Naturmiljøet
er de fysiske omgivelsene eller forhold som mennesker, dyr, planter og andre organismer lever i. Dette omfatter for eksempel temperatur, fuktighet og tilgang pa næring. En snakker om en todeling mellom organisme og miljø, der miljøet er summen av de levende og ikke-levende komponentene, altsa pavirkninger og hendelser rundt en organisme. Alle organismer, populasjoner og samfunn (fra
virus
til
mennesker
) er bade avhengige av andre organismer og av miljøet for a fa dekket sine behov, slik som for eksempel
føde
,
energi
,
vann
,
oksygen
og husly.
En organisme lever i en tilstand av dynamisk likevekt med omgivelsene. Miljøet er i konstant endring og organismen foretar indre justeringer som svar pa de ytre endringene i en eller flere miljøfaktorer, som
temperatur
,
nedbør
,
relativ fuktighet
,
oksygeninnhold
og
pH
. Dette ma den gjøre for a kunne overleve, spise, vokse og formere seg. Dette gjelder bade pa individniva og pa artsniva.
Miljøet i seg selv er ogsa dynamisk fordi fysiske prosesser endrer jordens egenskaper over tid. En kan si at livet i seg selv gir miljøendringer. Fordi andre organismer er en del av hvert individs miljø, kan endringer i artsfordelinger i stor grad endre økologiske interaksjoner i et samfunn. Tap av en innfødt art eller introduksjon av en
fremmed art
kan svekke overlevelsesevnen til andre organismer. Pa en enda større skala har organismer over svært lang tid endret naturmiljøet drastisk. Fritt oksygen (O
2
) var ikke til stede i jordens tidlige
atmosfære
. Utvikling av de første
encellede organismer
førte til stor produksjon av oksygen, noe som over mange hundre millioner ar førte til at gassen ble en viktig bestanddel av atmosfæren. I dagens atmosfære kontrollerer plantelivet en stor del av energi- og
vannstrømmene
mellom land og atmosfære.
En kan ikke finne
helt naturlige
miljøer pa jorden, altsa naturmiljøer som er helt uten menneskelig pavirkning.
De omfattende miljøendringene
som menneskeheten star bak i
antropocen
har pavirket alle naturlige miljøer fundamentalt. Dette har blant annet ført til
klimaendringer
, tap av
biologisk mangfold
og forurensning fra plast og kjemikalier i
luft
og
vann
.
Begrepsavklaringer og definisjoner
[
rediger
|
rediger kilde
]
Naturmiljøet blir ofte definert som komplekset av
abiotiske
(fysiske, kjemiske, ikke-levende) og
biotiske
(levende) faktorer som virker pa en
organisme
,
populasjon
eller et
økologisk samfunn
, og som over tid bestemmer dets form og overlevelse.
[1]
[2]
[3]
[4]
Atmosfæren
,
hydrosfæren
og
litosfæren
(jord, luft og vann) utgjør sentrale abiotiske faktorer. Disse kan endre seg i løpet av et døgn, en sesong eller de har arlige sykluser. Organismenes
biotiske miljø
er alle de levende delene i deres omgivelser.
[5]
[6]
Livsmiljø eller livsvilkar brukes ogsa om forholdene en organisme lever under, og er da synonymt med
biotop
.
[3]
[4]
[8]
[9]
Ordet miljø har ofte en vid betydning, som samlebetegnelse for personlige, sosiale, kulturelle og politiske omgivelser som mennesker lever i og pavirkes av. Ofte er det underforstatt at det er naturmiljøet en refererer til, selv om en bare bruker ordet
miljø
.
[3]
Nar en innenfor biologien snakker om miljø, menes ogsa forholdene inne i en organisme. En gjør da gjerne forskjell pa det
indre
og
ytre miljø
, der det ytre miljøet er det som er nevnt innledningsvis (naturmiljø).
[10]
Enda en inndeling gar pa samhandling med organismer av samme art eller mellom ulike arter.
En skiller ogsa mellom
naturlig
og
menneskeskapt miljø
. Med naturlig miljø menes da et
naturomrade
pa jorden (
villmark
) som ikke er pavirket av mennesker, der bade levende og døde elementer regnes inn i begrepet. Et menneskeskapt miljø er et som er pavirket eller endret av mennesker, det være seg jordbruksomrade eller omrader med bosetning. Fa omrader i verden er upavirket av menneskelige inngrep. En inndeling som ogsa brukes, er klassifisering i terrestriske miljøer (pa landjorden), akvatiske miljøer (ferskvann, hav og elver) og atmosfæriske miljøer (luft).
[11]
Definisjoner av naturmiljø gjenspeiler i mange tilfeller menneskenes syn pa hva som utgjør naturlige, i motsetning til ikke-naturlige (kunstige) miljøer. I populær- og vitenskapelig litteratur betyr ordet ≪naturlig≫, i miljøsammenheng, det som verken er laget, endret eller pa annen mate pavirket av mennesker. I virkeligheten finnes det knapt noe omrade av jorden med et naturmiljø som ikke pa noe vis er endret av mennesker.
[12]
Økologi
er den delen av biologien som dreier seg om interaksjoner mellom levende organismer og deres forhold til miljøet. Begge er nært beslektet, og det er alltid en kontinuerlig vekselvirkning mellom dem, slik at enhver endring i miljøet har en effekt pa levende organismer og omvendt. Et
økosystem
kan forstas som enhver enhet av et biologisk system der alle organismer som samhandler (utgjør samfunn) i et gitt omrade med det fysiske miljøet.
[6]
[4]
Ordet
miljøfaktor
brukes om kjennetegnene pa et fysisk miljø. Miljøfaktorene er med pa a bestemme eksistensmulighetene for en organisme i miljøet. Et beslektet begrep er
miljøindikator
, som er forskjellige malbare størrelser som brukes for a karakterisere tilstanden i et omrade utsatt for menneskelig pavirkning. Det kan for eksempel være antall fisk i omradet, konsentrasjon av stoffer, ofte
miljøgifter
, i jord, luft og vann eller antall organismer av forskjellig slag pa et sted.
[10]
Det engelske ordet for miljø (≪environment≫) ble benyttet første gang av den skotske forfatteren
Thomas Carlyle
(1795?1881) i 1820-arene. Ordet ble videre popularisert i siste halvdel av 1800-tallet av den engelske filosofen
Herbert Spencer
(1820?1903). Imidlertid hadde mange andre beskrevet omgivelsene til forskjellige skapninger og bemerket pavirkning mellom dem lenge før disse britene. Blant annet skrev den franske naturvitenskapsmannen
Georges-Louis Leclerc de Buffon
(1707?1788) i sitt store verk
Histoire naturelle generale et particuliere
at ≪Klimaets temperatur, kvaliteten pa maten og slaveriets ondskap [domestisering] ? dette er de tre arsakene til endring, veksling og degenering hos dyr.≫
[13]
Andre franske vitenskapsmenn forsøkte senere a anvende fellesbetegnelser pa det en i dag kaller miljøfaktorer. Zoologene
Jean-Baptiste de Lamarck
(1744?1829) snakket om ≪omstendigheter≫, og hans kollega
Georges Cuvier
(1769?1832) brukte begrepet ≪eksistensbetingelser≫. Lamarck brukte ≪omstendigheter≫ for a beskrive forhold rundt klima, temperatur, omgivelsesmedier (vann, luft), vaner, bevegelser, handlinger og sa videre. Cuviers begrep baserte seg generelt pa at ≪ingenting kan eksistere om ikke de samlede forholdene gjør eksistens mulig.≫ Vitenskapsfolk videre utover pa 1800-tallet, som tyske
Alexander von Humboldt
(1769?1859), sveitseren
Augustin Pyramus de Candolle
(1778?1841) og skotten
Charles Lyell
(1797?1875), ble mer og mer opptatt av hvordan eksterne forhold pavirker organismer. For eksempel paviste Humboldt hvordan floraen varierer med høyde over havet, geologiske forhold, lufttemperatur, snøgrense og atmosfærens sammensetning og trykk.
[13]
Selv om Humboldt og Candolle understreket viktigheten av de ytre omstendigheter, var overgangen til et enkeltord som det franske ≪milieu≫ eller det engelske ≪environment≫, eller den mer eksplisitte
dikotomien
organisme?miljø noe som filosofer stod bak. Spencer tok i bruk ordet ≪environment≫ og forholdet organisme-miljø, etter lesning av den franske filosofen
Auguste Comte
(1798?1857). Den franske tradisjonen med begrepet ≪milieu≫, som egentlig betyr medium, som motstykket til ≪organisme≫, ble utviklet i 1830-arene, selv om Lamarck tidligere hadde brukt flertallsformen ≪milieux≫ for a referere til omgivelsesmedier som vann eller luft. Et eksempel pa beskrivelser fra denne tiden i Frankrike er hvordan zoologen
Etienne Geoffroy Saint-Hilaire
(1772?1844) koblet endringer i en organisme til endringer i dens miljø. Han hevdet at det er to slags forhold som er relevante for utviklingen av organismer: de som tilhører essensen av arten og det som har med pavirkning fra den omgivende verden. Det siste forklarer hvorfor pærer fra samme frukthage kan være er store og søte, og andre ganger sma og sure.
