Restaurasjonen i England
er den tradisjonelle betegnelsen pa gjeninnføringen av
monarkiet
i
England
i
1660
, og pa perioden som fulgte med gjenopprettelse av kongelige institusjoner.
Karl I av England
ble henrettet i
1649
etter
den engelske borgerkrig
. Landet ble deretter styrt som en republikk, kalt dels
Samveldet
og dels
Protektoratet
, og med
Oliver Cromwell
som
Lord Protector
. Umiddelbart etter hans død havnet England i en politisk krise som førte til at
Karl II
ble gjeninnsatt som konge den
29. mai
1660. Restaurasjonen innebarte at de engelske, skotske og irske monarkiene (under en konge) ble gjenopprettet med Karl II etter
interregnum
(avbruddet) med republikken under Cromwell. Restaurasjonen benyttes saledes bade om den faktiske hendelsen som den perioden som fulgte umiddelbart etter at kongen ble gjeninnsatt.
Slutten pa protektoratet og samveldet
[
rediger
|
rediger kilde
]
Protektoratet som fulgte samveldet og gikk forut restaureringen kunne ha fortsatt om
Oliver Cromwells
sønn
Richard Cromwell
, som ble gjort til
Lord Protector
ved sin fars død, hadde vært i stand til a videreføre sin fars politikk. Richard Cromwell var ikke uten evner, men han manglet sin fars autoritet og hadde heller ikke farens tillit i hæren. Etter syv maneder ble han fjernet av en fraksjon i hæren, kjent som
Wallingford House
, den 6. mai 1659 og gjenetablerte
rumpparlamentet
.
[1]
Charles Fleetwood
ble utpekt til et medlem av komiteen for trygghet og statsradet, og en av de syv kommisjonærer for hæren. Den 9. juni 1659 ble han nominert som
lord general
, øverstkommanderende, av hæren. Imidlertid ble hans lederskap underminert av parlamentet som valgte a overse hærens autoritet i en tilsvarende mate til det første sivile parlament etter borgerkrigen. Et rojalistisk opprør var planlagt for 1. august 1659, men det ble forpurret. Imidlertid fikk sir
George Booth
kontroll over
Cheshire
og Karl II hadde hapet at med spansk støtte kunne han fa til en invasjon, men ingen hjelp kom.
[2]
Booth holdt Cheshire fram til slutten av august da han ble beseiret av general
John Lambert
. Underhuset avskjediget John Lambert og andre offiserer, og installerte Fleetwood som sjef for et militært rad under autoriteten til underhusets ordstyrer.
[3]
Komiteen for trygghet sendte Lambert med en stor hær for a møte
George Monck
som kommanderte de engelske styrkene i Skottland, og enten forhandle med ham, eller tvinge ham til a komme til en avtale.
[3]
Det var i denne atmosfæren som Monck, guvernør av Skottland under begge Cromwellene, marsjerte sørover med sin hær fra Skottland. Mens Lambert dro nordover begynte hans soldater a desertere, og han kom tilbake til London bortimot alene. Monck marsjerte inn i London uten at noen hindring. De presbyterianske medlemmene som hadde blitt bortvist fra parlamentet av Prides forvisning i 1648 ble kalt tilbake, og pa den 24. desember gjenetablerte hæren
det lange parlamentet
.
[3]
Fleetwood ble fratatt sin overkommando og beordret a møte for parlamentet for a svare for hans oppførsel. Den 3. mars 1660 ble Lambert sendt til
Tower of London
, fra hvor han rømte fra en maned senere. Han hadde et alvorlig tilfelle av
diare
og døde nesten, men ble behandlet ved kirken St John's i
Westminster
. Han forsøkte a tenne en ny borgerkrig for
det engelske samveldet
ved a sende ut en proklamasjon som oppildnet alle som støttet ≪Good Old Cause≫, ≪den gode, gamle saken≫, til a møtes pa slagmarken ved Edgehill. Isteden ble han tatt til fange av oberst
Richard Ingoldsby
, en av de som hadde deltatt i dødsdommen og henrettelsen av kong Karl I, og som antagelig hapet pa a skape seg sympati og benadning hos det nye kongeregimet.
