaget ved Preveza
av Khair ad Din som dermed sikret det østlige Middelhavet for tyrkerne de neste 33 arene.
Frans ble overtalt til a underskrive en fredsavtale med Karl V samme ar, men han allierte seg igjen med Suleiman i
1542
.
Aret etter
allierte Karl seg med
Henrik VIII
og tvang Frans til a signere
vapenhvilen i Crepy-en-Laonnois
. Karl inngikk en avtale med Suleiman for a skaffe seg noe kompensasjon for den kostbare krigen.
Da
Spania
erklærte krig mot
Frankrike
i
1544
, ba Frans om hjelp fra Suleiman. Han sendte sa en flate ledet av Khair ad Din som seiret over spanjolene og klarte a ta tilbake
Napoli
fra dem. Suleiman gav ham tittelen
baylar bey
(generalkommandant). Et resultat av alliansen var den harde sjøduellen mellom
Dragut
og
Andrea Doria
som endte med at det nordlige Middelhav forble under de europeiske lands herredømme, mens det sørlige Middelhavet var i islamske hender
[5]
.
Da Johannitterordenen ble reetablert som
Malteserordenen
i
1530
førte deres angrep mot muslimske sjøstyrker raskt til at de kom i konflikt med den osmanske marine, som samlet en veldig styrke for a fjerne ridderne fra Malta. I
1565
invaderte de og innledet
den store beleiringen av Malta
som begynte
18. mai
og varte til
8. september
(og som er skildret i
Matteo Perez d'Aleccios
fresker i
Hall of St. Michael and St. George
). Til a begynne med sa slaget ut til a bli en gjentagelse av det pa Rhodos hvor nesten alle byene ble ødelagt og rundt halvparten av ridderne ble drept i kamp, men en unnsetningsstyrke fra
Spania
snudde slaget og rundt 30 000 osmanske soldater ble drept.
Etter dette vendte Suleiman blikket mot
Ungarn
igjen. Han falt under
slaget ved Szigetvar
i Szigetvar, Ungarn, 5. eller 6. september 1566.
Osmanene kalte Suleiman
Kanuni
eller ≪lovgiveren≫. Inskripsjonen pa
Suleymanie-moskeen
i
Istanbul
, som ble bygget for ham, omtaler ham som
Nashiru kawanin al-Sultaniyye
(≪sprederen av de sultanske lover≫). Det siktes til Suleimans revidering og innføring av sultaniske ≪
kanun
≫-lover brukt i situasjoner som ikke direkte dekkes under islamsk
sharia
: ≪I islamsk tradisjon, dersom en sak gikk utenfor retningslinjene som ligger i sharia, kunne dommen i saken tas fra lignende saker som dekkes av sharia... en metode i justistenkning...akseptert av de mest liberale sharia-retningene,
hanafisme
≫ som ≪dominerte osmansk lov.≫
[6]
Arkivert
17. januar 1999 hos
Wayback Machine
. Etter Suleiman fikk kanun-lovene deres endelige form, og lovene ble kjent som
kanun-i osmani
, de ≪osmanske lovene≫.
Suleiman var kjent for a være en rettferdig hersker som valgte sine underordnede etter meritter fremfor sosial status eller popularitet. Den østerrikske ambassadør, Ghiselain de Busbecq, skrev om ham: ≪Nar han gjør sine utnevnelser, bryr sultanen seg ikke om velstand eller grad, han bedømmer heller ikke anbefalinger eller popularitet. Han vurderer hver sak pa sine egne meritter og undersøker nøye karakteren, evnen og meningene til mannen som det er snakk om.≫
[7]
Under Suleimans styre ble hundrevis av sultanbeskyttede kunstneriske samfunn (kalt
Ehl-i Hiref
, ≪de begavedes samfunn≫) administrert ved rikets hovedsete i
Topkapi-palasset
i Istanbul.