[13]
Andre engelske vitenskapsfolk tok til seg Comtes nye dikotomi om organisme og miljø. Ordet ≪miljø≫ ble først brukt i en biologisk kontekst av sosialtenkeren
Harriet Martineau
(1802?1876) som oversatte Comtes ord ≪milieu≫. Fraser som ≪den gjensidige virkningen mellom organismen og dens miljø≫ dukket dermed opp for første gang i Martineaus oversettelse av Comtes forelesninger. Dog var ordet ≪miljø≫ lite brukt før Spencer gjorde det til et sentralt begrep i sine populære filosofiske tekster om biologi og psykologi. Pa slutten av 1800-tallet var ≪miljø≫ blitt et vanlig begrep.
[13]
Alle organismer (fra
virus
til
mennesker
) er avhengige andre organismer og miljøet for a fa dekket sine behov, det være seg
føde
,
energi
,
vann
,
oksygen
, husly og andre behov. Forholdet og samspillet mellom organisme og miljøet er svært komplekst. Miljøet er heller ikke statisk. Bade biotiske og abiotiske forhold, endrer seg kontinuerlig.
[1]
Det abiotiske miljøet kan deles inn i følgende komponenter:
[1]
Det biotiske miljøet kan deles inn i følgende komponenter:
[1]
Som eksempel kan en se pa miljøet til en fisk som lever i en dam. Det ytre miljøet til fisken bestar av abiotiske faktorer som lys, temperatur, vannet som fisken svømmer i og
næringsstoffer
som er oppløst i vannet, som
mineraler
, oksygen og andre gasser. Det biotiske miljøet bestar av mikroskopiske organismer som
plankton
, sa vel som akvatiske planter, dyr og nedbrytere. Fisken har ogsa et indre miljø, først av alt er den omsluttet en ytre kroppsoverflate. Fisken kan fa skader, sykdom eller utsettes for stress som forstyrrer dens indre miljø. For eksempel vil fisken, om den lever i en dam med ferskvann, ikke kunne overleve om det kommer masse sjøvann inn i dammen.
[1]
En organisme lever i en tilstand av dynamisk likevekt med omgivelsene. Miljøet er i konstant endring og organismen foretar indre justeringer som svar pa de ytre endringene i en eller flere miljøfaktorer, som temperatur, nedbør,
relativ fuktighet
, oksygeninnhold og
pH
. Dette ma den gjøre for a kunne overleve, spise, vokse og formere seg. Ikke gjelder dette bare pa individniva, men ogsa for hele artens overlevelse. Det indre miljøet er atskilt fra det ytre med en barriere i form av kroppens ytre flater eller
cellemembran
. Organismen prøver alltid a opprettholde et stabilt indre miljø uansett hva som skjer med det ytre miljøet, kjent som
homeostase
.
Samhandling med organismer kan ta mange former og kan være bade nyttige (positive) og skadelige (negative). En snakker om parasittisme, symbiose,
kommensialisme
(der den ene parten drar fordel, mens den andre er upavirket),
predasjon
(jeger og byttedyr). Andre relasjoner er for eksempel foring, kurtise og reproduksjon. Interaksjoner er svært viktige for overlevelse, vekst og overlevelse for alle arter.
Organismer pavirkes og formes av de fysiske egenskapene til mediet de lever i, som dets
tetthet
og temperatur. Organismer reduserer vanligvis sin aktivitet eller fryser ved lav omgivelsetemperatur, men kan bli overopphetet eller fa sine kroppsfunksjoner svekket nar det blir varmt.
[14]
Generelt vil
kaldblodige dyr
respondere pa høyere eller lavere omgivelsetemperatur ved henholdsvis a senke eller øke sitt stoffskifte. Derimot vil kaldere omgivelser øke stoffskiftet hos et
varmblodig dyr
.
Variasjonsbredden
for en abiotisk faktor kan være veldig stort. For eksempel kan temperaturen i vann varierer fra under 0 °C (i polare strøk) til over 50 °C (varme kilder). Hver art kan leve innenfor et visst intervall innenfor dette spennet. I et bredt omradet midt pa temperaturintervallet lever organismen i beste velgaende, kjent som
bioklimatiske sone
(toleransesone). Mellom dødelig temperatur og toleransesone, i hver ende av intervallet, er det et omrade der organismer begynner a dø. Avgjørende for nar dødelighet inntreffer kan være avhengig av forhold som kjønn, alder, tid pa sesongen og sult.
I biologien benyttes begrepet
stress
om miljømessige pavirkninger som er ugunstige for en organisme. Motstand mot stress gar ut pa a leve og vokse, selv om miljøpavirkningene er utfordrende. Organismens reaksjon pa stress kalles stressrespons. En organisme vil bruke energi for a motvirke stress. En respons pa stress kan være a ga i
dvale
eller endre pa
metabolismen
(forbrenningen). Nar belastningen er kritisk, kan organismen fa en permanent endring, som at den skades eller dør. For eksempel gjennomgar flere arter av indiske meitemark
diapause
om sommeren nar jordfuktigheten og jordtemperaturen blir ugunstig (ved
tørke
). Tidspunktet for nar disse vender tilbake til normalt liv, avhenger blant annet av sommerens lengde. Hvis sommeren forlenges noen dager mer enn normalt, vil mange meitemarkene ikke klare seg. Stressrespons avhenger pa den fysiologiske tilstanden til organismen, dens helbredelses- eller reparasjonsmekanismer og organismens evne til miljøtilpassing.
Enhver organisme blir pavirket av mange forskjellige miljøfaktorer, men noen faktorer har større betydning enn andre, og noen kan regnes som kritiske. Dette fant
Justus von Liebig
(1803?1873) ut da han utviklet konseptet om minimumsloven ved a studere den relative rollen til forskjellige faktorer. Liebig fant ut at en organisme krever en minimumsmengde av et bestemt næringsstoff for a fa riktig vekst. For eksempel vil planter enten ikke vokse eller ha darlig vekst hvis noen næringskomponenter i jorden eller luften er begrenset. Det næringsstoffet som mangler gjør de andre næringsstoffene inaktive i organismen, for eksempel at et dyrs metabolisme svekkes. En snakker om mangelfulle og kontrollerende faktorer. Nar det gjelder planter, er det fem faktorer som kontrollerer
fotosyntesen
, nemlig konsentrasjonen av karbondioksid, mengden vann, solstraling, mengden av
klorofyll
og temperaturen til
kloroplast
(celleorganeller). Mangel pa disse faktorene vil pavirke fotosyntesen, uavhengig av mengden av de andre faktorene.
Ulike arter har forskjellige
genotyper
, definert som summen av alle
gener
som en organisme bestar av. Artene er forskjellige fra hverandre, og oppviser forskjellige strategier og homeostatiske mekanismer som svar pa miljøendringer og interaksjoner. Dette er en konsekvens av at geonytypene er forskjellige. Hver genotype gjør seg til kjenne i form av fenotyper, altsa kjennetegn knyttet til struktur og funksjoner. Avhengig av variasjonene i miljøforhold vil en genotype ha en rekke fenotyper. Organismer har svært forskjellige respons pa miljøforandringer. Noen arter er ekstremt følsomme for selv den minste endring, mens andre kan modulere sine metabolske prosesser og takle endringer godt. For eksempel utvikles
salamandere
som vokser opp i oksygenfattig vann større gjeller, sammenlignet med andre salamandre av samme art i oksygenrikt vann.
I alle økosystemer er det ressurser og begrensninger som bestemmer de ulike organismenes struktur og fysiologi. En av jordens eldste miljømessige arv er utvalget og mengden av
grunnstoffer
. Ved dannelsen fikk jorden
karbonatomer
dannet av stjerner som brant ut lenge før solen ble dannet. Karbonatomene kan innga i molekyler hvor de danner kjeder og koblinger med andre grunnstoffer. Disse utgjør basisen i alle de
organiske molekylene
, som igjen utgjør livsformene pa joden.
Nitrogen
og
fosfor
er ogsa essensielle stoffer for levende organismer, ved at de spiller en sentrale roller for sammensetningen av
proteiner
,
nukleinsyre
og energirike forbindelser. Disse grunnstoffene er ofte knapphetsfaktorer for organismer, og de begrenser dermed muligheten for liv i mange miljøer. For eksempel utgjør inert nitrogengass 78 % av jordens atmosfære. Likevel er nitrogenformer som er lette a bruke av organismer, hovedsakelig
ammonium
og
nitrat
, vanligvis en knapphetsfaktor i økosystemer pa landjorden. I løpet av evolusjonen bidro
symbioser
, som utviklet seg mellom nitrogenfikserende bakterier og planter, til a øke tilgjengeligheten av nitrogen i mange økosystemer.
[14]
[18]
Lav eller høy omgivelsetemperatur har stor betydning for organismers kroppsfunksjoner, og typisk vil de fleste reduserer sitt aktivitetsniva eller far svekket overlevelsesevne. Mange arter har derfor utviklet egenskaper som bidrar til a beskytte seg mot ekstreme temperaturer. For eksempel har
sjøløver
et tykt lag med fett som isolerer mot kulde, mens
havoter
, som ogsa svømmer i kaldt vann, har tykk pels. Pa land utvikler planter og
kaldblodige dyr
mørke farger, samt at de posisjonerer seg (flytter seg) for a maksimere energigevinsten fra solen i kjølig vær. I varmere regioner vil dyr gjerne unngar intens sol, mens planter beskytter seg ved a transpirere store mengder vann, maksimere luftstrømmen gjennom løvet eller ga i dvale til lavere temperaturer oppstar.
