Denne artikkelen mangler kildehenvisninger , og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a verifisere . Kildeløst materiale kan bli fjernet . Helt uten kilder. ( 10. okt. 2015 )

Radionavigasjon er a navigere etter radiosignaler.

Innledning [ rediger | rediger kilde ]

Tyskerne gikk i 1914 inn i første verdenskrig med radiosendere som genererte svingninger etter dansken Valdemar Poulsens prinsipp. Dette var et prinsipp som ga bedre apparater enn engelskmennenes gnistsendere . Tyskerne var med rette stolt av sine radioapparater.

Pa tyskernes krigsfartøyer lekte telegrafistene med sine morsenøkler, lenge om gangen, og hadde de ikke annet a meddele hverandre om, sa morset de sammen om de siste erobringene ved siste landlov. De visste ikke om engelskmennenes nye hemmelige vapen, peileren. Takket være tyskernes stadige bruk av morsenøkkelen fulgte engelskmennene den tyske flate fra minutt til minutt, og de slo til den 31. mai 1916 i Jyllandsbukta.

Radioen har siden første verdenskrig spilt en større og større rolle i navigasjon bade til sjøs og i luften. Peileren har hatt en enorm utbredelse og finnes pa alle større skip , og er ogsa alminnelig pa mindre fiskebater. I fly finnes fra de enkleste ADF-peilerne (Automatic Directional Finder) i smafly til bedre og mer nøyaktige peilere i de store ruteflyene.

Virkemate [ rediger | rediger kilde ]

For a fa peilerinformasjon ma peileren inneholde følgende tre hovedkomponenter:

• antenneseksjon
• mottaker
• indikatorenhet

Peilingen pa fly skjer ved at piloten aktiviserer sitt VHF -kommunikasjonsutstyr i flyet slik at senderens bærebølge blir mottatt av antennen ved bakkestasjonen som utfører peilingen. Avlesning av retningen pa peilerindikatoren gjøres vanligvis i kontrolltarnet. Kontrolltarnet ma informere flygeren om retningen hvis han ønsker dette.

Hvis flygeren ber kontrolltarnet om en ≪ QDM -avlesing≫ sa betyr QDM den magnetiske retningen fra flyet mot peilerantennen. QDR er den magnetiske retning fra peilerantennen mot flyet.

I tillegg til overstaende kan en ogsa nevne radar , men dette er egentlig kontrollhjelpemiddel for flygelederen.

Radionavigasjonssystemer [ rediger | rediger kilde ]

Fra krigsarene 1940 og til idag er det satset store summer pa utvikling av forskjellige navigasjonssystemer:

LORAN -A (Long Range Navigation) de hyperbolske systemene som benyttes bade til sjøs og i luften. Frekvensen ligger i omradet 2 MHz , og systemet har en rekkevidde pa ca. 700 nautiske mil om dagen. Om natten økes rekkevidden til omkring det dobbelte.

LORAN -C er en videreutvikling av Loran-prinsippet. Senderfrekvensen er her ca. 100 KHz . Systemet har stor nøyaktighet og rekkevidden er omkring 1500 nautiske mil bade dag og natt.

DECCA er et prinsipp som ligger svært nært opp til LORAN. Forskjellen er at mens LORAN-systemet maler tidsforskjellen, maler DECCA-systemet faseforskjellen. Senderfrekvensen er i omradet 70 ? 130 KHz, og rekkevidden er ca. 400 nautiske mil. Nøyaktigheten er meget stor om dagen, men om natten kan interfererende signaler gjøre at malefeilene blir betydelig. Mottakeren er automatisk, og indikatoren bestar av et ur ( Decometer ) med telleverk som angir posisjoner.

CONSOL er (var) en navigasjonsmetode som er basert pa direktiv radiosending. En trenger ingen spesiell radioutrustning for a ta i mot signalet, en vanlig radiomottaker kan benyttes. Tyskerne benyttet systemet under krigen ( SONNE ). Sendefrekvensen til en CONCOL er i omradet 265 ? 415 KHz, og vanlig sendereffekt ca. 2 Kwatt. Rekkevidden er ca. 1000 ? 1500 nautiske mil. Nøyaktigheten pa retningsbestemmelsen er 0,2 ? 1 grad. Natteffekten kan reduserer nøyaktigheten betraktelig.

NDB (Non Directional Beacon) er et rundstralende radiofyr som benyttes av fly og skip. Frekvensomradet for radiofyret er 250 ? 415 KHz. Utstralt effekt er ca. 100W. NDB gir ingen informasjon om posisjon, men om retningen til stasjonen. Signalene tas imot av ADF -mottakeren (Automatic Directional Finder) i fly eller skip.

VOR (VHF Omnidirectional Range) er et radiofyr i VHF-bandet (Very High Frequency) som benyttes av fly. VORen gir retning til eller fra flyet, etter valg i flyet, i forhold til magnetisk nord. Dette betyr at en kan fly til/fra stasjonen etter valgte radialer, som etter et kompass. Frekvensomradet er 108 ? 118 MHz, og utstralt effekt er ca. 50 ? 100 W. Nøyaktigheten er ca. 5 grader dag og natt. Ved bruk av VOR som benytter seg av dopplerprinsippet økes nøyaktigheten med en faktor 5-10.

ILS (Instrument Landing System) er ogsa et automatisk navigasjonsystem som benyttes ved landing pa en flyplass. Systemet bestar av et retningsfyr (Localizer ? LLZ) som gir retningen til rullebanens senterlinje, en glidebane (Glide Path ? GP ) gir flyet informasjon om nedstigningsvinkelen slik at flyet lander innenfor rullebanens terskel. Systemet bestar ogsa av 1 til 3 merkefyr (Marker) som straler rett opp. Nar flyet passerer disse merkefyrene vet flygeren hvor langt det er til banekanten.Merkefyrene kan erstattes av DME . Frekvensomradet for LLZ er i omradet 108 ? 112 MHz, GP i omradet 330 ? 335 MHz og merkefyrene har frekvensene 75 MHz.. Nøyaktigheten er stor, ca. 0,5grader kursavvik.

VDF (Very high frequency Directional Finder) er den egentlige peileren pa vare flyplasser. Dette er en videreutvikling av de første LF-, MF- og HF-peilerne som var i bruk tidligere. (LF= Lavfrekvens, MF= mellomfrekvens, HF=høyfrekvens)

DME (Distance Measuring Equipment) er et utstyr som angir avstanden fra fly til DME-stasjonen. Frekvensomradet er 962 ? 1213 MHz. Systemet har en uteffekt pa 1 Kwp (Peak power). Systemet kan operere 100 fly samtidig. Nøyaktighet 0,1 ? 0,3 NM (Nautiske Mil)

TACAN (TACtical Air Navigation) er kan generelt sies a være en militær versjon av VOR/DME-systemet, og opererer i frekvensbandet 960-1215 MHz. Retningsinformasjonen i TACAN er mer nøyaktig enn standard VOR, siden TACAN bruker et to-frekvens prinsipp.

Se ogsa [ rediger | rediger kilde ]

Radar