[3]
Lambert ble fengslet og døde i fangenskap pa
Drake's Island
utenfor
Plymouth
i
1684
mens Ingoldsby oppnadde a bli benadet.
Den 4. april 1660 utstedte Karl II
Bredadeklarsjonen
hvor han kom med flere løfter i forbindelse med rehabilitering av den engelske krone. Monck organiserte det konvensjonelle parlamentet som møttes for første gang den 25. april. Den 8. mai proklamerte parlamentet at Karl II hadde vært den lovmessige monark siden henrettelsen av Karl I den 30. januar 1649.
[4]
≪Konstitusjonelt var det som om de siste nitten arene aldri hadde skjedd.≫
[5]
Karl II kom tilbake fra sin landflyktighet. Han forlot
Haag
den 23. mai og gikk i land ved
Dover
den 25. mai.
[6]
Karl II kom til London den
29. mai
som ogsa var hans fødselsdag. For a feire ≪hans majestets hjemkomst til hans parlament≫ ble 29. mai gjort til en offentlig fridag, populært kalt for
Oak Apple Day
.
[7]
Han ble kronet ved Westminster Abbey den 23. april 1661.
[6]
En del samtidige har beskrevet restaureringen som ≪et himmelsk ordinert mirakel. Den bra og uventede befrielsen fra maktranet og tyranniet ble tolket som en restaurering av den naturlige og guddommelige orden.≫
[8]
Kongens parlament, populært kalt for
Cavalierparlamentet
, kom sammen for første gang den
8. mai
1661
, og det ville vedvare i over 17 ar, og ble til sist oppløst den
24. januar
1679
. Som dets forgjenger var det i stor grad rojalistisk (≪Cavalier≫). Det ble ogsa kalt for ≪pensjonistparlamentet≫ for de mange pensjoner som ble gitt til kongens tilhengere som saledes beriket seg selv pa den nye tid.
Den ledende politikeren i begynnelsen av restaureringen var
Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon
. Det var ≪Clarendons dyktighet og visdom≫ som hadde ≪gjort restaureringen betingelsesløs≫.
[9]
Mange rojalister som hadde vært i landsforvisning kom tilbake til England og ble belønnet. Prins
Rupert av Pfalz
kom tilbake til tjeneste og ble medlem av
kongelige rad
, og ble belønnet med en annuitet (livrente).
George Goring, 1. hertug av Norwich
, kom tilbake og ble gjort kaptein av kongens livgarde og gitt en pensjon.
Marmaduke Langdale
kom ogsa tilbake og ble adlet som
baron Langdale
.
William Cavendish
, marki av Newcastle, og fikk tilbake det meste av sine tidligere eiendommer og gods. Han ble belønnet i 1666 med Hosebandsordenen (som hadde blitt skjenket ham i 1650) og ble forfremmet til
hertug
den 16. mars 1665.
Det var som om ingen lenger husket kong Karl Is egenradige styre og grunnene til at man hadde kvittet seg med ham.
Loven
Indemnity and Oblivion Act
, ≪erstatning og amnesti≫, ble vedtatt den
29. august
1660
, og ga
amnesti
og benadning til tidligere forræderi mot kronen, men særskilt ekskluderte de som hadde vært involvert i rettssaken og henrettelsen av Karl I. 31 av de 59 kommisjonærer (dommere) som hadde signerte dødsdommen i 1649 levde fremdeles.
I de pafølgende rettssakene ble 20 dømt til døden, strengeste straff for
femtemonarkister
, hvilket var religiøse
dissidenter
som trodde pa det umiddelbare komme av ≪det femte monarki≫, kongedømmet til
Jesus Kristus
.