[14]
Tilgjengelighet av vann former ytterligere den økologiske dynamikken pa jorden. Tidlig liv oppsto i akvatiske økosystemer, og alle levende celler krever fortsatt vann for a fungere. Vann som finnes i miljøet pavirkes av temperatur, i for eksempel kaldt klima fryser vann og blir vanskelig tilgjengelig, mens det i veldig varme omrader fordamper raskt. Organismer bruker en rekke strategier for a fange opp og beholde vannressurser.
[14]
Vann er ulikt fordelt pa jorden. Planter som vokser i ørkener, med liten tilgang til vann, kalles
xerofytter
. Disse plantene har tilpassede mekanismer for a tale tørke. Motsatt er
hydrofytter
planter som krever et svært fuktig habitat. De fleste planter vokser under middels forhold, det vil si verken for tørt eller for fuktig. Disse kalles
mesofytter
. Xerofytter er vanligvis dverglignende busker eller urteaktige planter, med underjordiske deler som er mange ganger større enn de som er oppe i luften. Derfor har de en liten overflate for
transpirasjon
(avgivelse av fuktighet til luften).
Rotsystemet
er spredt svært nært overflaten, og absorberer fuktighet om natten eller ved nedbør. Vannet lagres i stilken og brukes veldig sakte. De delene som er over bakken og rotsystem hos hydrofytter og mesofytter er svært forskjellige. Dette er eksempler pa spesifikke tilpasninger.
Ved miljøendringer kan den første responsen til ethvert dyr være økofysiologiske (endring av organismens fysiologi tilpasset miljøforhold).
En organismes respons pa varierende miljøfaktorer kan sees i lys av tilpasningsstrategier for overlevelse. Miljøet virker som en selektiv driver pa en organismepopulasjon, og organismer utvikler strategier for a motsta miljøstress og overleve. For eksempel kan bladene hos forskjellige planter, eller til og med pa en og samme plante, ha forskjellig struktur som en tilpassing ytre miljøforhold.
Dyr viser ogsa spesifikke tilpasninger for blant annet matinntak, metabolisme og reproduksjon. For eksempel har
øgler
og pattedyr forskjellige tenner, fuglers nebb er forskjellige og igler er tilpasset til a suge, tygge og bite. Alt dette er morfologiske tilpasninger for inntak av føde. Hver art har sitt eget mønster for reproduksjon og kan ha spesielle deler som er tilpasset til formering. Uansett vil enhver art tilpasses slik at den kan overlev og reprodusere seg for a bringe arten videre.
Basert pa en rekke observasjoner har det blitt utviklet noen enkle regler om
evolusjonære tilpasninger
blant dyr. Det viser seg at dyr som lever i kjølige omrader har kortere hale, nebb, ører og lignende, enn arter i varme omrader. Arter med stor kropp finnes vanligvis i kjølige deler av verden. Denne regelen gjelder for bade kaldblodige og varmblodige dyr. Blant varmblodige arter, øker svarte pigmenter i varme og fuktige habitater. Derimot er det større hyppighet av røde og gulbrune pigmenter i tørt klima. Pigmenter er dessuten sjeldent i kaldt klima. En stor kropp og sma lemmer innebærer mindre overflateareal per volumenhet av kroppen og dermed en minimering av varmetap i kaldt klima. Men et mindre overflateareal i seg selv gir ikke tilstrekkelig reduksjon av varmetap i kaldt klima for et varmblodig dyr. Det er andre tilpasningsstrategier som i tillegg er viktig, som isolasjon av kroppsoverflaten, høy varmeproduksjon og tilstrekkelig tilgang til mat i habitatet.
Pa samfunnsniva studerer
samfunnsøkologer
hvordan ressurstilgangen pavirker karakteristikken til økosystemer, som antall og typer arter. For eksempel begrenser mengden karbon og energi som kan opptas i fotosyntesen av planter og andre produsenter mengden konsumenter et økosystem kan opprettholde. Pa grunn av denne grensen og fordi energi gar tapt ved hvert overføringstrinn gjennom en
næringsvev
, kan økosystemer med lav produktivitet generelt opprettholde en mindre biomasse med konsumenter enn systemer med større produktivitet. Økologer har identifisert dette forholdet som en mulig arsak til at biologisk mangfold er større i høyproduktive tropiske regnskoger enn i mindre produktive systemer som ørkener. Innenfor lokalsamfunn kan miljøvariasjoner drive kompleks variasjon i økologisk dynamikk.
[14]
Fordi miljøet er bade dynamisk og mangfoldig, er det ikke et enkelt sett med økologiske attributter eller strategier som gjør en organisme til ≪den best egnede≫. Alle levende populasjoner og arter endrer seg kontinuerlig som svar pa press fra andre organismer, samt pa variasjoner i jordens geologi og klima. Over tid har denne vekselvirkningen utviklet en lang rekke organismer som er avhengige av og konkurrerer med hverandre over hele jordens overflate.
[14]
Miljøet er dynamisk fordi fysiske prosesser skaper endringer av jordens egenskaper over tid. En kan si at livet i seg selv gir miljøendringer. Fordi andre organismer er en del av hvert individs miljø, kan endringer i artsfordelinger i stor grad endre økologiske interaksjoner i et samfunn. I noen tilfeller kan tap av en innfødt art, eller introduksjon av en fremmed art, true overlevelsen til andre organismer. Av denne grunn er bevaring av truede organismer og kontroll av
invasive arter
(innvandring av fremmede arter) av stor viktighet.
[14]
Interaksjoner mellom organismer forekommer i flere forskjellige former. I
antagonistiske
relasjoner
konkurrerer organismer om ressurser, sprer sykdom til sine naboer eller konsumerer hverandre. I mer
mutualistiske
relasjoner
(der to arter drar fordel av hverandre) beskytter en organisme en annen, to organismer utveksler ressurser eller tettere avhengigheter utvikler seg, for eksempel forholdet mellom spesialiserte
pollinatorer
og blomster. I noen tilfeller dyrker arter til og med andre arter. I andre tilfeller blir arter som har stor fysisk utbredelse, habitat for mindre organismer. For eksempel rommer menneskets tarmkanal et antall bakterier, som er ti ganger større enn cellene i menneskekroppen. Et annet eksempel pa interaksjon i naturmiljøet, er hypotese om at utviklingen av apne grenstruktur i regnskogtrær, noe som kan ha bidratt til utviklingen av strukturene i forbena hos aper. Videre førte dette til at aper kan svinge seg fra tre til tre og ga utgangspunkt for menneskets fingerferdighet.
[14]
Jordens originale atmosfære antas a ha blitt dannet med tilførsel av varme fra radioaktiv nedbryting. Denne opprinnelige atmosfæren forsvant i løpet av jordens utvikling. Den bestod av metan, ammoniakk, vanndamp og neon. Fritt oksygen (O
2
) var ikke tilstede. Utvikling av encellede organismer førte til stor produksjon av oksygen, noe som over mange hundre millioner ar førte til at gassen ble en viktig bestanddel av atmosfæren.
[21]
I den moderne atmosfæren kontrollerer plantelivet en stor del av energi- og vannstrømmene mellom land og atmosfære. Forskere anslar at i det ekstreme, hypotetiske tilfellet at alt planteliv fjernes fra landjorden, vil nedbøren pa jorden bli redusert med
50 %
. Dyr spiller ogsa en kritisk rolle i a pavirke de fysiske egenskapene til økosystemene. For eksempel at underjordiske
termitter
i Kenya øker produktiviteten pa gressletter og biologisk mangfold over store omrader, ved at jordens fruktbarhet økes i jevnt fordelte sirkler.
[14]
Blant miljøforskere vil noen foretrekke a tenke i termer av hele
jordsystemet
og dets komponenter, undersystemer og prosesser, fremfor a bruke begrepet naturmiljø. Pa noen mater kan begrepet
jordsystem
være mer hensiktsmessig a bruke enn
miljøet
, ikke minst fordi det fremhever det faktum at den naturlige verden er en dynamisk, kompleks enhet med egne
lover
og prosesser. Dette i motsetning til a bare a være et passivt rom som er bebodd, utnyttet og gitt betydning av mennesker.
[22]
Jordens overordnede økosystem kalles for
biosfæren
, der relasjonene mellom systemene og komponentene skjer.
[5]
Det er fem hovedsystemer i jordsystemet, eller sfærer:
litosfæren
,
biosfæren
,
hydrosfæren
,
atmosfæren
og
kryosfæren
. Litosfæren bestar av jordens indre og dens overflate, som begge bestar av bergarter. Den delen av jorden som kan opprettholde levende organismer omfatter biosfæren. I det tredje systemet er hydrosfæren, som er de omradene pa jorden som er dekket med store mengder vann. Atmosfæren er det fjerde systemet, som er en omhylling av gass som holder planeten varm og inneholder oksygen som er nødvenidg for andedrett og karbondioksid som trengs for fotosyntesen. Kryosfære er de omradene som inneholder
is
, en finner disse ved polene og andre steder. Alle disse fem enorme og komplekse systemene samvirker med hverandre og opprettholder livet pa jorden, de vil ogsa overlappe i rom og tid.
