The National Association for the Advancement of Colored People
(Nasjonalforbundet for de fargas interesser) er en av de eldste og mest innflytelsesrike borgerrettsorganisasjonene i
USA
. Navnet forkortes
NAACP
(pa engelsk uttalt ≪N-double-A-C-P≫), og til vanlig er det stort sett bare forkortelsen som benyttes, ikke det fulle navnet, der en av tradisjonshensyn fortsatt bruker betegnelsen ≪colored people≫ om
afrikansk-amerikanere
.
Formalet til organisasjonen er a ≪sikre alle personer like rettigheter nar det gjelder politikk, utdanning og sosiale og økonomiske forhold, samt a fjerne rasehat og
rasediskriminering
≫.
[1]
NAACP deler hvert ar ut priser til afrikansk-amerikanere for fortjenstfullt virke;
Image Awards
innen kunst og underholdning og
Spingarn-medaljen
for positiv virksomhet av ethvert slag.
NAACP har hovedkvarter i
Baltimore
i
Maryland
og regionkontorer i statene
California
,
New York
,
Michigan
,
Missouri
,
Georgia
og
Texas
. Det finnes lokalavdelinger i byer og distrikter og pa utdanningsinstitusjoner. Videre er det lokale ungdomsgrupper. Avdelingene i hver region samles regelmessig til regionkonferanser som planlegger arbeidet og gir retningslinjer for regionkontorets aktivitet.
Nasjonalt har NAACP et styre med 64 medlemmer. Leder er for tida
senator
Julian Bond
fra Georgia. Styret peker ut organisasjonens daglige leder, som har tittelen president. Fra varen 2007 er dette
Benjamin Jealous
.
Administrasjonen er delt i flere avdelinger:
- Branch and Field, som holder kontakten med og støtter de lokale avdelingene
- Youth and College, som tar seg av ungdoms- og skolegruppene
- Juridisk avdeling, som blant annet bistar i rettssaker om diskriminering i arbeidsliv og utdanning
- Utdanningsavdelinga, som arbeider for a styrke offentlig skolevesen
- Helseavdelinga, som arbeider for bedre helsestell for minoriteter gjennom offentlige initiativ og opplysningsvirksomhet
Et kontor i
Washington, D.C.
har ansvaret for lobbyvirksomhet mot regjeringa og
Kongressen
.
Per 2007 hadde NAACP rundt 425000 medlemmer.
Pa slutten av 1800-tallet opplevde svarte i USA ? særlig i
Sørstatene
? tilbakeslag i sine rettigheter. I flere stater blei det vedtatt nye regler som enten innskrenka stemmeretten eller gjorde det vanskeligere a fa benytta den. I 1905 samla ei gruppe kjente talsmenn for de svartes sak, under ledelse av
W.E.B. Du Bois
, seg for a drøfte hva som kunne gjøres. Deltakerne var bade svarte og hvite, og ettersom hotellene i USA var
segregerte
, fant møtet sted over grensa ? i den kanadiske delen av
Niagara Falls
. Gruppa fikk derfor navnet
Niagara-bevegelsen
. Den regnes som en forløper til NAACP.
I 1908 var det
store opptøyer
i
Springfield
i
Illinois
, der hvite angrep og ødela boliger og butikker eid av svarte. Dette gav et signal om at noe matte gjøres og at det var behov for en effektiv borgerrettsorganisasjon. Journalisten
William English Walling
og sosialarbeiderne
Mary White Ovington
og
Henry Moscowitz
møttes i
New York
in januar 1909 for a diskutere saken. De sendte ut en invitasjon til 60 framtredende borgere om a møtes pa hundrearsdagen for
Abraham Lincolns
fødsel,
12. februar
. Enda om møtet faktisk ikke fant sted før flere maneder seinere, regnes dette som stiftelsesdatoen for NAACP.
Møtet, som var 30. mai 1909, samla over 40 deltakere, og disse vedtok a stifte
National Negro Committee
. Aret etter skifta den navn til
National Association for the Advancement of Colored People
. Organisasjonen var i stor grad leda av hvite; Du Bois var den eneste svarte i det første valgte styret. Faktisk var det først i 1975 at NAACP fikk en svart daglig leder (president).
En av de viktigste aktivitetene til NAACP var rettslig kamp mot de sakalte
Jim Crow-lovene
, lover som fastslo at raseskille i det offentlige liv var tillatt. I 1913 innførte president
Woodrow Wilson
raseskille i offentlig administrasjon (med blant annet atskilte kontorbygninger for svarte og hvite ansatte), og protester mot dette var en av NAACPs første kampanjer. Under
første verdenskrig
sloss organisasjonen for svartes mulighet til a bli offiserer.