Thomas Harrison
var den første som ble funnet skyldig i kongemord, og var den syvende av det 59 som hadde signert dødsdommen. Han ble den første av de dømte som fikk den tradisjonelle bestialske straffen for forræderi,
hengning, trekking og kvartering
, ettersom den nye regjeringen mente at han fortsatt representerte en alvorlig trussel for den nyetablerte orden.
I oktober 1660 ved
Charing Cross
eller
Tyburn
i London, i flere arhundrer det fremste retterstedet i byen, ble ti stykker offentlig hengning, trekking og kvartering: Thomas Harrison,
John Jones
,
Adrian Scroope
,
John Carew
,
Thomas Scot
, og
Gregory Clement
. De hadde alle signert kongens dødsdom; predikanten
Hugh Peters
;
Francis Hacker
og
Daniel Axtell
, som kommanderte vakten ved kongens rettssak og henrettelse; og
John Cooke
, anklageren som førte straffesaken mot kongen.
Den 6. januar 1661 forsøkte femti femtemonarkister, ledet av en vinbøkker ved navn
Thomas Venner
, a ta besittelse over London i navnet til ≪konge Jesus≫. De fleste av de femti ble enten drept eller tatt til fange; den 19. og 21. januar ble Venner og 10 andre henrettet for forræderi ved hengning, trekking og kvartering. Ytterligere 19 ble fengslet pa livstid.
Oliver Cromwell
,
Henry Ireton
, dommer
Thomas Pride
, og dommer
John Bradshaw
ble posthumt fradømt gods og ære for høyforræderi. Ettersom
parlamentet
er en rettssal, den fremste i England, er
bill of attainder
, loven om tap av ære og gods, en lovgivende forordning som erklærer en person skyldig i forræderi eller grov forbrytelse, i kontrast til de regulære juridiske prosesser med rettssak og domsfellelse. I januar 1661 ble likene av Cromwell, Ireton og Bradshaw gravd opp og posthumt henrettet ved a henge dem i kjettinger ved Tyburn. Etter a ha hengt der, ≪fra morgenen til fire om ettermiddagen≫,
[10]
ble likene tatt ned og hodene plassert pa en 6 meter lang pale overfor
Westminster Hall
. I
1685
brøt en storm overende palen med Cromwells hode, og private stakk av med hodet. Det var fraværende og i hendene pa private samlere fram til
1960
da det ble gravlagt i
Sidney Sussex College
ved
Universitetet i Cambridge
.
[11]
Tilbakekallelse av adelstitler fra samveldet
[
rediger
|
rediger kilde
]
Det engelske samveldets
skriftlige konstitusjoner ga kongens makt til Lord Protector i a bevilge ærestitler. Cromwell opprettet over 30 nye
riddere
. Disse ridderskapene ble alle erklært ugyldige ved restaureringen av Karl II. Mange ble bevilget pa nytt av den gjeninnsatte konge.
Av de tolv titlene som baronett som Cromwell opprettet gjenopprettet Karl II halvparten av dem. Kun en av disse eksisterer fremdeles:
Richard Thomas Williams-Bulkeley, 14. baronett
, er en direkte etterkommer av Griffith Williams.
Edmund Dunch
fikk opprettet tittelen baron Burnell av East Wittenham i april 1658, men dette baroniet ble gjenopprett. Den mannlige slektslinjen ble avsluttet i 1719 med at hans sønnesønn, som ogsa het Edmund Dunch, slik at ingen kan gjøre krav pa tittelen.
Den ene arvelige tittelen som vicomte som Oliver Cromwell opprettet, var med
Charles Howard
, vicomte Howard av Morpeth og baron Gilsland, og har fortsatt til denne dag. I april 1661 ble Howard opphøyd til
jarl av Carlisle
, viscount Howard av Morpeth og baron Dacre av Gillesland. Den naværende jarl er direkte etterkommer av denne opprettelsen under Cromwell, og gjenopprettelsen under restaurasjonen.