[23]
[22]
Geovitenskap
er et altomfattende begrep for vitenskapen om planeten
jorden
. Det er fire store
disipliner
i geovitenskapen, nemlig
geografi
,
geologi
,
geofysikk
og
geodesi
.
[24]
Jordskorpen eller
litosfæren
, er den ytterste, faste overflaten av planeten og er kjemisk og mekanisk forskjellig fra den underliggende
mantelen
. Det har blitt skapt vesentlige mengder av
magmatiske bergarter
hvor
magma
kjøles ned og stivner, slik at faste bergarter dannes. Under litosfæren ligger mantelen som er oppvarmet pa grunn av
radioaktiv nedbryting
. Mantelen er fast, men er samtidig i en tilstand med seigt flytende
konveksjon
(strømning pa grunn av varme). Denne konveksjonsprosessen far de litosfæriske platene til a bevege seg, dog meget sakte. Den resulterende prosessen er kjent som
platetektonikk
, altsa at jordskorpen bestar av plater i sakte bevegelse. Pa grunn av smelting av materialer i
subduksjonssonene
(grenseomrade der to jordskorpeplater møtes) oppstar
vulkaner
. Vulkaner kan ogsa oppsta pa grunn av at stigende mantel ved
midthavsrygger
og
søylestrømmer
.
Selv om bergartene i litosfæren anses som
elastiske
, er de ikke
viskøse
, altsa flytende. Det er to typer av litosfære: den
oseaniske litosfæren
i havbunnen og den
kontinentale litosfæren
pa jordoverflaten. Oseanisk litosfære har litt større tetthet enn den kontinentale litosfære. Litosfæren har vekselvirkninger med de andre fire sfærene, som blant annet pavirker saltholdighet i havet, biologisk mangfold og formasjon av landskap. For eksempel er
pedosfæren
en del av litosfæren bestaende av jord.
Pedosfæren
er skapt av samspillet mellom litosfæren, atmosfæren, kryosfæren, hydrosfæren og biosfæren. De harde bergarter i litosfæren males ned til sma kornstørrelser av de kraftige bevegelsene til isbreer (kyrosfæren).
Forvitring
og
erosjon
forarsaket av vind (atmosfære) eller regn (hydrosfære) kan ogsa slite ned bergarter i litosfæren. De organiske komponentene i biosfæren, for eksempel plante- og dyrerester, blandes sa med disse eroderte bergartene slik at det skapes fruktbar jord.
[25]
Litosfærens vekselvirkninger med atmosfæren, hydrosfæren og kryosfæren pavirker ogsa temperaturforskjellene pa jorden. Høye fjell har for eksempel ofte betydelig lavere temperaturer enn daler og aser. Oppover langs en fjellkjede blir lufttrykket stadig lavere og nedbøren med snø skaper en kjølig eller snørik
klimasone
. Klimasonen en region tilhører, pavirker pa sin side hvilke tilpasninger som er nødvendige for organismer i denne regionens biosfære.
[25]
Hydrosfære er et diskontinuerlig lag med vann pa eller nær jordoverflaten, og bestar av flytende og frosset overflatevann, grunnvann i jord og berggrunn, samt atmosfærisk vanndamp. Vann er det stoffet som finnes mest pa jordens overflate. Omtrent 1,4 milliarder km
2
vann finnes i flytende og frossen form, som utgjør
hav
,
innsjøer
,
elver
,
isbreer
og
grunnvann
.
[26]
Dette utgjør rundt
0,023 %
av jordens totale masse. Den største delen av hydrosfæren utgjøres av saltvann, med en andel pa rundt
97,5 %
. Resten er for det meste ferskvann i fast form, som permanent is og snø i
Antarktis
,
Arktis
og høyereliggende fjellomrader.
[27]
Hydrosfæren bestar av rekke grupper av reservoarer av vann, der prosessene ned overføring av vann fra et reservoar til et annet (eller transformasjon fra en tilstand til en annen) kalles
vannets kretsløp
. Disse kretsløpene involverer hele hydrosfæren, og strekker seg omtrent
15 km
oppover i jordens atmosfære og nedover til omtrent
5 km
under jordskorpen.
[26]
Fuktigheten i jordsmonnet utgjør bare
0,005 %
av vannet pa jordens overflate, men denne lille mengden vann star for det mest av den direkte fordampningen fra jordoverflaten. Selve biosfæren, altsa alt levende liv, bestar for det meste av vannmolekyler, men inneholder en svært lite av det totale vannet pa landjorden, bare rundt
0,00004 %
. Allikevel spiller biosfæren en viktig rolle for transport av vanndamp tilbake til atmosfæren ved transpirasjonsprosessen. Jordens vann inneholder en rekke oppløste og partikkelformede materialer. Vannmassene pa jordens overflate er saledes store beholdere for uorganiske og organiske stoffer. Forskjellige former for vannbevegelse spiller derfor en stor rolle for a transportere disse stoffene rundt om pa planetens overflate.
[26]
Verdenshavet
er en stor vannmasse med
saltvann
, og en del av
hydrosfæren
. Omtrent
71 %
av jordens totale overflate er dekket av hav som utgjør en sammenhengende vannmasse. Det er uansett vanlig a dele havet inn i flere hav og mindre
sjøer
. Havet har en gjennomsnittlig dybde pa
3 688
meter. Nesten alt sjøvann har en
saltholdighet
i omradet 30 til 38 g per kg.
[28]
[29]
De fysiske og kjemiske egenskapene til sjøvann varierer avhengig av
breddegrad
, dybde, nærhet til land og tilførsel av ferskvann. Omtrent
3,5 %
av sjøvannet bestar av oppløste forbindelser, mens den resterende delen er rent vann. Den kjemiske sammensetningen av sjøvann skyldes prosesser som erosjon av stein og sedimenter, vulkansk aktivitet, gassutveksling med atmosfæren, metabolske prosesser og nedbrytningsstoffer fra organismer, samt regn. I tillegg til karbon er de næringsstoffene som er essensielle for levende organismer
nitrogen
og
fosfor
, som finnes i begrenset mengde i sjøvann og derfor ofte er bestemmende faktorer for de organiske kretsløpene i havet. Konsentrasjonene av fosfor og nitrogen er generelt lave i sonen der sollyset (
fotiske sonen
) trenger ned, fordi disse stoffene raskt tas opp av levende organismer. Andre viktige stoffer i sjøvann er
silisium
og
kalsium
.
[29]
Atmosfærens kjemiske sammensetning pavirker ogsa havet. For eksempel absorberes karbondioksid av havet og oksygen frigjøres til atmosfæren pa grunn av prosessene i marine planter.
Marin biota
(levende organismer) kan klassifiseres bredt i de organismene som lever i enten det
pelagiske miljøet
(plankton og fisk) eller det
bentiske miljøet
(bunndyr og bunnplanter). Noen organismer er imidlertid bunndyr i ett stadium av livet og pelagiske i et annet. Produsenter som syntetiserer organiske molekyler, finnes i begge miljøer. Encellet eller flercellet plankton med fotosyntetiske pigmenter er produsentene i den fotiske sonen i de pelagiske miljøene. Typiske bunndyr i kategorien produsenter, er mikroalger (
kiselalger
), makroalger (
kjempetare
) eller sjøgress (
alegras
).
[29]
En elv er en naturlig
vassdrag
, vanligvis er det snakk om
ferskvann
som strømmer mot et
hav
, en
innsjø
eller en annen elv. Noen fa elver strømmer bare ut over bakken og tørker helt opp, uten noen gang a na frem til en annen vannmasse. Vannet i en elv kan sees pa som en kanal, bestaende av et elveleie mellom elvebreddene pa hver side.
I større elver er det ofte ogsa en bredere
elveslette
som er formet av vann som har kommet over selve hovedkanalen. Elvesletter kan ha spesielt rike økosystemer, bade i mengde og mangfold. De kan inneholde 100 eller endog 1000 ganger sa mange arter som en elv. Væring av elvesletten frigjør næringsstoffer fra sist gang det var flom, og er et resultat av raske nedbrytning av organisk materiale som har samlet seg etterpa. Mikroorganismer trives og større arter gjør nytte av disse.
[30]
Flomslettene kan være svært brede i forhold til størrelsen pa elvekanalen. Elver er en del av den
hydrologiske syklusen
. Vann i en elv er vanligvis oppsamlet av
nedbør
gjennom
overflateavrenning
, eller den kan være dannet av oppstrømmende
grunnvann
,
kilder
og
smeltevann
fra breer og snø.
Mindre elver kalles for aer,
[31]
og enda mindre vannstrømmer kalles
bekker
.
[32]
Elver, aer og bekker spiller en viktig rolle som korridorer og kobler sammen fragmenterte habitater og spiller dermed en viktig rolle for a bevare
biologisk mangfold
. Arsaken er at elvedaler forbinder dyrepopulasjoner i fragmenterte landskap, for eksempel mellom byomrader og omkringliggende landlige omgivelser.
[33]
En innsjø er en
landform
der en vannmasse er lokalisert i bunnen av et
basseng
. En vannmasse regnes som en innsjø nar den ligger i innlandet, ikke er en del av et hav og er større og dypere enn en
dam
.