Etter en tid som lærlinger kunne kunstnere og handverkere rykke opp i gradene innen sitt felt og ble betalt lønn i hver tredje maned. Lønningsregistre som er bevart viser bredden i Suleimans omsorg for kunstene:
- ≪De tidligste dokumentene, trukket opp i 1526, viser 40 samfunn med over 600 medlemmer. Innen det 17. arhundre hadde antallet samfunn øket og deres medlemskap hadde steget til rundt 2000. I tillegg til kunstnerne som var ansatt i de imperielle samfunnene, hadde Istanbul, som alle betydelige senter i riket, forskjellige
laug
av kunstnere som tok seg av behov bade i landet og i utlandet.≫
[8]
Den britiske historikeren E.J.W. Gibb skrev at ≪aldri, selv ikke i Tyrkia, ble det gitt større oppmuntring til poesi enn under styret til denne sultanen.≫
[9]
Noen av Suleimans vers, skrevet under
pseudonymet
≪Muhibbi≫
, er blitt tyrkiske ordsprak, inkludert de velkjente ≪alle sikter mot den samme mening, men mange er versjonene av fortellingen≫ og ≪i denne verden er en tilstand av god helse den beste tilstand≫.
[10]
Han skrev pa tyrkisk, persisk og arabisk.
Diwani
er en
kalligrafi
-variant av den
arabiske
skriften, en
kursiv
-stil utviklet av
Housam Roumi
som var mest populær under Suleimans styre. Det ble brukt i den osmanske
divan
til a skrive alle kongelige resolusjoner, utstedelser og overføringer, og var en av hemmelighetene i sultanens palass. Reglene for denne skriftformen var ikke kjent for alle, men begrenset til dets herrer og noen fa utvalgte studenter.
Noen kristne slaver i osmanenes imperium under Suleiman fikk viktige posisjoner.
Ibrahim Pasha
var
storvesir
i tretten ar.
Suleiman fortsatte politikken med religiøs toleranse overfor
jøder
som ble satt i gang av
Bayezid II
, som hadde tatt imot jøder som ble utvist fra
Spania
i
1492
.
I et brev til
pave
Paul IV
i
1556
, ba Suleiman om umiddelbar løslatelse av
Anconas
marranoer
, som var truet av forfølgelser etter at de kom under pavelig autoritet. Suleiman erklærte dem osmanske borgere. Paven hadde ikke noe annet valg enn a frigjøre dem
[11]
. Suleiman ansatte ogsa en jødisk
lege
,
rabbi
Moshe Hamon
[12]
.
I byen Jerusalem førte styret til Suleiman og de etterfølgende osmanske sultanene til en periode med religiøs fred. Jøder, kristne og muslimer nøt den religiøse friheten som osmanene gav dem og det var mulig a finne en synagoge, en kirke og en moske i samme gate. Byen forble apen for alle religioner.
- ^
Find a Grave
, besøkt 29. august 2019
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Union List of Artist Names
, ULAN
500126202
, utgitt 30. juni 2017, besøkt 14. mai 2024
[Hentet fra Wikidata]
- Josef Matuz:
Suleyman der Prachtige (Soliman).
In: Kurt Fassmann (Hrsg.):
Die Großen der Weltgeschichte.
Zurich 1973, Bd. 4. S. 961?977. leicht veraltet, trotzdem informativ. Besucht am 2. April 2008. (PDF-Datei; 3,11 MB)
- Andre Clot:
Soliman Le Magnifique.
Fayard, Paris 1983,
ISBN 2-213-01260-1
.
- Klaus Kreiser/Christoph Neumann:
Kleine Geschichte der Turkei.
Reclam, Ditzingen 2003,
ISBN 3-15-018669-2
; 2. aktualisierte und erweiterte Ausgabe. Stuttgart 2009.
- Josef Matuz:
Das Osmanische Reich: Grundlinien seiner Geschichte.
4. Auflage, Darmstadt 2006,
ISBN 3-534-20020-9
.