Roy Orbison
the Big O
|
|
Født
| Roy Kelton Orbison
23. apr.
1936
[1]
[2]
[3]
[4]
Vernon
|
---|
Død
| 6. des.
1988
[1]
[2]
[3]
[5]
(52 ar)
Nashville
|
---|
Beskjeftigelse
| Sanger
,
gitarist
,
komponist
,
latskriver
,
sanger og latskriver
|
---|
Utdannet ved
| University of North Texas
Paxon School for Advanced Studies
|
---|
Ektefelle
| Barbara Orbison (
1969
?
1988
)
|
---|
Barn
| Roy Orbison jr.
Alex Orbison
|
---|
Nasjonalitet
| USA
|
---|
Gravlagt
| Westwood Village Memorial Park Cemetery
|
---|
Medlem av
| Traveling Wilburys
|
---|
Utmerkelser
| Grammy Lifetime Achievement Award
(
1998
)
Rock and Roll Hall of Fame
(
1987
)
[6]
Stjerne pa Hollywood Walk of Fame
|
---|
Musikalsk karriere
|
Sjanger
| Rock
,
countrymusikk
,
rockabilly
|
---|
Instrument
| Gitar
,
vokal
|
---|
Stemmetype
| Baritenor
|
---|
Aktive ar
| 1954
?
1988
|
---|
Plateselskap
| Sun Records
,
Asylum Records
,
MGM Records
,
London Records
,
Mercury Records
,
PolyGram
,
Virgin Records
|
---|
Nettsted
| http://www.royorbison.com
|
---|
IMDb
| IMDb
|
---|
Notable verk
|
Only the Lonely
,
Crying
,
Oh, Pretty Woman
|
|
Roy Kelton Orbison
, ogsa kalt ≪The Big O≫, (født
23. april
1936
i Vernon i
Texas
, død
6. desember
1988
i
Hendersonville
Tennessee
) var en
amerikansk
sanger
og
latskriver
.
[7]
Han var en av pionerene innen
rock 'n' roll
, med en karriere som strakk seg over fire tiar. Orbisons emosjonelle ballader om tapt kjærlighet gjorde ham verdensberømt pa midten av 1960-tallet. Hans operalignende stemme, melankolske tekster og polerte, intrikate poparrangementer, ble hans varemerke. I 1987 ble han innvotert i
Rock and Roll Hall of Fame
; introduksjonen var ved
Bruce Springsteen
.
[
trenger referanse
]
Et av Orbisons særtrekk var at han alltid viste seg med svarte solbriller. En utbredt oppfatning vil ha det til at han var blind. Fenomenet skriver seg imidlertid fra en turne med da enna ukjente
The Beatles
i 1963. Han fikk sa mye oppmerksomhet for brillene at han valgte a fortsette med dem som en del av imaget.
[
trenger referanse
]
Mange av de tidligste sangene som ble spilt inn, var hos
Sam Phillips
i
Sun Records
. I Sun Records ble han ogsa kjent med mange andre musikere, blant annet
Elvis Presley
,
Johnny Cash
,
Jerry Lee Lewis
og
Carl Perkins
. Det første singelen Orbison utga, ≪Ooby Dooby≫, kom ut i 1956. Orbison spilte ogsa inn ≪Ooby Dooby≫ litt tidligere som medlem av bandet Teen Kings.
Everly Brothers
spilte inn en av hans sanger, ≪Claudette≫, som Orbison skrev til sin første kone.
[
trenger referanse
]
Sun Records var kjent for
rockabilly
og
blues
, men ingen av disse sjangere passet Orbisons stemme veldig bra, og derfor byttet han plateselskap til
Acuff-Rose Music
, deretter
RCA
for sa a skrive kontrakt med
Fred Foster
og
Monument Records
i 1959.
[
trenger referanse
]
I 1957 møtte Orbison latskriveren
Joe Melson
i
Texas
. Dette vennskapet skulle senere vise seg a ha stor betydning for Orbisons karriere.