[34]
Naturlige innsjøer finnes vanligvis i
fjellomrader
, riftsoner og i omrader med isbreer. Andre typer innsjøer finnes i
endorheiske bekkener
eller langs elver. I enkelte deler av verden, er det mange innsjøer pa grunn av omfattende dreneringsystemer som stammer fra siste
istid
. Alle innsjøer er midlertidige betraktet pa en geologisk tidsskala, ettersom de sakte vil bli fylt igjen med sedimenter fra landformen rundt.
En stor og mangfoldig mengde planter, dyr og mikrober lever i innlandsvann, der nesten alle hovedgrupper av levende organismer er representert i et eller annet akvatisk økosystem. Likevel er det ingen større grupper som har utviklet seg i ferskvann, alle har utviklet seg enten i havet eller pa land, hvorfra tilpassing har ført til et liv i ferskvann. Flere store grupper av vannlevende dyr og planter, er markant mindre mangfoldige i innlandsvann enn de er i havet.
[35]
Det var nødvendig for de invaderende organismene a utvikle mange tilpasninger til de spesielle fysisk-kjemiske egenskapene i innlandsvann. For de som forlot et marint miljø, var den primære tilpasning overlevelse i miljø med betydelig mindre saltinnhold. For organismer fra landjorden som senere fikk et liv i vann, var de mest nødvendige tilpasningene et liv i et medium med betydelig større tetthet og
viskositet
, samt mindre oksygen. Mange andre tilpasninger var nødvendig pa grunn av utfordringene som et gitt vannmiljø utgjorde. I rennende vann, for eksempel, var det nødvendig med endringer for a unnga og bli skyllet vekk og i vann som periodevis blir tørrlagte, er overlevelse i den tørre fasen en utfordring.
[35]
Jordens atmosfære bestar av omtrent
78 %
nitrogen,
21 %
oksygen og
0,93 %
argon. Resten, mindre enn
0,1 %
, inneholder sporgasser som vanndamp, karbondioksid og
ozon
. Alle disse sporgassene har stor innvirkning pa jordens klima.
[36]
Tørr luft bestar (ved havniva) av nitrogen, oksygen, argon, karbondioksid,
neon
,
helium
,
krypton
,
hydrogen
og
xenon
. Mengden vanndamp som oppstar er sterkt avhengig av trykk og temperatur. Nitrogen og oksygen utgjør omtrent 99 % av jordens atmosfære. Karbondioksid, som planter er avhengige av, utgjør mindre enn
0,04 %
.
[37]
Planter og dyr produserer de gassene som den andre gruppen trenger for a leve, en utveksling som skjer via atmosfæren. Planter trenger karbondioksid, mens dyr puster ut karbondioksid som et avfallsprodukt. Mennesker og andre dyr trenger oksygen, noe som planter produserer ved hjelp av fotosyntese, der solens energi omgjøres til næringsstoffer.
[37]
Den vanligste gassen i atmosfæren, nitrogen, er stort sett inert, noe som betyr at den ikke sa lett reagerer med andre stoffer. Den nest vanligste gassen, oksygen, er nødvendig for
respirasjonen
(anding) til alt dyreliv pa jorden. I motsetning til nitrogen er oksygen ekstremt reaktivt, blant annet inngar det i kjemiske prosesser som oksidasjon. I underkant av
1 %
av atmosfæren bestar av argon, som er en inert edelgass, noe som betyr at den ikke deltar i noen kjemiske reaksjoner under normale omstendigheter. Til sammen utgjør disse tre gassene 99,96 % av atmosfæren. De resterende 0,04 % inneholder en lang rekke sporgasser, hvorav flere er avgjørende for livet pa jorden.
[36]
Vann kommer inn i atmosfæren gjennom
vannets kretsløp
. Vannets kretsløp bringer ogsa gasser fra luften inn i hav, innsjøer og elver.
[37]
Vanndamp finnes i atmosfæren i sma og svært varierende konsentrasjon, og kan være synlig i form av skyer. Mens vann er nesten fraværende i det meste av atmosfæren, kan konsentrasjonen komme opp i
4 %
i svært varme, fuktige omrader nær jordoverflaten. Til tross for at vann relativt sett finnes i sma mengder i atmosfæren, har vann i atmosfæren meget stor innvirkning pa jordens miljø. Vanndamp er ett av stadie i vannets kretsløp. Vannets kretsløp skaper erosjon og forvitring av fjellgrunnen, avgjør jordens vær og skaper klimaforhold som gjør landomrader tørre eller vate, beboelige eller ugjestmilde. Nar vanndampen avkjøles tilstrekkelig, danner den
skyer
ved a kondensere til flytende vanndraper, eller, ved lavere temperaturer, faste iskrystaller. I tillegg til a skape regn eller snø, pavirker skyer jordens klima ved a
reflektere
noe av energien som kommer fra solen, noe som gjør planeten noe kjøligere. Vanndamp er ogsa en viktig klimagass. Den er konsentrert nær overflaten og er mye mer utbredt nær tropene enn i polaromradene.
[36]
I tillegg til gasser har atmosfæren et bredt utvalg av suspenderte partikler kjent som
aerosoler
. Disse partiklene kan være flytende eller faste, og er sma nok til at de kan ta svært lang tid for dem a felles ut av atmosfæren pa grunn av tyngdekraften. Eksempler pa aerosoler er jord- eller ørkensandpartikler, røykpartikler fra skogbranner, saltpartikler fra fordampet havvann, plantepollen, vulkansk støv og partikler dannet fra forurensning. Aerosoler pavirker i betydelig grad atmosfærisk varmebalanse, dannelse av skyer og optiske egenskaper.
[36]
Atmosfæren kan deles inn i vertikale lag som bestemmes av maten temperaturen endres pa, avhengig av høyden. Laget nærmest jordens overflate er
troposfæren
, som inneholder over
80 %
av den atmosfæriske massen og nesten all vanndamp. Det neste laget,
stratosfæren
, inneholder det meste av atmosfærens ozon, som absorberer energirik straling fra solen og gjør liv pa jorden mulig. Over stratosfæren er
mesosfæren
og
termosfæren
. Disse to lagene inneholder ladede atomer og molekyler (
ioner
). Laget over
500 km
blir referert til som
eksosfæren
.
[36]
Innenfor de fem hovedlagene, som har karakteristika bestemt av temperatur, er det noen flere lag bestemt av andre forhold:
- Magnetosfæren
er et lag høyere enn omtrent
500 km
,
[36]
den virker som et beskyttende skjold som hindrer direkte inntrengning av
plasma
fra verdensrommet.
[38]
- Ionosfæren
er en del av termosfæren der ladede partikler (ioner) fins i stort antall. Ionosfæren strekker seg fra omtrent 80 til
300 km
, og overlapper vanligvis bade eksosfæren og termosfæren.
[36]
- Ozonlaget
, eller ozonosfæren, ligger i den øvre atmosfæren, mellom omtrent 15?
35 km
over jordens overflate. Den inneholder høy konsentrasjon av ozonmolekyler (O
3
). Ozonlaget blokkerer nesten all solstraling med bølgelengder mindre enn
290
nanometer
, slik at disse ikke nar jordens overflate. Slike straler bestar
ultrafiolettlys
(UV-straling) og andre former for
straling
, som kan skade eller drepe de fleste levende organismer.
[39]
- De lavere nivaene av troposfæren pavirkes normalt sterkt av jordoverflaten, og er kjent som
det planetariske grenselaget
. Dette omradet av atmosfæren er pavirker av temperatur, fuktighet og vindhastighet gjennom turbulente bevegelser over jordoverflaten. Pa grunn av friksjon mot jordoverflaten blir vinden ofte svakere enn over, den har ogsa en tendens til a blase mot omrader med lavtrykk.
[36]
I de lavere deler av troposfæren er det en stor mengde levende organismer ? inkludert alle flyvende insekter og fugler.
Utdypende artikkel:
Klima
Klima
bygger pa innsamling av maledata og statistikk for
temperatur
,
fuktighet
,
atmosfærisk trykk
,
vind
,
nedbør
, atmosfærisk sammensetning og andre
meteorologiske
data innenfor en gitt region over lange perioder, typisk 30 ar (
klimanormaler
).
Været
, pa den annen side, er natilstanden for de samme elementene. Været kan endres over minutter, timer, dager og uker.
[40]
Klimanormaler kan fortelle om somrene er varme og fuktige, eller om vintrene er kalde og snørike pa et bestemt sted. En kan fa informasjon om nar det forventes at den varmeste dagen i aret inntreffer, eller den kaldeste dagen pa stedet. Det meste av været skjer i troposfæren, altsa den delen av jordens atmosfære som er nærmest jordoverflaten. Det er mange forskjellige faktorer som kan endre atmosfæren i et bestemt omrade som lufttrykk, temperatur, fuktighet, vindhastighet og retning, samt flere andre ting. Sammen bestemmer de hvordan været er pa et gitt tidspunkt og sted. Klimadata kan lages slik at de gjelder for hele planeten, en snakker da om det globale klimaet ? som videre kan modelleres ved hjelp av en
global klimamodell
. Globalt klima inkluderer alle regionale forskjeller i gjennomsnitt. Totalt sett avhenger det globale klimaet av mengden energi som mottas fra solen og mengden energi som blir fanget inn av systemet.