I 1915 var NAACP aktiv i rettssaken
Guinn mot Harris
om
Oklahomas
stemmerettsregler. Staten hadde stramma inn pa hvem som kunne stemme for a hindre svart valgdeltakelse. For a unnga at de nye reglene ogsa skulle ramme hvite, blei det innført et unntak for personer dersom vedkommende eller forfedrene hadde hatt
stemmerett
før
borgerkrigen
. Rettssaken endte med at
høyesterett
erklærte slike unntak som grunnlovsstridige. I en annen sak i 1917 (
Buchanan mot Warley
) bestemte høyesterett at det ikke var lov a lage egne valgkretser for afrikansk-amerikanere.
NAACP var ogsa opptatt av kulturlivet. I 1915 hadde de en nasjonal protestkampanje mot
D.W. Griffiths
film
En nasjons fødsel
, som glamoriserte
Ku Klux Klan
. Resultatet var at ei rekke byer ikke viste filmen.
I 1916 blei juristen og diplomaten
James Weldon Johnson
ansatt som distriktsansvarlig i NAACP. Han viste seg a være en svært dyktig organisasjonsbygger, og pa fire ar økte medlemstallet fra 9000 til nesten 90000. I 1920 blei Johnson valgt til NAACPs første svarte leder, et verv han hadde i ti ar.
En viktig sak i denne perioden var kampen mot
lynsjing
, som forekom ofte i
Sørstatene
. Det blei gjort nærmere 200 forsøk pa a gjøre lynsjing til en føderal forbrytelse, slik at nasjonale myndigheter kunne gripe inn overfor ofte lemfeldig lokal etterforsking. Kongressmedlemmene fra Sørstatene klarte imidlertid alltid a stoppe slike lover. (Etter andre verdenskrig valgte en imidlertid i noen tilfeller a behandle lynsjing som brudd pa borgerrettighetene, og saker kunne da behandles av føderale domstoler.)
Etter hvert blei det a føre rettssaker om svartes borgerrettigheter en stadig viktigere sak for NAACP. Under ledelse av fremragende jurister som
Charles Hamilton Houston
og
Thurgood Marshall
iverksatte organisasjonens juridiske avdeling en flere tiar lang kamp for a fjerne raseskille basert pa regelen om ≪atskilte, men likeverdige≫ tilbud. Denne praksisen, som i stor grad var radende i
Sørstatene
, hadde rettslig begrunnelse i en høyesterettsdom fra 1896 i saken
Plessy mot Ferguson
. I 1940 blei det etablert et eget fond (
NAACP Legal Defense Fund
) for a finansiere slike saker.
NAACP vant flere viktige saker. I 1935 blei
Donald Gaines Murray
avvist som student ved det eneste offentlige juridiske fakultetet i
Maryland
. Han blei imidlertid tilbudt hjelp til a studere i en annen stat. I saken
Murray mot Pearson
beslutta retten at delstaten hadde plikt til a gi alle et likt utdanningstilbud innafor statens grenser. Sa lenge det bare var en institusjon med det aktuelle tilbudet, matte dette være for bade svarte og hvite.
Saken gikk ikke til føderal høyesterett, og den hadde derfor ikke nasjonal rettsvirkning. Det fikk imidlertid en tilsvarende dom i 1938 (
Missouri og Gaines mot Canada
).
Den største milepælen var kanskje seieren i 1954, da
høyesterett
enstemmig fastslo at segregering av statsstøtta grunnskoler var i strid med
Grunnloven
(
Brown mot skolestyret
). Etter dette hadde NAACP omfattende aktivitet for a fa avvikla raseskillet i skolene i praksis, med kampen rundt
De ni fra Little Rock
som den mest dramatiske.
Men ogsa andre felt enn skolen stod sentralt. I desember 1955 iverksatte organisasjonen (med
Rosa Parks
som en nøkkelperson) en 381 dager lang
boikott av offentlige busser
i
Montgomery
i
Alabama
. Boikotten førte til at USAs høyesterett avgjorde at segregert offentlig transport var i strid med Grunnloven.
Staten Alabama gjorde en rekke rettslige forsøk pa a stoppe NAACPs arbeid, blant annet ved a forlange organisasjonens medlemslister utlevert. Ogsa dette blei til sist stoppa av høyesterett (
NAACP mot Alabama
).
Pa slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet mista NAACP delvis sin posisjon som den viktigste organisasjonen for afrikansk-amerikanere. Nye organisasjoner, som
Southern Christian Leadership Conference
(SCLC) og
Student Nonviolent Coordinating Committee
(SNCC), lanserte mer aktivistiske arbeidsmater i borgerrettskampen basert pa massemobilisering og direkte folkelige aksjoner.
