Semittiske sprak
er den nordøstlige undergruppen av de
afroasiatiske sprakene
, og den eneste gruppen i denne familien som tales utenfor
Afrika
. Semittisk (fra det
bibelske
navnet
≪Shem≫
) var til a begynne med referert til en sprakgruppe med opphav i
Midtøsten
, na kalt semittiske sprak.
I denne sprakgruppen inngar de oldtidige og moderne sprakene
amharisk
,
arabisk
,
arameisk
,
akkadisk
,
ugarittisk
,
hebraisk
,
maltesisk
,
syrisk
,
tigrinja
og flere. Sprakgruppen innbefatter derfor noen av historiens og litteraturens mest berømte sprak, og noen av de sprakene med den lengste kjente historien.
Semittiske sprak var utbredt i
Midtøsten
i den tidligste historiske tid. Siden har de spilt en avgjørende rolle i det omradet, samtidig som de ogsa har utbredt seg til Afrika. De etiopiske sprak oppstod da folk utvandret fra det sørlige
Arabia
til dagens
Etiopia
og omegn allerede i oldtiden. Arabisk har med tiden spredd seg til store deler av det nordlige Afrika der det i dag er morsmal for mange, og av andre brukes som kommunikasjonssprak. Spraket med flest talere i dag er arabisk, etterfulgt av amharisk, hebraisk og tigrinja.
Et av de viktigste kjennetegnene er at mange ord i utgangspunktet bestar av en rot pa noen fa konsonanter, vanligvis tre, som blir bøyd ved at forskjellige vokaler settes inn, og at forskjellige prefikser og suffikser tilføyes.
Likheten mellom de
hebraiske
,
arabiske
og
arameiske
sprakene har blitt akseptert av alle lærde siden
middelalderen
. Sprakene var kjent for vesteuropeiske lærde pa grunn av historisk kontakt med nabolandene i
det nære østen
og gjennom bibelstudier, og en sammenlignende analyse av hebraisk, arabisk og arameisk ble publisert pa
latin
i
1538
av
Guillaume Postel
.
[1]
Nesten to arhundrer senere beskrev
Hiob Ludolf
likhetene mellom disse tre sprakene og
de etiopisk-semittiske sprakene
.
[2]
[3]
Imidlertid kalte ingen forsker denne grupperingen som ≪semittisk≫.
[2]
Begrepet ≪semittisk≫ ble opprettet av medlemmer av Historieskolen i Gottingen, opprinnelig av
August Ludwig von Schlozer
(1781), for a betegne sprakene som er nært beslektet med arabisk, arameisk og hebraisk.
[4]
[5]
[6]
Valget av navn ble hentet fra
Sem
, en av de tre sønnene til
Noah
i de
genealogiske
beretningene til den
bibelske
Første Mosebok
,
[5]
eller mer presist fra den
koine-greske
gjengivelsen av navnet, Σ?μ (S?m).
Johann Gottfried Eichhorn
er kreditert med a popularisere begrepet,
[7]
[8]
særskilt med en artikkel fra 1795
Semitische Sprachen
der han rettferdiggjorde
terminologien
mot kritikk om at hebraisk og kanaaneisk var det samme spraket til tross for
Kanaan
var ≪hamittisk≫ (etter bibelske
Ham
) i
Origines Gentium
, det vil si generasjonene etter Noah.
[9]
- ^
Kuntz (1981), s. 25.
- ^
a
b
Ruhlen (1991).
- ^
Hammerschmidt, Ernst (juli 1963):
≪A Brief History of German Contributions to the Study of Ethiopia≫
,
Journal of Ethiopian Studies
,
1
(2), s. 30-48
- ^
Vermeulen, H.F. (2015):
≪Before Boas: The Genesis of Ethnography and Ethnology in the German Enlightenment≫
,
Critical Studies in the History of Anthropology Series
. University of Nebraska Press.
ISBN 978-0-8032-7738-0
. Sitat: ≪Schlozer 1781: p.161 "From the Mediterranean to the Euphrates, from Mesopotamia to Arabia ruled one language, as is well known. Thus Syrians, Babylonians, Hebrews, and Arabs were one people (ein Volk). Phoenicians (Hamites) also spoke this language, which I would like to call the Semitic (die Semitische). To the north and east of this Semitic language and national district (Semitische Sprach- und VolkerBezirke) begins a second one: With Moses and Leibniz I would like to call it the Japhetic.≫
- ^
a
b
Kiraz (2001), s. 25
- ^
Baasten (2003), s. 67
- ^
Baasten (2003), s. 68-69.
- ^
Kitto (1845), s. 192.s
- ^
Nettbibelen:
Første Mosebok 10:9