[
trenger referanse
]
I 1960 kom den første store hit'en, ≪
Only The Lonely
≫, en dramatisk ballade som passet Orbisons stemme godt. Sangen la pa toppen av hitlister over hele verden. Neste sang, ≪Running Scared≫, ble ogsa en stor hit.
[
trenger referanse
]
En turne med
The Beatles
i 1963 førte til et livslangt vennskap med bandet, spesielt
John Lennon
og
George Harrison
. Harrison spilte senere inn en plate med Orbison, i forbindelse med bandet
The Traveling Wilburys
. (Harrison, Petty, Lynne, Dylan, Orbison).
[
trenger referanse
]
≪
Oh, Pretty Woman
≫ fra 1964, er antakeligvis den mest kjente sangen fra Orbison. Melodien og arrangementet er typisk for Orbison, men teksten er uvanlig optimistisk sammenlignet med hans øvrige repertoar. Plata solgte de første ti dagene flere 45” enn noen annen plate hadde gjort før. Senere solgte sangen nærmere 7 millioner kopier. Turneer med
The Beach Boys
og
The Rolling Stones
fulgte i 1964 og 1965. (Sangen ble senere brukt i 1990, da i filmen
Pretty Woman
, som for øvrig var gjennombruddet for
Julia Roberts
.)
[
trenger referanse
]
Orbison signerte i 1965 kontrakt med
MGM Records
. Her spilte han inn sin eneste spillefilm,
The fastest guitar alive
. Arene i MGM var ingen gode ar i hans karriere.
[
trenger referanse
]
Det var ikke bare musikkarrieren som skrantet pa denne tiden. Hans første kone, Claudette (Frady) ble 6. juni 1966 drept i en motorsykkelulykke, og to ar senere, i 1968, omkom to av hans tre sønner (Roy jr. f. 1958 og Anthony f. 1962) da huset deres i
Old Hickory Lake
i
Hendersonville
brant ned til grunnen. Dette skjedde mens Orbison var pa turne i
England
.
[
trenger referanse
]
I 1968 møtte han sin andre kone, Barbara. De giftet seg 25. mai 1969.
[
trenger referanse
]
Kontrakten med MGM gikk ut i 1973, og han signerte ny kontrakt hos
Mercury Records
. I 1976 signerte han igjen kontrakt hos Monument, men karrieren fikk ikke noe merkbart oppsving før sent pa 1980-tallet.
[
trenger referanse
]
Orbison første
Grammy
kom i 1981 etter en duett med
Emmylou Harris
og sangen ≪That Lovin’ You Feeling Again≫. Sangen ≪In Dreams≫ ble etter mye diskusjon brukt til en sloss-scene i filmen
Blue Velvet
.
[
trenger referanse
]
Bruce Springsteen
introduserte Orbison i
Rock and Roll Hall of Fame
i 1987.
For første gang pa ti ar signerte han en kontrakt, denne gangen for
Virgin Records
. Her spilte han inn hit’en ≪Crying≫ pa nytt, denne gangen som en duett med
K.D. Lang
. Sangen vant senere en
Grammy
.
[
trenger referanse
]
Roy Orbison and Friends, ≪A Black and White Night≫ som var en konsert holdt ved
The Coconut Grove
i
Los Angeles
i 1988. Konserten ble en stor suksess. Bandet besto av blant annet
Elvis Presleys
backing-band,
T Bone Burnett
,
James Burton
,
Bruce Springsteen
,
Tom Waits
,
Elvis Costello
,
Jackson Browne
,
J.D. Souther
,
K.D. Lang
og
Bonnie Raitt
.
[
trenger referanse
]
Senere dette aret ble supergruppa
The Traveling Wilburys
dannet. Bandet besto av
Bob Dylan
,
Tom Petty
,
Jeff Lynne
,
George Harrison
og Roy Orbison. Plata de gav ut ble en stor suksess, og rakk a selge til platina i USA før Orbisons bortgang. Innspillingen av en ny solo-plate var ogsa underveis. Platen ble laget i samarbeid med blant andre
Jeff Lynne
og
Bono
(
U2
).
