Pipin av Herstal
Pipin av Herstal, rikshovmester, sammen med den unge skyggekongen Klodvig III (1885)
Født		ca. 645 [1] Herstal
Død		16. des. 714 [1] Jupille-sur-Meuse [2] [3] [4]
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Maior domus ( Austrasia , 676–714)
Ektefelle		Plectrude [1] Alpaida [5] [6]
Far		Ansegisel [7] [1]
Mor		Begga [7] [1]
Søsken		Martin of Laon
Barn		Drogo av Champagne [8] Grimoald den yngre [9] Karl Martell [10] [11] Childebrand [12]
Pipin av Herstal pa Commons

Pipin av Herstal ( fransk : Pepin , født ca. 635 , død 16. desember 714 ) var en frankisk statsmann og militær leder som var den faktiske herskeren av Frankerriket som rikshovmester ( maior domus ) i Austrasia fra 680 og av Neustria og Burgund fra 687 til han døde i 714. Han tok tittelen som hertug og fyrste av frankerne ved hans erobring av alle de frankiske rikene. Han styrte tre franske riker i nær tretti ar som den faktiske konge og døde rundt atti ar gammel.

Som sønn av den mektige frankiske statsmannen Ansegisel arbeidet Pipin for a etablere sin familie, pipinidene, som den mektigste adelsslekten i Frankerriket. Han var i stand til virkeliggjøre sin drømmer ved a bli maior domus i Austrasia i 680. Pipin satte i gang flere kriger for a øke sin makt og utvide sine omrader. Han forente alle de frankiske rikene ved a erobre Neustria og Burgund i 687. I utenlandske konflikter økte Pipin frankernes makt ved a underkaste folk som alamannerne , friserne , og østfrankere , og begynte ogsa misjonsprosessen i konvertere de ulike germanske folkene til kristendommen , særlig friserne.

Pipins statsmannskunst betydde ytterligere reduksjon av den kongelige autoriteten til merovingerslekten , og for godkjennelse for den ubestridte retten til a herske for hans egen slekt. Derfor kunne Pipin navngi sin sønnesønn Teudoald som arving, men det ble ikke akseptert av hans mektige sønn Karl Martell , noe som førte til en innbyrdeskrig hvor sistnevnte sto igjen som seirende.

Liv og virke [ rediger | rediger kilde ]

Bakgrunn [ rediger | rediger kilde ]

Pipin, tidvis omtalt som Pipin II, var barnebarnet og fikk navn etter Pipin av Landen (ogsa omtalt som ≪den eldre≫) ved at Ansegisel ble gift med Begga, datter av Pipin den eldre. ^[13] Pipin av Landen var den første rikhovmester som forsøkte a gjøre posisjonen arvelig. ^[14] Pipin II ble ogsa bestefar til Pipin den yngre og oldefar til Karl den store . Ekteskapet mellom Ansegisel og Begga forente de to slektene pipinidene og arnulfingene og skapte det som ble kalt for karolingerdynastiet . Pipin II ble antagelig født i Herstal (Heristal), dagens Belgia , hvor hans maktomrade var, derav hans tilnavn. Pipin ble ogsa omtalt som ≪den fete≫ og senere som ≪den midtre≫, ettersom hans sønnesønn ogsa fikk navnet Pipin. ^[14]

Det var tre adskilte distrikter eller riker i Frankerriket : Austrasia som omfattet elvedalene til Maas og nedre Rhinen ; Neustria som strakte seg nord fra Loire og nesten til Maas, men omfattet ikke Bretagne som var uavhengig; og Burgund som tilhørte det sentrale og sørøstlige delene av dagens Frankrike . ^[15] I hver av disse omradene var det egne høyere embetsmenn, rikshovmestere, som styrte pa vegne av kongen siden Klotar II og Dagobert I . Disse rikshovmesterne var ikke ubetydelige kongetjenere, men lokale adelsmenn med større jordeiendommer og politisk makten enn kongen. Da monarkiet falt fra hverandre under merovingerkongene, ble makten som la til kronen utøvet av rikshovmesterne i hver av disse omradene, men den nominelle herskeren ble ansett som rois faineants , ≪skyggekonger≫. ^[15]

