![](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/0d/Secular_States_Map.svg/350px-Secular_States_Map.svg.png)
Sekulær stat
Dobbelttydig eller uten data
|
Ordet
sekularisering
kommer av det
franske
verbet
seculariser
, som ble tatt i bruk pa
1600-tallet
om overføring av kirkens eiendom til
staten
.
Sekulær
er et ord som betyr
verdslig
(jordlig/ikke-kirkelig) eller
timelig
, altsa det som hører til verden og det verdslige samfunn. En sekulær stat er derfor en stat uten
statsreligion
.
Sekularisering
er betegnelsen pa den prosessen hvor religionens rolle blir mindre viktig i et samfunn. Historisk har dette betydd at de religiøse institusjonenes eiendom, makt, oppgaver eller autoritet overtas av religiøst uavhengige institusjoner. Ordet kan oversettes med det
norske
ordet
verdsliggjøring
. Siden 1920-arene er sekularisering brukt som betegnelse pa enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer.
Sosiologisk
sett har sekulariseringen to hoveddimensjoner:
- Den offentlige og institusjonelle dimensjon
- Den private dimensjon
Sekularisering av det offentlige ?- staten (og tilliggende underadminstrative enheter som kommunene i Norge) -- skjer nar religionen spiller en avtagende rolle i legitimering av statsmakten og nar religiøse institusjoner far redusert betydning som forvaltningsorganer.
Et eksempel pa slik sekularisering kan være den offentlige navngiving. Tidligere var dette en kirkelig oppgave i Europa, knyttet til
dapen
som kirkelig handling. I dag registreres navn (og tildeles personnummer) av en ? i prinsippet ? ikke-religiøs offentlig instans. Et annet eksempel er avviklingen av
statskirkeordningene
i flere land i
Europa
og ≪the wall of separation≫
[
trenger referanse
]
mellom stat og religion som de amerikanske grunnlovsfedrene satte opp.
Det moderne samfunns krav om likebehandling av alle
borgere
uansett
livssynsmessig
tilhørighet, noe som er sentralt i
menneskerettighetene
, innebærer samtidig et krav om at staten ma opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. Dette medfører ogsa et krav om sekularisering av staten ved at staten ma avsta fra a favorisere en eller noen religioner framfor andre.
Mer generelt kan man si at sekulariseringen innebærer at det blir ≪illegitimt≫ eller meningsløst a begrunne politiske forslag med religiøse henvisninger og argumenter. Den moderne staten ma begrunne sine lover og sin forvaltning med rasjonelle argumenter, dvs. argumenter som kan forstas og eventuelt aksepteres av alle uavhengig av deres livssynsmessige tilhørighet. Dette er et synspunkt den tyske sosialfilosofen
Jurgen Habermas
har gjort gjeldende.
Sekularisering i den private dimensjon eller av individet innebærer at religion far en stadig mindre betydning for det enkelte mennesket. Denne utviklingen viser seg tydelig i en rekke studier av befolkningenes holdning til religiøs tro og praksis. Gjennomgaende er det stadig flere som tror stadig mindre i den vestlige verden (Europa, Nord-Amerika, Australia).
[1]
Denne sekulariseringen i den private dimensjon, som til en viss grad kunne observeres allerede fra
opplysningstiden
, var en antakelse de sosiologiske klassikerne (
Marx
,
Durkheim
,
Weber
,
Freud
m.fl.) tok for gitt som en følge av økt utdanning, stigende levestandard og opplysning. Det er ogsa grunn til a tro at økende religionsfrihet spiller en rolle i denne forbindelse. Likevel har samfunnsutviklingen i slutten av det 20. arhundre ført til at mange har dratt den sosiologiske sekulariseringstesen i tvil, blant annet fordi religiøs tilhørighet og aktivitet synes mer ≪seiglivet≫ enn man trodde tidligere, men ogsa fordi ≪nye≫ religionsformer (blant annet ≪
New Age
≫) har dukket opp. Men pa tross av disse motvirkende tendensene synes det likevel klart at religion spiller en stadig mindre rolle i individenes liv i Europa og
Nord-Amerika
, malt i forhold til hva folk sier de tror pa og i hvilken grad de deltar i religiøse sammenhenger og aktiviteter.