[40]
Varme regioner finnes normalt ved
ekvator
. Klimaet er varmere der, fordi solstralingen for det meste straler rett inn pa jordoverflaten. Derimot er
Nord-
og
Sydpolen
kalde, fordi solstralingen kommer inn pa skra. Havets bevegelse i form av
havstrømmer
og jordaksens
helning
og
rotasjon
pavirker imidlertid ogsa hvordan værmønstre beveger seg rundt kloden.
[41]
Den russisk-tyske klimaforskeren
Wladimir Koppen
(1846?1940) delte verdens klima inn i kategorier pa slutten av 1800-tallet. Kategoriene var basert pa temperatur, nedbørsmengde og tidene pa aret nar nedbøren oppstar. Jorden deles inn i fem hovedtyper av klima:
[41]
- A:
Tropisk
. I denne varme og fuktige sonen er gjennomsnittstemperaturene høyere enn
18 °C
aret rundt, og det er mer enn
1500 mm
nedbør per ar.
- B:
Tørr
. Klimasoner som er tørre fordi fuktighet raskt fordamper og det er svært lite nedbør.
- C:
Temperert
. I denne sonen er det typisk varme og fuktige somre med tordenvær og milde vintre.
- D:
Kontinentalt
. Disse regionene har varme til kjølige somre og veldig kalde vintre. Om vinteren kan denne sonen fa snø, sterk vind og lave temperaturer, noen ganger under
?30 °C
.
- E:
Polar
. I de polare klimasonene er det ekstremt kaldt. Selv om sommeren blir temperaturene aldri høyere enn
10 °C
.
Forbindelsen mellom klima og liv oppstar som en vekselvirkning ved overføring av masse og energi mellom atmosfæren og biosfæren. Før livet pa jorden oppstod, var det kun geokjemiske og geofysiske prosesser som bestemte atmosfærens sammensetning, struktur og dynamikk. Etter at livet utviklet seg pa jorden, har biokjemiske og biofysiske prosesser pavirket atmosfæren. De levende organismene i biosfæren bruker gasser fra atmosfæren i sine livsprosesser og gir tilbake andre gasser. Atmosfærens sammensetning er resultatet av denne gassutvekslingen. Forskerne holder som sannsynlig at før livet pa jorden utviklet seg, bestod atmosfæren av
95 %
karbondioksid. Vanndamp var den nest mest dominerende gassen. Denne tidlige atmosfæren oppstod pa grunn av geokjemiske og geofysiske prosesser i jordens indre og ble sluppet ut ved vulkansk aktivitet. I den nyere atmosfæren er
0,035 %
karbondioksid. Mye av karbondioksidet i jordens første atmosfære har blitt fjernet ved fotosyntese, kjemosyntese og forvitring. For tiden befinner det meste av karbondioksidet seg i jordens kalksteinsedimentære bergarter, i
korallrev
, i
fossilt brensel
(kull, olje og gass) og i de levende organismene i biosfære. Under denne omdanningen utviklet atmosfæren og biosfæren seg sammen gjennom kontinuerlig utveksling av masse og energi.
[42]
Biogene gasser er gasser som er kritiske for, og samtidig produsert av levende organismer. I den moderne atmosfæren er disse gassene oksygen, nitrogen, vanndamp, karbondioksid,
karbonmonoksid
,
metan
, ozon,
nitrogendioksid
,
salpetersyre
,
ammoniakk
og
ammoniumioner
,
lystgass
,
svoveldioksid
,
hydrogensulfid
,
karbonylsulfid
,
dimetylsulfid
, samt en mengde forskjellige
hydrokarboner
. Av disse gassene er det bare nitrogen og oksygen, som ikke er klimagasser. I tillegg til disse biogene gassene, finnes en lang rekke menneskeskapte gasser.
[42]
Vær
er tilstanden i atmosfæren pa et bestemt sted i løpet av kort tid og har a gjøre med temperatur, fuktighet, nedbør (type og mengde), lufttrykk, vind og skydekke. Med vær menes fenomener som forekommer i troposfæren, altsa de laveste delene av atmosfæren fra jordens overflate til 6?
8 km
opp ved polene og opp til rundt
17 km
ved ekvator. Været er generelt begrenset til troposfæren, fordi det er her nesten alle skyer forekommer og nedbør utvikler seg. Dog er det fenomener i høyere deler av troposfæren og oppover, for eksempel jetstrømmer og luftbølger, som pavirker atmosfærisk trykkmønstre ved havniva, kjent som høy- og lavtrykk. Geografiske særegenheter som fjell og vannmasser (innsjøer og hav) pavirker ogsa været.
[43]
Vær oppstar pa grunn av oppvarming fra solen, slik at tettheten av atmosfærens luftmasser endres og det oppstar bevegelse mellom luft med høy og lav temperatur. Varm luft stiger opp og kald luft kommer inn langs bakken for a erstatte den oppadstigende luften. Høyt trykk betyr at luftstrømmer beveger seg nedover mot jordoverflaten og brer seg utover. Høytrykk forhindrer skyer i a dannes. Der det oppstar lavtrykk vil luftmassene bevege seg mot dette stedet og opp i atmosfæren, luftmassene kjøles ned og det dannes skyer. Mengden av fuktighet bestemmer hvordan skyer dannes og om det oppstar take, regn, snø eller torden.
[44]
[45]
Generelt varierer værets omskiftelighet mye i forskjellige deler av verden. Det er mest variasjon ved midtre breddegrader der vestavindene gjør seg gjeldende, dette pa grunn av omskiftelige høy- og lavtrykksentre som gir konstant skiftende værmønstre. I tropiske strøk varierer været imidlertid lite fra dag til dag og fra maned til maned.
[43]
Et
økosystem
er en enhet i naturen som bestar av biotiske og abiotiske faktorer i et omrade.
[46]
Sentralt i konseptet om økosystemer er ideen om at levende organismer er deltagere i et svært sammenhengende sett av relasjoner med alle andre elementer som utgjør miljøet de eksisterer i. Den amerikanske biologen
Eugene Odum
(1913?2002), en av grunnleggerne av vitenskapen om
økologi
, definerte økosystemer slik: ≪[E]nhver enhet med organismer [samfunn] i et gitt omrade som samhandler med det fysiske miljøet slik at en strøm av energi fører til klart definert
trofiske strukturer
, biotisk mangfold og materialsykluser [utveksling av materialer mellom levende og ikke-levende deler] i systemet, er et økosystem.≫
[47]
Nederst i en
næringskjede
eller i et
næringsvev
i et økosystem finner en produsentene, det vil si planter eller alger som produserer organisk materiale gjennom fotosyntesen, drevet av solenergi. Produsenten er mat for
planteetende dyr
(herbivorer), som kalles primærkonsumenter. Primærkonsumentene blir igjen spist av
rovdyr
, kjent som sekundærkonsumenter. Sekundærkonsumentene kan igjen spises av tertiærkonsumenter (toppreddator). Organismer pa samme niva i næringskjeden, sies a være pa samme trofiske niva. Alle disse organismene dør, og da er det
nedbryter
(eller dekomponenter) i form av mikroorganismer og smadyr, som bryter dem ned til enkle uorganiske stoffer. De enkle uorganiske stoffene kan igjen tas opp som næring av produsentene.
[48]
Et fellestrekkene for alle økosystemer, om de er terrestriske, i ferskvann, i hav eller del av landbruket, er interaksjon mellom de autotrofe (produsenter) og heterotrofe (konsumenter) delene. Størsteparten av den autotrofe metabolismen skjer i det øvre ≪grønne beltet≫, der solenergi tas opp. Den heterotrofe metabolismen skjer i det nedre ≪brune beltet≫ hvor organisk materiale samles og brytes ned i jord og sedimenter.
[6]
Et
biom
, eller hovedøkosystem, defineres som et landomrade med overveiende lik
fysiognomi
for plantene som vokser der.
[49]
Med fysiognomi menes i denne sammenheng størrelse og form pa planter, hvordan bladene er arrangert vertikalt og horisontalt og hvordan deres livssyklus pavirkes av det fysiske miljøet.
[50]
Arsaken til at det er vegetasjonen, som er mest avgjørende for inndelingen av biomer, har a gjøre med deres dominerende rolle i de fleste økosystemer. En prøver ogsa a ta hensyn til likheter nar det gjelder strukturer for dyresamfunn og klimatiske forhold. Siden de fleste biomer strekker seg over svært store landomrader og delvis over kontinentene, vil artene i samme biom være forskjellige. Det er mange glidende overganger mellom biomene og fordi det ikke er klare grenser, er det ikke enighet om hvorledes inndelingen skal gjøres.
[49]
De viktigste biomene i verden er:
[6]
[51]
- Tundra
, som er et biom i polaromradet (nord for breddegrad 60°). Omradet er preget av fravær av trær, men det finnes mindre planter og overflaten er fuktig med myr.
- Temperert barskog
, forekomme i kalde regioner med mye nedbør, lange vintre og korte somre.
- Temperert løuvskog
, er høyderegioner rundt 3000?
4000 m
over havet, som i Himalaya. Her finnes trær som eik, bøk, bjørk og lønn (Acer spp.