[
trenger referanse
]
Under en konsert i
Antwerpen
, kun fa dager før hans død, fremførte han for første og eneste gang ≪You Got It≫. Sangen vakte stor begeistring hos publikumet i konserthallen.
Orbison, som hadde røykt gjennom det meste av livet, gjennomgikk i januar 1978 en trippel hjerteoperasjon. Det var et
hjerteinfarkt
som 6. desember 1988 tok livet av ham, bare 52 ar gammel. Dette skjedde under et besøk hos hans mor i
Nashville
.
[
trenger referanse
]
Han ble gravlagt 15. desember i en umarkert grav pa
Westwood Village Memorial Park Cemetery
i
Los Angeles
.
[
trenger referanse
]
Hans første kone, Claudette, og deres to sønner er gravlagt pa Woodlawn Memorial Park Cemetery i Nashville.
[
trenger referanse
]
Studioalbum
- 1961:
Lonely and Blue
- 1961:
Roy Orbison at the Rock House
- 1962:
Crying
- 1963:
In Dreams
- 1964:
Oh, Pretty Woman
(ikke utgitt i USA)
- 1965:
Orbisongs
- 1965:
There Is Only One Roy Orbison
- 1966:
The Orbison Way
- 1966:
The Classic Roy Orbison
- 1967:
Roy Orbison Sings Don Gibson
- 1967:
The Fastest Guitar Alive
- 1967:
Cry Softly Lonely One
- 1969:
Roy Orbison's Many Moods
- 1970:
Hank Williams the Roy Orbison Way
- 1970:
The Big O
(ikke utgitt i USA)
- 1972:
Roy Orbison Sings
- 1972:
Memphis
- 1973:
Milestones
- 1975:
I'm Still in Love with You
- 1976:
Regeneration
- 1979:
Laminar Flow
- 1987:
In Dreams: The Greatest Hits
(studio nyinnspillinger av gamle hits)
- 1989:
Mystery Girl
- 1992:
King of Hearts
- 2014:
Mystery Girl
(25-arsjubileumsutgave)
- 2015:
One of the Lonely Ones
(innspilt 1969)
Samarbeidsalbum
Livealbum
- 1989:
A Black & White Night Live
- 1998:
Combo Concert: 1965 Holland
- 1998:
Live at the BBC
- 1999:
Authorized Bootleg Collection
- 2010:
The Last Concert
- 2017:
A Black & White Night Live 30
Samlingsalbum (utvalg)
- 1962:
Roy Orbison's Greatest Hits
- 1964:
More of Roy Orbison's Greatest Hits
- 1964:
Exciting Sounds of Roy Orbison
- 1964:
Early Orbison
- 1966:
The Very Best of Roy Orbison
- 1988:
For the Lonely: 18 Greatest Hits
- 1995:
Super Hits
- 1996:
The Very Best of Roy Orbison
- 1972:
The All-Time Greatest Hits of Roy Orbison
- 1975:
The Best of Roy Orbison
- 1976:
The Very Best of Roy Orbison
- 1981:
Golden Days: The Collection Of 20 All-Time Greats
- 1988:
For the Lonely: 18 Greatest Hits
- 1988:
The Legendary Roy Orbison 20 Original Hits/Recordings
- 1989:
The Collection
- 1989:
The Very Best of Roy Orbison: You Got It
- 1989:
Blue Bayou?Seine 24 Schonsten Love-Songs
- 1990:
Ballads
- 1991:
The Very Best of
(med
Fats Domino
)
- 1995:
Super Hits
- 1996:
The Very Best of Roy Orbison
(1996 utgave)
- 1999:
16 Biggest Hits
- 2000:
The Very Best of
(forskjellige Europeiske utgivelser)
- 2001:
Love Songs
- 2002:
20 Golden Hits
- 2004:
The Platinum Collection
- 2006:
The Essential Roy Orbison
- 2006:
The Very Best of Roy Orbison
(2006 utgivelse)
- 2006:
Playlist: The Very Best of Roy Orbison
- 2011:
The Monument Singles A-Sides (1960?1964)
- 2011:
Opus Collection
- 2011:
The Monument Singles Collection (1960?1964)
- 2011:
Opus Collection
- 2016:
The Ultimate Collection