Hver stormann søkte a dekke egne interesser, og en tid synes det som om hele Frankerriket ville fragmenteres og falle fra hverandre. Aquitaine lyktes a skille seg ut som eget rike, og den frankiske kontroll over Sachsen og Thuringen gikk tapt. Ebroin , rikshovmester i Neustria, sto fram som en nadeløs og dyktig hersker i posisjonen som makten bak makten. I 679 hadde han i stor grad ryddet unna motstanden mot sin autoritet i Burgund og Austrasia. Han ble myrdet i 681, men i løpet av periode pa ti ar hadde hele Frankerriket anerkjent en ny herre, Pipin av Heristal. ^[15]

Vekst til makt [ rediger | rediger kilde ]

Som rikshovmester av Austrasia kjempet Pipin og hans bror Martin , hertug av Laon , mot Ebroin, rikshovmester i Neustria. Ebroin seiret over hæren til Austrasia ved Lucofao (Bois-du-Fay, i nærheten av Laon). Martin søkte tilflukt i Laon med sine folk, men de ble massakrert de ble lurt av Ebroin i a forlate stedet. Ebroin kom nær pa a forene alle frankere under hans styre, men hans triumf ble kortvarig. En franker ved navn Ermanfred og hans tilhengere ( socii ) klarte a myrde Ebroin i En franker ved navn Ermanfred og hans tilhengere ( socii ) klarte a myrde Ebroin og flyktet deretter til Austrasia hvor Pipin ga dem beskyttelse.og flyktet deretter til Austrasia hvor Pipin ga dem beskyttelse. ^[16] ≪Han var en mann med stor energi, men alle hans handlinger synes a ha vært ledet av ingen høyere motiver enn ambisjoner og maktbegjær.≫ ^[17] Pipin inngikk øyeblikk fred med hans etterfølger, Waratton .

Waratton døde i 686 og ble etterfulgt av Berthar som var gift med Anstrude, datter av Waratton. Berthar hadde imidlertid ikke inngatt fredsavtale med Pipin, og krigen fortsatte. I 687 beseiret Pipin ham og Teoderik III , nominell konge av Neustria siden 679, i slaget ved Tertry (Textrice) i Vermandois ( Somme ). Mange av dem flyktet til nærliggende klostre i Peronne og Saint-Quentin mens Berthar og trakk seg tilbake til Paris. Pipin forfulgte dem og tvang til sist gjennom en fredsavtale med den betingelse at Berthar trakk seg fra posisjonen som rikshovmester. I de pafølgende urolighetene drepte Berthar sin svigermor Ansfled, noe som antagelig var en viktig arsak til hans hustru forlot ham og senere giftet seg med hertug Drogo av Champagne , Pipins eldste sønn. Berthar døde enten høsten 688 eller tidlig i 689.

Pepin ble gjort til rikshovmester i tre frankiske riker uten opposisjon: Austrasia, Neustria, og Burgund. ^[18] Han begynte a kalle seg hertug og fyrste av frankerne ( dux et princeps Francorum ). ^{[19] [20]} Han var verken konge eller kongens tjener, men benyttet en eldre germansk beskrivelse av sin makt. ^[14]

Hertug og fyrste av frankerne [ rediger | rediger kilde ]

