Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Yitzhak Rabin
,
Bill Clinton
og
Yasir Arafat
under møtet i Washington den 13. september 1993.
Video hvor Oslo-avtalen signeres.
Oslo-avtalen
fra august
1993
representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom
PLO
og
Israel
. Avtalen var betydningsfull fordi
PLO
og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i
Washington
, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet.
Terje Rød-Larsen
og
Mona Juul
var ogsa fremtredende i prosessen.
13. mars
2002
vedtok
FNs sikkerhetsrad
en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er malet – et mal det sakalte
veikartet for fred
ogsa slar fast.
Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.
Oslo-avtalen har blitt utsatt for kritikk fra en rekke hold, fra den israelske historikeren og diplomaten
Shlomo Ben-Ami
har den blitt omtalt a bygge pa et ny-kolonialistisk grunnlag.
[1]