[2]
Nar det gjelder den individuelle sekulariseringen i resten av verden, er bildet mindre klart. Det ser ut til at folk flest
ikke
tror mindre eller praktiserer sin religion annerledes enn tidligere generasjoner. Og fordi befolkningsveksten er større i den 3. verden enn i Europa og Nord-Amerika, innebærer dette at det totalt sett blir flere religiøse mennesker i verden.
[3]
En tredje form for sekularisering kan sies a være de endringer som skjer av og innenfor religionene selv under pavirkning fra de to nevnte sekulariseringsprosessene, for de forskjellige religioners teologiske og dogmatiske posisjoner og praksiser forandres ogsa. Viktige elementer i denne prosessen ser ut til a være en aksept av religionens reduserte forklaringskraft, en konsesjon til
vitenskapens
forklaringer av verden, ved en understreking av at religionen ikke (lenger) pretenderer a forklare (den fysiske) virkeligheten. Videre synes det a utvikles en større aksept for livssynsmessig
pluralisme
slik at den ≪egne≫ religionen blir noe mer apen for ulike tolkninger og ogsa ses som et av mange religiøse uttrykk. Ofte kombineres en slik oppfatning med den teologiske posisjon at mange, om ikke alle, religioner er forskjellige mater a forsta den samme
guden
pa. I dette ligger en utvikling av større religiøs
toleranse
og et argument for interreligiøs dialog.
Religiøs
fundamentalisme
kan sies a være en reaksjon pa alle formene for sekularisering, som forsøker a (gjen)etablere en mer absolutt guds- og virkelighetsforstaelse ved a insistere pa de ≪hellige≫ teksters umiddelbare relevans for menneskenes liv.
Mens sekularisering er et begrep som sier noe om sosiologiske (og teologiske) prosesser, kan
sekularisme
sies a være uttrykk for et ideologisk eller politisk standpunkt. Slik forstatt blir sekularisme en posisjon som uttrykker ønsket om et sekulært samfunn. I praksis kan en slik sekularisme komme til uttrykk pa flere mater. Den amerikanske holdningen til religion innebærer at staten skal være strikt adskilt fra religiøse institusjoner og ikke favorisere noe livssyn (jf. ≪The Wall of Separation≫), mens samfunnet kan (og bør) være religiøst. I Frankrike innebærer sekularisme at staten er religiøst nøytral og samtidig inntar en religionsskeptisk holdning, dvs. i mindre grad legger til rette for livssynsutøvelse. I Norge, hvor vi formelt har en statsreligion, opptrer staten likevel pa mange mater livssynsnøytralt ved a forsøke a likestille de ulike livssyn, samtidig som det legges positivt til rette for livssynsutøvelse, blant annet gjennom skatterefusjon og tilskudd til alle trossamfunn som fyller visse minimumskriterier. Dette kan dermed sies a være tre varianter av politisk sekularisme.
- Pal Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.),
Religion i dagens Norge
, Universitetsforlaget, 2010,
ISBN
9788215017501
- Steve Bruce,
God is Dead. Secularization in the West
, Blackwell Publishing, 2002,
ISBN
0-631-23275-3
- Pippa Norris og Ronald Inglehart,
Sacred and Secular: Religion and Politics Worldwide
, Cambridge University Press, 2004,
ISBN
0-521-54872-1
- Graeme Smith,
A Short History of Secularism
, I. B. Tauris, 2008,
ISBN
1845115775
- Charles Taylor,
A Secular Age
, Harvard University Press, 2007,
ISBN
9780674026766
- ^
Se Pippa Norris og Ronald Inglehart,
Sacred and Secular: Religion and Politics Worldwide
, Cambridge University Press, 2004,
ISBN
0-521-54872-1
. For en fersk norsk undersøkelse, se Pal Ketil Botvar og Ulla Schmidt (red.),
Religion i dagens Norge
, Universitetsforlaget, 2010,
ISBN
9788215017501
- ^
Se Steve Bruce,
God is Dead. Secularization in the West
, Blackwell Publishing, 2002,
ISBN
0-631-23275-3
.
- ^
Se Pippa Norris og Ronald Inglehart,
Sacred and Secular: Religion and Politics Worldwide
, Cambridge University Press, 2004,
ISBN
0-521-54872-1
.