Folket i Neustria hadde store problemer med akseptere en overherre i Austrasia, men Pipin foretrakk a skyve denne motstanden til side for a kunne ta seg av folkene i det som er dagens Tyskland. I løpet av de neste arene underkastet han alamannerne , friserne , og østfrankere (i omradene som utgjør dagens Bayern og Baden-Wurttemberg ), og bring dem inn under den frankiske sfæren av kontroll og innflytelse. Mellom 690 og 692 falt byen Utrecht (i hva som er dagens Nederland ). Det ga frankerne kontroll over betydningsfulle handelsruter pa Rhinen om til Nordsjøen. Han beseiret frisernes høvding Radbod, fordrev ham fra hans festning ved Duurstede og kunne reise tilbake med stort krigsbytte. Ikke bare økte han sin egen rikdom, men styrket ogsa lojaliteten til sin tilhengere. ^[21] Han støttet ogsa det kristne misjonsarbeidet til Willibrord , en angelsaksisk benediktinermunk fra Northumbria i England som virket blant friserne. ^[22] I 695 hadde Pipin plassert sin sønn Drago som rikshovmester i Burgund og sin andre sønn Grimoald i Neustria for saledes a styre alle de tre frankiske rikene som ett.

En gang rundt 670 giftet Pipin seg med Plektrude (døde en gang etter 717), som hadde arvet betydelige eiendommer i regionen Mosel , men familien hadde ogsa eiendommer i Koln. Hennes far var Hugobert, seneskalk og hushovmester hos Teoderik III og Childebert III . Hun ble mor til Drago og Grimoald, men begge døde før sin far. ^[23] Imidlertid hadde Pipin ogsa en elskerinne (eller muligens hans andre hustru) ved navn Alpaida (døde ca 714) som fødte ham ytterligere to sønner: Karl Martell og Childebrand. ^[23]

Pipin fikk ogsa tilbakeslag. Hans sønn Drago døde av feber i 708 og Grimoald ble myrdet i 714. Grimoalds unge sønn Teodoald ble gjort til rikshovmester i sin fars sted. ^[21] Mor til Teodoald var Thiadsvind, datter av den frisiske Redbad som Pipin hadde beseiret.

Død og etterfølgelse [ rediger | rediger kilde ]

Rett før Pipin døde greide hans hustru Plektrude a overbevise ham om a gjøre sønnene han hadde med sin andre hustru Alpaida arveløse, og isteden la sin sønnesønn Teudoald arve ham. Sønnesønnen var fortsatt et barn og antagelig under kontrollen til Plektrude. Pipi døde bratt som gammel mann den 16. desember 714 ved Jupille i dagens Belgia. Hans barnebarn via Plektrude krevde a være Pipins sanne arvtakere. Imidlertid hadde Karl Martell, Pipins sønn med Alpaida, hadde fatt et godt omdømme blant adelen i Austrasia grunnet sin militære framgang og dyktighet i a skaffe krigsbytte ved sine seire og erobringer. Til tross for Plektrudes anstrengelser i a hindre Karl a uttale seg ved a fengsle ham, var hans posisjon for sterk. Han ble den neste rikshovmesteren og dermed den faktiske herskeren av Frankerriket, men først etter en innbyrdeskrig som varte mer enn tre ar etter at Pipin var død.

Etterkommere [ rediger | rediger kilde ]

Med sin kone Plektrude fikk han to barn:

• Drogo (ca. 670 – 708 ), hertug av Champagne og rikshovmester av Burgund
• Grimoald (død 714 ), rikshovmester av Neustria

Med sin elskerinne eller andrehustru Alpaida fikk han ogsa to barn:

• Karl Martell ( 23. august 686 – 22. oktober 741 ), hertug av frankerne
• Childebrand (død 751 ), hertug av Burgund

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481-751 , University of Minnesota Press
• Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World , W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5
• Fouracre, Paul; Gerberding, Richard A. (1996): Late Merovingian France: History and Hagiography, 640-720 , Manchester University Press
• Reimitz, Helmut (2015): History, Frankish Identity and the Framing of Western Ethnicity, 550-850 , Cambridge University Press
• Schieffer, Rudolf (2006): Die Karolinger. 4., uberarbeitete und erweiterte Auflage. Kohlhammer, Stuttgart, ISBN 3-17-019099-7 .
• Schmitz, Gerhard (1999): ≪Pipin av Herstal≫ i: Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 16, Herzberg, ISBN 3-88309-079-4 , s. 1245?1251.