Napoleonskrigene
(
1803
?
1815
) er betegnelsen pa en serie store globale konflikter i kjølvannet av
den franske revolusjon
som satte
det franske imperiet
og dets allierte, ledet av
Napoleon Bonaparte
, opp mot en varierende rekke europeiske stater dannet i forskjellige koalisjoner. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoleons
Frankrike
pa den ene siden og
Storbritannia
, de
tyske
statene og
Det russiske keiserdømmet
pa den andre. Det var en periode med fransk herredømme over det meste av det kontinentale Europa.
Krigene hadde sitt opphav i de uløste tvistene knyttet til den franske revolusjonen og
de franske revolusjonskrigene
bestaende av
krigen mot den første koalisjonen
(1792?1797) og
krigen mot den andre koalisjonen
(1798?1802). Napoleonskrigene kan beskrives som fem konflikter, hver kalt etter koalisjonen som kjempet mot Napoleon:
den tredje koalisjonen
(1803?1806),
den fjerde
(1806?1807),
den femte
(1809),
den sjette
(1813?1814), og
den syvende
(1815) pluss
den spanske selvstendighetskrigen
(1807?1814) og
den franske invasjonen av Russland
(1812).
Da Napoleon ble
Frankrikes første konsul
i 1799, hadde han arvet en
republikk i kaos
; han opprettet deretter en stat med stabile finanser, et sterkt
byrakrati
og en veltrent hær. I desember 1805 oppnadde Napoleon det som regnes som hans største seier, ved a beseire den allierte
russisk
-
østerrikske
hæren ved
Austerlitz
. Til sjøs knuste
den britiske flaten
under admiral
Horatio Nelson
den felles fransk-spanske flaten i
slaget ved Trafalgar
den 21. oktober 1805. Denne seieren sikret britisk kontroll over havet og forhindret invasjonen av Storbritannia. Bekymret for a øke fransk makt, fikk
Preussen
opprettelsen av den fjerde koalisjonen med Russland,
Sachsen
og
Sverige
, som gjenopptok krigen i oktober 1806. Napoleon beseiret raskt prøysserne
ved Jena
og russerne
ved Friedland
, og brakte
en urolig fred
til kontinentet. Freden mislyktes imidlertid da krigen brøt ut i 1809, med den darlig forberedte femte koalisjonen, ledet av Østerrike. Først vant østerrikerne en enestaende seier pa Aspern-Essling, men ble raskt
beseiret pa Wagram
.
I hap om a isolere og svekke Storbritannia økonomisk gjennom sitt kontinentale system
fastlandssperringen
, startet Napoleon en invasjon av
Portugal
, den eneste gjenværende britiske allierte pa det kontinentale Europa. Etter a ha okkupert Lisboa i november 1807, og med hovedtyngden av franske tropper til stede i Spania, grep Napoleon muligheten til a vende seg mot sin tidligere allierte, avsette den regjerende spanske kongefamilien og erklære sin egen bror til konge av Spania i 1808 som
Jose I
. Spanjolene og portugisere gjorde opprør med britisk støtte og forviste franskmennene fra
Den iberiske halvøy
i 1814 etter seks ars kamp.
Samtidig brøt Russland, som ikke var villig til a bære de økonomiske konsekvensene av redusert handel, rutinemessig fastlandssperringen, noe som fikk Napoleon til a starte en
massiv invasjon
av Russland i 1812. Den resulterende militære kampanjen endte i katastrofe for Frankrike og nesten utslettelse av Napoleons
grande armee
.
Oppmuntret av dette nederlaget dannet Østerrike, Preussen, Sverige og Russland den sjette koalisjonen og begynte en ny krigføring mot Frankrike, og etter flere sammenstøt hvor ingen av partene gikk seirende ut av, ble Napoleon
avgjørende beseiret ved Leipzig
i oktober 1813. De allierte invaderte deretter Frankrike fra øst, mens krigen pa den iberiske halvøya gikk over i det sørvestlige Frankrike. Koalisjonstropper erobret
Paris
i slutten av mars 1814 og tvang Napoleon til a abdisere i april ved
Fontainebleau-traktaten
. Han ble forvist til øya
Elba
, og
huset Bourbon
ble
gjeninnsatt til makten
. Men Napoleon rømte i februar 1815, og tok tilbake kontrollen over Frankrike i rundt hundre dager. Etter a ha dannet den syvende koalisjonen, beseiret de allierte ham
ved Waterloo
i juni 1815 og forviste ham til øya
St. Helena
, hvor han døde seks ar senere.