Den engelske kirke
ble gjenopprettet som den nasjonale statskirke i England, støttet av
Clarendon-loven
og
Loven om ensartethet
av
1662
. Folk skal etter hva som ble sagt ≪danset rundt
maistanger
som en mate a spotte
presbyterianere
og
uavhengige
≫ og ≪brente kopier av
Solemn League and Covenant
≫ (avtalen mellom skotske konventater og det engelske parlamentet i 1643).
[12]
I
Skottland
ble
episkopalismen
gjeninnført, det vil si at kirkens høyeste ledelse la hos biskopene, i motsetningen til
presbyterianismen
. Den anglikanske kirke kalles seg av denne grunn ofte for den episkopale kirke.
Puritanismens grep om samfunnet mistet sitt grep ved gjeninnføringen av kongedømmet. Et praktisk grep var at teatrene ble gjenapnet etter a ha blitt stengt av protektoratet til Oliver Cromwell. Ogsa pa scenen var det apenbart at puritanismen hadde mistet sitt grep, noe som kom til uttrykk i dristige, frekke og til dels slibrige
komediene
som ble raskt populære, i ettertid kalt for restaurasjonskomediene ved at de ble en gjenkjennbar sjanger. Restaurasjonskomediene er beryktet for deres seksuelle direkthet, en apenhet som ble oppmuntret av kongen selv. I tillegg ble tillatt for kvinner a opptre pa teaterscenene for første gang, og den første kvinnelige dramatiker var
Aphra Behn
. Perioden sa ogsa de første skuespillere som ble allment berømt og feiret som kjendiser.
For litteraturen som helhet betegner restaurasjonslitteraturen grovt en ensartet stil som sentrerte rundt feiringen av det nyetablerte hoffet til kong Karl II, eller som reaksjonen pa det. Det er en litteratur som omfattet ekstreme motpoler som
John Miltons
Det tapte paradis
og
jarlen av Rochesters
Sodoma
. Perioden sa ogsa grunnleggelsen av
Royal Society
, vitenskapens framgang med eksperimentene til
Robert Boyle
, og det begynnende pionerarbeidet i litterær kritikk med
John Dryden
og
John Dennis
.
For a feire anledningen og sementere de diplomatiske forholdene
De forente Nederlandene
etter nederlenderne hadde vært i krig med England gjentatte ganger under Oliver Cromwell, ga de stralende presang med
den hollandske gave
, en kostbar samling av malerier av gamle italienske mestre, klassiske skulpturer, kostbare møbler og en
yacht
. Dog fikk nederlenderne noe tilbake da det noen tiar senere ble gitt en gjengave fra den britiske kongelige samling.
- ^
Keeble 2002,
ss. 8?10
- ^
Hutton, Ronald (2000):
The British Republic 1649-1660
, 2. utg. Macmillan, s. 121
- ^
a
b
c
d
Encyclopaedia Britannica
, 11. utg., bind 16, s. 108, oppslagsord ≪John Lambert≫
- ^
House of Commons Journal Volume 8
, 8. mai 1660
- ^
Harris, Tim (2005):
Restoration: Charles II and His Kingdoms 1660-1685
, Allen Lane, s. 47
- ^
a
b
Pepys Diary 23 April 1661
.
- ^
House of Commons Journal Volume 8, 30 May 1660
- ^
Jones, J.R. (1978):
Country and Court: England 1658-1714
, Edward Arnold, s. 15
- ^
Clark, Sir George, (1953):
The Later Stuarts 1660-1714
, Oxford University Press, 2. utg., s. 3
- ^
Pearson, Karl; Morant, Geoffrey (Desember 1934): ≪The Wilkinson Head of Oliver Cromwell and Its Relationship to Busts, Masks and Painted Portraits≫ i:
Biometrika
29
(3). s. 26
- ^
≪Book World: What became of Oliver Cromwell's Head?≫
- ^
Harris 2005, ss. 52?53
- Harris, Tim (2005):
Restoration:Charles II and His Kingdoms 1660-1685
. Allen Lane.
- Keeble, N. H. (2002):
The Restoration: England in the 1660s
, History of Early Modern England Series. Oxford: Blackwell Publishers.
ISBN 0631236171
.