Nasjonalradet
(tysk: Nationalrat) er det folkevalgte kammer i
Østerrikes parlament
. Sammen med
Forbundsradet
utgjør Nasjonalradet Østerrikes
lovgivende makt
pa føderalt plan. Nasjonalradet er i lovgivningsprosessen det dominerende av de to organene, idet alle lover først ma vedtas av dette. Forbundsradet vil i noen tilfeller kunne nedlegge et utsettende veto mot lover vedtatt av Nasjonalradet.
Nasjonalradet holder sine møter i parlamentsbygningen i Wien.
Det første valget til nytt Nasjonalrad med hjemmel i en ny forfatning, fant sted 17. oktober 1920.
Det siste valget før
det fascistiske diktaturet
og arene med
nasjonalsosialismen
, ble avholdt 9. november 1930. De konservative og sosialistiske partiene var da like store, mens nasjonalsosialistene oppnadde 3 % av stemmene og dermed ble uten medlemmer i Nasjonalradet.
Ved en avstemning 4. mars 1933 klarte Nasjonalradet ikke a velge president. Da forsamlingen skulle sammentre pa nytt 15. mars samme ar ble møtet forhindret ved politimakt etter ordre av kansler
Engelbert Dollfuß
.
Etter
oppstanden i Wien i 1934
annullerte Dollfuss samtlige sosialistiske parlamentsmedlemmers medlemskap i Nasjonalradet.
Det første valget etter den andre verdenskrigen ble avholdt 25. november 1945, i regi av landets regjering oppnevnt 27. april 1945. Ca 800 000 medlemmer av
NSDAP
hadde ved dette valget ingen stemmerett.
Nasjonalradet har 183 medlemmer.
Valgperioden har siden 2008 vært fem ar. Stemmerett har borgere som pa valgdagen har fylt 16 ar. Valgbarhetsalderen er tilsvarende 18 ar.
[4]
Landet er inndelt i ni delstatsvalgkretser, som igjen er inndelt i tilsammen 39 regionalvalgkretser.
[4]
Hver velger har kun en stemme som gis til et parti.
[4]
Dette gjelder i motsetning til systemet i Tyskland og flere av Tysklands delstater, der man far to stemmer, en for partiet og en for en person i valgkretsen. Velgerne i Østerrike kan imidlertid gi en
preferansestemme
for en kandidat pa den partilisten velgeren bruker.
Medlemmene velges en fordeling av stemmene i tre trinn. Første trinn er de 39 regionalvalgkretsene, andre trinn de ni delstatene, og tredje trinn det nasjonale plan. Setene som tildeles pa et lavere niva, blir regnet sammen med det høyere, slik at det skjer korrigeringer, og ingen summering.
[4]
Ved opptellingen blir det pa delstatsniva fastsatt et
valgtall
, som er samtlige avgitte, gyldige stemmer, dividert med antall kandidater fra delstaten.
[4]
Bare partier som oppnar minst ett mandat i en regionalvalgkrets, eller minst 4 % av de avgitte stemmer i hele landet, blir med videre til fordelingen pa delstatsniva.
[4]
Pa delstatsniva blir hvert parti tildelt et antall representanter ved a dividere stemmer for partiet med
valgtallet
. Dersom for eksempel
valgtallet
er 25 000 stemmer, ma partiet oppna 50 000 stemmer for a fa to kandidater.
[4]
Internt pa partilistene influeres hvem som endelig skal fa sitte i parlamentet, av hvor mange preferansestemmer vedkommende har fatt.
Ved fordelingen pa nasjonalt plan fordeles de 183 mandatene etter partienes oppnadde stemmetall. Dersom et parti har oppnadd flere mandater etter andre trinn, enn forholdstallet etter fordelingen pa tredje trinn skulle tilsi, er det oppstatt et
overskuddsmandat
. Partiet beholder overskuddsmandatet, som trekkes fra det antall mandater som skal fordeles blant de øvrige partiene, slik at summen uansett blir 183.
[5]