Organisasjonen hadde imidlertid fortsatt stor betydning, og den var blant arrangørene av
Washington-marsjen for arbeid og frihet
i august 1963. NAACP stod ogsa sentralt i arbeidet med a fa vedtatt en borgerrettslov i 1964 og en stemmerettslov i 1965.
Begynnelsen av 1990-tallet var ei problematisk tid for NAACP. Organisasjonen var prega av darlig økonomi og personalproblemer. Ved flere anledninger matte ledere forlate sine stillinger etter beskyldninger om misbruk av midler. Staben matte kuttes fra 250 til rundt 50.
Mot slutten av arhundret lyktes det imidlertid a komme i mer ordna forhold igjen. Foran
presidentvalget i 2000
hadde NAACP en massiv kampanje for a fa svarte til a stemme. Dette blei en suksess, og tallet pa afrikansk-amerikanske velgere økte med en million i forhold til 1996, noe som særlig styrka den
demokratiske
kandidaten,
Al Gore
.
I 2000-valget blei NAACP ellers satt pa prøve da Lee Alcorn, leder for
Dallas
-avdelinga, gikk ut med sterk kritikk av Gores valg av jødiske
Joe Lieberman
som visepresidentkandidat. Alcorns uttalelser, som av mange blei sett pa som
antisemittiske
, blei umiddelbart tatt avstand fra av organisasjonens ledelse. Dette førte til At Alcorn meldte seg ut og starta
Coalition for the Advancement of Civil Rights
(Samling for fremme av borgerrettigheter).
I 2004 var
George W. Bush
den første sittende presidenten sia
Herbert Hoover
som unnlot a tale til NAACPs landsmøte. Han uttalte da at forholdet til organisasjonens ledelse var ≪i bunn og grunn ikke-eksisterende. Dere har hørt retorikken deres og hva de kaller meg.≫ I 2006 var han imidlertid pa plass pa landsmøtets talerstol.
Pa landsmøtet i 2004 blei for øvrig Bush og andre politikere sterk kritisert av NAACP-leder
Julian Bond
. Dette førte til at skattevesenet satte i gang gransking for a vurdere NAACPs skattefrihetsstatus. USAs skattelov har nemlig en generell klausul som forbyr organisasjoner med skattefritak ≪a direkte eller indirekte a delta i (...) noen slags politisk kampanje for eller mot en kandidat til et offentlig verv≫. Konklusjonen pa granskinga blei imidlertid at statusen blei beholdt.
Følgende har vært leder (formann) i NAACP (inntil 1912 leder for eksekutivkomiteen, deretter for styret):
[2]
- William English Walling (1909?11) (det første aret for
National Negro Committee
)
- Oswald Garrison Villard (1911?14)
- Joel E. Spingarn (1914?19)
- Mary White Ovington (1919?34)
- Louis T. Wright (1934?53)
- Channing H. Tobias (1953?60)
- Robert C. Weaver (1960?61)
- Stephen Gill Spottswood (1961?75)
- Margaret Bush Wilson (1975?83)
- Kelly M. Alexander sr. (1983?85)
- William F. Gibson (1985?95)
- Myrlie Evers Williams (1995?98)
- Julian Bond (1998?)
Fram til 1996 hadde organisasjonen ogsa et valgt verv som president:
- Moorfield Storey (1910?29)
- Joel E. Spingarn (1930?39)
- Arthur B. Spingarn (1939?66)
- Kivie Kaplan (1966?75)
- W. Montague Cobb (1976?83)
- James Kemp (1983?84)
- Enolia McMillian (1984?89)
- Hazel N. Dukes (1990?92)
- Rupert Richardson (1992?96)
Organisasjonens daglige leder hadde i begynnelsen tittelen
executive secretary
. Fra 1977 benytta en
executive director
og fra 1996
president
. Disse har innehatt stillinga:
- Francis Blascoer (1910?11)
- Mary White Ovington (1911?12)
- Mary Childs Nerney (1912?16)
- Mary White Ovington (1916, fungerte et par maneder)
- Royall Freeman Nash (1916?17)
- James Weldon Johnson (1917?18, fungert om lag et halvt ar)
- John R. Shillady (1918?20)
- James Weldon Johnson (1920?31)
- Walter White (1931?55)
- Roy Wilkins (1955?77)
- Benjamin L. Hooks (1977?93)
- Benjamin F. Chavis jr. (1993?94)
- Earl Shinhoster (1994?96, fungerte ca. et og et halvt ar)
- Kweisi Mfume (1996?2004)
- Dennis Hayes (2005, fungerte om lag et halvt ar)
- Bruce Gordon (2005?07)
- Dennis Hayes (2007?08, fungerte ca. et og et halvt ar)
- Benjamin Todd Jealous (2008?)