- 2017:
A Love So Beautiful
(med
the Royal Philharmonic Orchestra
)
- 2018:
Unchained Melodies
(med the Royal Philharmonic Orchestra)
Videoalbum
- 1986:
12 of His Greatest Hits
- 1988:
Black & White Night
- 1989:
Live Texas 86
- 1999:
The Anthology
- 2000:
Live At Austin City Limits August 5, 1982
- 2001:
In Dreams - The Roy Orbison Story
- 2003:
Greatest Hits
- 2005:
1973 Live from Australia
- 2006:
Running Scared
Singler (topp 20 pa Billboard Hot 100)
- 1960: ≪
Only the Lonely (Know the Way I Feel
≫ / ≪Here Comes That Song Again≫ (#2)
- 1960: ≪Blue Angel≫ / ≪Today's Teardrops≫ (#9)
- 1961: ≪Running Scared≫ / ≪Love Hurts≫ (#1)
- 1961: ≪Crying≫ / ≪Candy Man≫ (#2)
- 1962: ≪Dream Baby (How Long Must I Dream)≫ / ≪The Actress≫ (#4)
- 1963: ≪In Dreams≫ / ≪Shahdaroba≫ (#7)
- 1963: ≪Pretty Paper≫ / ≪Beautiful Dreamer≫ (#15)
- 1964: ≪
Oh, Pretty Woman
≫ / ≪Yo te Amo Maria≫ (#1)
- 1964: ≪
It’s Over
≫ / ≪Indian Wedding≫ (#9)
- 1989: ≪You Got It≫ / ≪The Only One≫ (#9)
Andre kjente sanger
- ≪Ooby Dooby≫ (1956)
- ≪I Can't Stop Loving You≫ (1960)
- ≪Running Scared≫ (1961)
- ≪Mean Woman Blues≫ (1963)
- ≪
Blue Bayou
≫ (1963)
- ≪You Got It≫ (1989)
- ≪California Blue≫ (1989)
- ≪I Drove All Night≫ (1992)
Musikkvideoer
- 1964: "Oh, Pretty Woman"
- 1966: "There Won't Be Many More Comin' Home"
- 1968: "Walk On"
- 1985: "Wild Hearts Run Out of Time"
- 1989: "You Got It"
- 1989: "She's a Mystery to Me"
- 1992: "I Drove All Night"
- 1992: "Crying"
- 1992: "Heartbreak Radio"
- 1999: "Oh, Pretty Woman"
- 1999: "Home Alone"
- 2014: "The Way Is Love"
Bob Dylan om Roy Orbison og hans musikk
[
rediger
|
rediger kilde
]
≪Orbison – transcended all the genres. – With Roy, you didn't know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. … He sang his compositions in three or four octaves that made you want to drive your car over a cliff. He sang like a professional criminal. … His voice could jar a corpse, always leave you muttering to yourself something like, 'Man, I don't believe it.' His songs had songs within songs. Orbison was deadly serious?no pollywog and no fledgling juvenile. There wasn't anything else on the radio like him.≫
Tidsskriftet
Rolling Stone
plasserte Orbinson som nr. 37 pa sin liste over "Greatest Artists of All Time" og som nr. 13 pa listen over de "100 Greatest Singers of All Time'. In 2002, Billboard magazine plasserte Orbison som nr' 74 pa listen over "Top 600 recording artists".
- Grammy Awards
- Best Country Performance Duo or Group (1980) ("That Lovin' You Feelin' Again", with Emmylou Harris)
- Best Spoken Word or Non-Musical Recording (1986) ("Interviews From The Class Of '55 Recording Sessions", with Johnny Cash, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis, Sam Phillips, Rick Nelson and Chips Moman)
- Best Country Vocal Collaboration (1988) ("Crying", with k.d. lang)
- Best Rock Performance by a Duo or Group with Vocal (1989) (
Traveling Wilburys Volume One
, as a member of the Traveling Wilburys)
- Best Pop Vocal Performance, Male (1990) ("Oh, Pretty Woman")
- Lifetime Achievement Award (1998)