- Temperert gressmark
, er gressletter hvor det er kommer 25?
75 cm
nedbør per ar. Slik gressletter finnes som gressprærier i Nord-Amerika og stepper i Sør-Russland og Asia. Biomet finnes ogsa i Sør-Amerika.
- Tropisk savanne
, er tropiske gressletter med spredte tørkebestandige trær. Disse omradene finnes i østlige Afrika, Australia og Sør-Amerika.
- Ørken
, finnes i svært tørre regioner hvor temperaturen kan variere mellom bade meget kaldt til svært varmt.
- Tropisk regnskog
, forekommer nær ekvator og inneholder de mest mangfoldige økologiske samfunnene pa jorden med høy temperatur og fuktighet. Den arlige nedbøren er over enn 200?
225 cm
. Kjennetegnes av tett vegetasjon bestaende av høye trær, ofte dekket med slyngplanter og orkideer. Det vokser ogsa mange urter og busker.
De globale biogeokjemiske kretsløpene er kritiske for livet pa jorden, særlig de som omfatter vann, oksygen, karbon, nitrogen og fosfor:
[52]
- Nitrogenets kretsløp
er omformingen av nitrogen og nitrogenholdige forbindelser i naturen. Syklusen inneholder gassformige komponenter.
- Vannets kretsløp
er en uavbrutt sirkulasjon av vann pa, over og under jordens overflate. Vann forandrer tilstand mellom væske, damp og is pa forskjellige steder i vannsyklusen. Selv om vannbalansen pa jorden er noksa konstant over tid, kan individuelle vannmolekyler spaltes og gjenoppsta.
- Karbonets kretsløp
er den biogeokjemiske syklusen der karbon utveksles mellom biosfæren, pedosfæren, geosfæren, hydrosfæren og atmosfæren.
- Oksygenets kretsløp
er bevegelsen av oksygen i og mellom de tre hovedreservoarene: atmosfæren, biosfæren og litosfæren. Den viktigste drivfaktoren til oksygenets kretsløp er
fotosyntesen
, som er ansvarlig for jordens atmosfæriske sammensetning og liv.
- Fosforets kretsløp
er sirkulasjon av fosfor gjennom litosfæren, hydrosfæren og biosfæren. Atmosfæren spiller ikke noen større rolle i fosforets sirkulasjon, fordi fosfor-og fosforforbindelser vanligvis er faste stoffer ved de typiske temperatur- og trykk pa jorden.
Villmark
er generelt definert som omrader fri for moderne infrastruktur, utvikling og industriell utvinning, samt at slike omrader kan tilby svært begrenset eller ingen motorisert ferdsel. Omradet skal i høy grad være intakt og inneholde en stor del av det opprinnelige økosystemet, komplette eller nesten komplette fauna- og florasammensetninger, intakte bestander av rovdyr og byttedyr og inkludere store pattedyr. Omradet skal videre være av tilstrekkelig størrelse til a beskytte biologisk mangfold, opprettholde økologiske prosesser og økosystemtjenester. Tilby muligheter for ensomhet, med enkle, stille og ikke-patrengende reisemater.
[53]
Villmarksomrader og beskyttede omrader anses viktig for visse
arters
overlevelse, for økologiske studier, bevaring og rekreasjon. Villmark verdsettes for kulturelle, andelig, moralske og
estetiske
arsaker. Noen naturforfattere mener villmarksomrader er avgjørende for den menneskelige and og kreativitet.
[54]
Ifølge en artikkel fra
Nature
fra 2018 var 23 % av jordens overflate (inkludert Antarktis) av en slik beskaffenhet at den kunne kalles for villmark. Dette omfatter fa, men relativt store, konsentrerte regioner ? blant annet omrader i
Amazonas
,
Sahara
og
Gobiørkenen
, samt forholdsvis store omrader i nord. Mer enn 70 prosent av disse omradene befinner seg i noen fa land ? Russland, Australia, Canada, USA og Brasil. I en lignende studie ble det estimert at 87 % av havomradene hadde blitt pavirket av menneskelig aktivitet ? med gjenstaende 13 % uberørt, det meste av dette rundt polene.
[55]
Utfordringer for mennesker og naturmiljø
[
rediger
|
rediger kilde
]
En kan ikke finne
helt naturlige
miljøer pa jorden, og naturlighet varierer vanligvis innenfor et kontinuum, der overgangen fra et element til det neste knapt er merkbar, fra 100 % naturlig som et ekstremtilfelle, til 0 % naturlig som et annet.
[56]
De massive miljøendringene som menneskeheten har statt bak i
antropocen
har pavirket alle naturlige miljøer fundamentalt. Dette har blant annet ført til
klimaendringer
, tap av
biologisk mangfold
og forurensning fra plast og kjemikalier i
luft
og
vann
. En kan vurdere de ulike aspektene eller komponentene i et gitt miljø, og se at deres grad av naturlighet ikke er ensartet.
Miljøvern
er en bred
politisk
,
sosial
og
filosofisk
bevegelse som tar sikte pa ulike handlinger og politikk for a beskytte det naturlige miljøet, eller gjenopprette eller utvide naturens rolle i miljøet. Mens ekte villmark er stadig sjeldnere, kan en treffe pa natur (som
skog
, utmark
grassletter
,
dyreliv
,
markblomster
) mange steder som tidligere har vært bebodd av mennesker. Fordi mennesekets pavirkning av naturmiljøet er sa omfattende snakker en om
antropocen
, som skal forstas som den geologiske epoken for tilstanden som jorden na kan sies a være i.
Noen av de viktigste miljøutfordringene anses a være:
[57]
[58]
Verdens befolkning er avhengig av en sunn og motstandsdyktig biosfære far a kunne leve under akseptable forhold. Den svenske miljøforskeren
Carl Folke
(1955?) og hans kolleger sier det slik i boken
Our Future in the Anthropocene Biosphere
2020: ? Sosiale forhold, helse, kultur, demokrati, lov og orden, rettferdighet og til og med overlevelse, er integrert med jordens systemer og biosfæren. Dette skjer i et komplisert samspill med lokale, regionale og globale sammenhenger og avhengigheter. Fordi mennesket er en del av biosfæren er ikke naturmiljøet noe som er utenfor økonomien eller samfunnet, men selve fundamentet for eksistensen av sivilisasjon.
[59]
Miljøetikk
er en gren av anvendt filosofi som studerer det konseptuelle grunnlaget for miljøverdier, sa vel som mer konkrete spørsmal rundt holdninger i samfunnet, handlinger og retningslinjer for a beskytte og opprettholde biologisk mangfold og
økosystemer
. Det er flere forskjellige innfallsvinkler til miljøetikk, og spekteret strekker seg fra et menneskesentrerte (
antroposentriske
) syn, til natursentrerte (
ikke-antroposentrisk
) perspektiver. I et natursentrerte perspektiv argumenteres det for a vektlegge naturens iboende verdier, snarere enn a fokusere pa nytteverdien for mennesker. Denne holdningen, der en respekterer arter og økosystemer for deres egen skyld, er en konsekvens av et økologisk verdensbilde. Den har sin rot i en forstaelse av strukturer og funksjoner til økologiske og evolusjonære systemer og prosesser. Ofte beskrives dette som en normativ vitenskap, der det pekes pa forpliktelse til beskyttelse av arter og økosystemer, enten pa grunn av deres egenverdi eller pa grunn av menneskers velbefinnende pa lang sikt.
[60]
Forholdet mellom miljøetikk og miljøvitenskap er komplekst og omstridt. For eksempel har det vært diskutert om økologer og bevaringsbiologer bør være engasjert i, og arbeide med miljøvern, altsa innta en rolle som gar utover den tradisjonelle oppfatningen av vitenskapsfolk som objektive aktører. Ulikt syn pa dette har mye a gjøre med ulike etiske overbevisninger og verdier angaende ansvar overfor arter og økosystemer. Det har ogsa a gjøre med vitenskapelige uenigheter om tolkningen av data eller forventningene til resultatene av samfunnets handlinger og politikk.
[60]
Miljøhistorie
er et akademisk felt som undersøker menneskets forhold i den naturlige verden og hvordan dette endres over tid. Naturen pavirker menneskelige samfunn og økonomier, men menneskelige handlinger pavirker i økende grad ogsa de naturlige prosessene. En kan derfor si at miljøhistorie ser pa samspillet mellom kultur og natur. Miljøhistorie skal forsøke a gi nøyaktig oversikt over menneskets plass i naturen,
[61]
[62]
og aspekter innenfor kultur, sosiale forhold, økologi, økonomi, teknologi, politikk og vitenskap, studeres. Miljøproblemene kan verken forstas eller løses uten en forstaelse av de historiske prosessene bak utviklingen av dagens samfunn.
[63]
- ^
a
b
c
d
e
ENVIRONMENT
(6th. Revised Edition utg.). Tamil Nadu: Shankar IAS academy. 2018. s. 3?9.
ISBN
978-81-934226-0-1
.
- ^
Miller, G. Tyler og Spoolman, Scott E. (2015).
Essentials of Ecology
(7 utg.). Stamford, USA: National Geographic Learning. s. G5.
ISBN
978-1-285-19726-5
.
