Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jaques Santer
(2006).
Santerkommisjonen
var
europakommisjonen
i tjeneste fra 1995 til 1999. Den besto av en president,
Jacques Santer
, og ytterligere nitten kommissærer. Kommisjonen gikk av i 1999, før valgperioden var ute. Det var fremsatt anklager om favorisering og korrupsjon mot to av kommisjonens medlemmer.
Prodi-kommisjonen
under ledelse av italieneren
Romano Prodi
, overtok 18. september 1999.
Det europeiske rad
foreslo for
Europaparlamentet
i juli 1994 at Jaques Santer ble oppnevnt som Europakommisjonens president. Den britiske statsminister
John Major
hadde nedlagt veto mot enhver politiker som fulgte linjen til
Jaques Delors
. Dermed var
Jean-Luc Dehaene
utelukket, da Major ansa ham for a være en for sterk føderalist. Det er siden hevdet (Pierre Gerbet,
CVCE
) at Santer dermed fikk en darlig start, som det ≪nest beste≫ valg til stillingen.
[1]
I Europaparlamentet ble det i 1998 reist kritikk mot kommisjonens administrasjon, og i desember nektet parlamentet a godkjenne kommisjonens regnskap. Parlamentet ønsket a øke sin politiske makt over kommisjonen. Samtidig var parlamentet i søkelyset til enkelte medier i Tyskland og Skandinavia med grunnlag i utbetaling av for høye lønninger. Kritikken mot kommisjonen førte til at pressens oppmerksomhet ble flyttet til kommisjonen, og særlig mot
Edith Cresson
og
Manuel Marin
. Cresson var anklaget for favorisering og Marin for bedrageri i forbindelse med nødhjelp. I tillegg kom en generell kritikk mot kommisjonens administrative rutiner.
I januar 1999 ble et mistillitsforslag mot kommisjonen forkastet med 293 mot 232 stemmer, og 27 avholdte. Aldri tidligere hadde et mistillitsforslag oppnadd sa stort flertall. Parlamentet krevde nedsatt en undersøkelseskommisjon, noe kommisjonen aksepterte. Santer bidro til en ordning hvoretter de to kommissærene skulle ga av. I mars 1999 konkluderte undersøkelseskommisjonen med massiv kritikk mot kommisjonen som sadan.
Sosialdemokratene ved Pauline Green trakk sin støtte til Santer. Jaques Santer besluttet deretter at hele kommisjonen skulle ga av.
[1]
I sin avskjedserklæring konstaterte han at det ikke var funnet bevis for bedrageri til fordel for noen av kommissærene, men ett tilfelle av favorisering. Han oppfattet tonen i undersøkelseskommisjonens rapport som uriktig. Kommisjonen ville arbeide videre, frem til en ny kommisjon var oppnevnt.
[1]
Edith Cresson
ble av EU-domstolen kritisert for a ha favorisert kjente ved en stillingsutnevnelse, men beholdt sin pensjon.
[2]
Det er vurdert som vanskelig a fastsla en bestemt grunn til at kommisjonen matte ga av.
[3]
Santerkommisjonen fungerte noen maneder, inntil
Prodi-kommisjonen
overtok. Santerkommisjonen etablerte i juni 1999
Europeiske kontor for bedrageribekjempelse
(OLAF), til erstatning for Anti-Fraud Coordination Unit (UCLAF) fra 1998. Tysklands kansler Gerhard Schroder handlet raskt og utnevnte allerede i mars 1999 Romano Prodi som ny kommisjonspresident. I juli samme ar var de øvrige kommisjonsmedlemmer klare. Ved en avstemning i Europaparlamentet 15. september 1999 ble kommisjonen valgt. Prodi-kommisjonen tiltradte 18. september 1999 som fremdeles var innenfor Santer-kommisjonens valgperiode.
[1]
Autoritetsdata
