Plebeier (fra latin av plebs ≪allmennhet≫, ≪folket≫) ^[1] var i Romerriket betegnelsen pa en borger som i svært begrenset grad hadde anledning til a delta i det politiske og militære samfunnsliv; i motsetning til patrisiere . Det ble ogsa benyttet om en borger i underklassen eller av lav sosial rang.

Etter reformen Lex Licinia Sextia i 367 f.Kr. kunne plebeierne bli konsuler . Etter dette vedtaket ble store deler av forskjellene mellom plebeierne og patrisierne visket ut, og begge klassene ble da betraktet som nobiliteten i staten.

Fra 300-tallet f.Kr. eller tidligere, var en del av de mest framtredende og rike romerske familier, som identifisert ved sine gens -navn, av plebeierstatus. Litterære referanser til betegnelsen viser at det vanligvis betegnet ordinære borgere som helhet, adskilt fra eliten. I Romas eldste historie var plebeiere enhver stamme uten radgivere hos kongen. Med tiden kom ordet, som er beslektet med det greske ordet plethos for ≪mange≫, ≪menneskemengde≫, ^[2] til fa betydningen vanlige folk. ^[3]

Moderne bruk [ rediger | rediger kilde ]

I amerikanske militærskoler er plebeier betegnelsen for sistearsstudenter og nye kadetter. ^[4] Private skoler i Storbritannia benyttet ogsa betegnelsen plebeier for enkelte elever, i motsetningen til sønner av adelen. ≪Plebby≫ har utviklet seg i engelsk praktisert i land som Storbritannia , New Zealand , Australia og Sør-Afrika . og er en nedsettende betegnelse for personer som er betraktet som ukultivert og lite forfinet. ^[5]

Referanser [ rediger | rediger kilde ]