- ^
a
b
c
≪Miljø≫
. Det Norske Akademi for Sprak og Litteratur. 2022
. Besøkt 21. mars 2022
.
- ^
a
b
c
Tjernshaugen, Andreas:
(no)
≪
Miljø
≫ i
Store norske leksikon
(19. september 2020)
- ^
a
b
The Editors of Encyclopaedia (2020).
≪Environment≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 22. november 2021
.
- ^
a
b
c
d
De, Anil Kumar og De, Arnab Kumar (2009). ≪Envirorment and ecology≫. New Delh: New age international publishers. s. 1?21.
ISBN
978-81-224-2714-1
.
- ^
Baumann, Camilla, m.fl. (2002).
≪Handbok i registrering av livsmiljøer i Norge. Miljøregistrering i skog - biologisk mangfold ? Hefte 1≫
(PDF)
. Norsk institutt for skog og landskap. Archived from the original on 2. februar 2022
. Besøkt 2. februar 2022
.
- ^
≪Livsmiljø≫
.
Det Norske Akademis ordbok
. 2022
. Besøkt 2. februar 2022
.
- ^
a
b
Bøckman, Oluf Chr. (1978).
Miljøleksikon
. Oslo: NKI-forlaget. s. 111.
ISBN
8256206470
.
- ^
≪Environment≫
. BiologyOnline. 28. oktober 2021
. Besøkt 25. november 2021
.
- ^
Johnson, D. L.; Ambrose, S. H.; Bassett, T. J.; Bowen, M. L.; Crummey, D. E.; Isaacson, J. S.; Johnson, D. N.; Lamb, P.; Saul, M.; Winter-Nelson, A. E. (1997). ≪Meanings of Environmental Terms≫.
Journal of Environmental Quality
. 26 (3): 581?589.
doi
:
10.2134/jeq1997.00472425002600030002x
.
- ^
a
b
c
d
Pearce, Trevor (2014). ≪The Origins and Development of the Idea of Organism-Environment Interaction≫. I Barker, Gillian; Desjardins, Eric og Pearce, Trevor.
Entangled Life ? Organism and Environment in the Biological and Social Sciences
. Springer. s. 14?18.
ISBN
978-94-007-7066-9
.
- ^
a
b
c
d
e
f
g
h
i
Malmstrom, Carolyn M. (2010).
≪Ecologists Study the Interactions of Organisms and Their Environment 3(10):88≫
. Nature Education Knowledge
. Besøkt 14. desember 2021
.
- ^
Sheng-Xiu Li, Zhao-Hui Wang og B.A. Stewart.
≪Chapter Five - Responses of Crop Plants to Ammonium and Nitrate N≫
.
Advances in Agronomy, Academic Press
. 118: 205?397.
ISBN
9780124059429
.
ISSN
0065-2113
.
doi
:
10.1016/B978-0-12-405942-9.00005-0
.
- ^
Lamb, Robert.
≪How Weather Works ? Evolution of the Atmosphere≫
. HowStuffWorks
. Besøkt 8. januar 2022
.
- ^
a
b
Daley, Ben og Kent, Rebecca (2013).
≪Unit 1: The Earth System and its Components≫
. Environmental Science and Management - SOAS University of London og University of London. Arkivert fra
originalen
22. november 2021
. Besøkt 22. november 2021
.
- ^
≪Earth's Systems≫
. National Geographic. 29. oktober 2019
. Besøkt 25. november 2021
.
- ^
Bryhni, Inge
(no)
≪
Geovitenskap
≫ i
Store norske leksikon
(2020)
- ^
a
b
≪Lithosphere≫
. National Geographic Society.
- ^
a
b
c
The Editors of Encyclopaedia (29. november 2021).
≪Hydrosphere≫
. Encyclopedia Britannica.
- ^
Hofstad, Knut:
(no)
≪
Hydrosfæren
≫ i
Store norske leksikon
(30. april 2019)
- ^
Cenedese, Claudia og Duxbury, Alyn C. (8. juli 2021).
≪Ocean≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 29. november 2021
.
- ^
a
b
c
Kingsford, Michael John (12. november 2018).
≪Marine ecosystem≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 30. november 2021
.
- ^
Kulhavy, Jiri; Cater, Matjaz.
≪Floodplain forest ecosystems≫
. International Union of Forest Research Organizations
. Besøkt 1. april 2022
.
- ^
≪a≫
. Det Norske Akademi for Sprak og Litteratur. 2022
. Besøkt 2. april 2022
.
- ^
Lilleøren, Karianne og Bolstad, Erik:
(no)
≪
Bekk
≫ i
Store norske leksikon
22. desember 2020
- ^
Hack, Jochen (19. mai 2021).
≪Preserving biodiverse river corridors for sustainable city development≫
. Research Outreach, 122.
doi
:
10.32907/RO-122-1289360226
. Besøkt 2. april 2022
.
- ^
Britannica Online.
≪Lake (physical feature)≫
. Besøkt 25. juni 2008
.
- ^
a
b
Williams, William David og Mann, Kenneth H. (4. april 2014).
≪Inland water ecosystem≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 29. november 2021
.
- ^
a
b
c
d
e
f
g
h
≪Atmosphere, composition and structure≫
. The Gale Encyclopedia of Science. 24. november 2021
. Besøkt 30. november 2021
.
- ^
a
b
c
Evers, Jeannie m.fl. (21. januar 2011).
≪Air≫
. National Geographic
. Besøkt 30. november 2021
.
- ^
Holtet, Jan A. (18. juni 2020):
(no)
≪
Magnetosfæren
≫ i
Store norske leksikon
- ^
Wuebbles, Donald (26. mai 2020).
≪Ozone layer≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 4. desember 2021
.
- ^
a
b
≪What’s the Difference Between Weather and Climate?≫
. Besøkt 5. desember 2021
.
- ^
a
b
≪What Are the Different Climate Types?≫
. National Oceanic and Atmospheric Administration
. Besøkt 5. desember 2021
.
- ^
a
b
Arnfield, A. John, m.fl. (18. november 2021).
≪Climate≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 5. desember 2021
.
- ^
a
b
The Editors of Encyclopaedia (28. mars 2020).
≪Weather≫
. Encyclopedia Britannica
. Besøkt 5. desember 2021
.
- ^
≪What is Weather?≫
. National Center for Atmospheric Research. 2021
. Besøkt 5. desember 2021
.
- ^
≪What causes weather?≫
. Dorling Kindersley Limited. 2021
. Besøkt 5. desember 2021
.
- ^
Christopherson, Robert W.
Geosystems: An Introduction to Physical Geography
. Prentice Hall.
ISBN
0-13-505314-5
.
- ^
Odum, E. P.
Fundamentals of Ecology
(Third utg.). New York: Saunders.
ISBN
0-7216-6941-7
.
- ^
Semb-Johansson, Arne; Hjermann, Dag Øystein og Lee, Aline Magdalena:
(no)
≪
Næringskjede
≫ i
Store norske leksikon
- ^
a
b
Fimreite, Norvald (1997).
Innføring i økologi
. Oslo: Samlaget. s. 167?169.
ISBN
8252147852
.
- ^
Woodward, Susan L. m.fl. (2009).
Introduction to Biomes
(1 utg.). Westport, Connecticut, USA: Greenwood Publishing Group. s. 3.
ISBN
978-0-313-33997-4
.
- ^
≪Terrestrial Ecoregions≫
. World Wildlife Fund
. Besøkt 15. desember 2021
.
- ^
Smil, V. (2000).
Cycles of Life
. New York: Scientific American Library.
ISBN
978-0-7167-5079-6
.
- ^
≪Category Ib: Wilderness Area≫
. International Union for Conservation of Nature. 2021
. Besøkt 15. desember 2021
.
- ^
Botkin, Daniel B.
No Man's Garden: Thoreau And A New Vision For Civilization And Nature
. Island Press.
ISBN
978-1-55963-465-6
.
- ^
≪Only 23% of the Earth Can Be Considered "Wilderness," Warns Biologist≫
. inverse
. Besøkt 15. desember 2021
.
- ^
Symons, Donald (1979).
The Evolution of Human Sexuality
. New York: Oxford University Press. s.
31
.
ISBN
0-19-502535-0
.
- ^
≪What are Environmental Concerns?≫
. Conserve Energy Future. 2021.
- ^
≪11 Biggest Environmental Problems Of 2021≫
. earth.org. 5. august 2021.
- ^
Folke, Carl m.fl. (2020).
≪Our Future in the Anthropocene Biosphere: Global sustainability and resilient societies≫
(pdf)
.
Beijer Discussion Paper Series
. 272.
- ^
a
b
Minteer, Ben A. (2014). ≪Environmental Ethics≫. Nature Education. Arkivert fra originalen
.
- ^
≪Environmental History≫
. Encyclopedia.com. 24. november 2021
. Besøkt 14. desember 2021
.
- ^
Oosthoek, K. Jan (3. januar 2005).
≪What is Environmental History?≫
. Environmental History Resources.
- ^
≪Forskningsgruppe for miljøhistorie≫
. NTNU
. Besøkt 14. desember 2021
.
- Dash, Satya Prakash og Dash, Madhab Chandra (2009).
Fundamentals of Ecology
(tredje utg.). New Delhi: Tata McGraw Hil.
ISBN
978-0-07-008366-0
.