[1]
Wienerkongressen
tegnet om grensene til Europa og brakte en periode med relativ fred. Krigene hadde dyptgripende konsekvenser for verdenshistorien, inkludert spredningen av
nasjonalisme
og
liberalisme
, framveksten av Storbritannia som verdens fremste
maritime og økonomiske makt
, framkomsten av uavhengighetsbevegelser i
Latin-Amerika
og pafølgende tilbakegang av de
spanske
og
portugisiske
imperiene, den grunnleggende omorganisering av tyske og italienske territorier til større stater, og innføring av radikalt nye metoder for a føre krigføring, samt sivilrett. Etter slutten av Napoleonskrigene var det en periode med relativ fred pa det kontinentale Europa, som varte til
Krimkrigen
i 1853.
Napoleon Bonaparte
tok
makten i 1799
og opprettet et militærdiktatur.
[2]
Det er en rekke meninger om datoen som skal brukes som den formelle begynnelsen av napoleonskrigene; 18. mai 1803 brukes ofte, da Storbritannia og Frankrike avsluttet den eneste korte fredsperioden mellom 1792 og 1814.
[3]
Napoleonskrigene begynte med krigen om
den tredje koalisjonen
, som var den første av koalisjonskrigene mot
den første franske republikk
etter Napoleons tiltredelse som leder av Frankrike.
Storbritannia avsluttet
Amiens-traktaten
og erklærte Frankrike krig i mai 1803. Blant arsakene var Napoleons endringer i det internasjonale systemet i Vest-Europa, spesielt i Sveits, Tyskland, Italia og Nederland. Historikeren Frederick Kagan hevder at Storbritannia ble irritert særskilt over Napoleons krav om kontroll over
Sveits
. Videre følte briter seg fornærmet da Napoleon uttalte at deres land ikke fortjente noen stemme i europeiske anliggender, selv om kong
Georg III
var en kurfyrste for
Det tysk-romerske rike
. Russland bestemte pa sin side at intervensjonen i Sveits indikerte at Napoleon ikke var ute etter en fredelig løsning med de andre europeiske statene.
[3]
Britene opprettet raskt en marine
blokade
av Frankrike for a sulte landet for ressurser.
[4]
Napoleon svarte med
økonomiske embargoer
mot Storbritannia,
[5]
og forsøkte a eliminere Storbritannias kontinentale allierte for a bryte koalisjonene som var stilt mot ham. Den sakalte fastlandssperringen opprettet en liga av væpnet
nøytralitet
for a forstyrre blokaden og handheve
frihandel
med Frankrike. Britene svarte med
a erobre den danske flaten
i et uprovosert angrep pa nøytrale
Danmark-Norge
,
[6]
bryte opp ligaen og sikret seg senere dominans over havet, slik at den fritt kunne fortsette sin strategi. Men Napoleon vant krigen i
den tredje koalisjonen
i
slaget ved Austerlitz
,
[7]
og tvang
Det østerrikske keiserrike
ut av krigen
og formelt oppløste
det tysk-romerske rike
.
[8]
I løpet av maneder erklærte Preussen krig, og utløste krigen med
den fjerde koalisjonen
. Denne krigen endte katastrofalt for Preussen, beseiret i
slaget ved Jena-Auerstedt
[9]
og okkupert innen 19 dager etter begynnelsen av kampanjen. Napoleon beseiret deretter Russland
ved Friedland
,
[10]
skapte mektige klientstater i Øst-Europa og avsluttet den fjerde koalisjonen.
Samtidig førte Portugals avslag til a forplikte seg til den fransk fastlandssperringen, og Spanias unnlatelse av a opprettholde det, til
den iberiske krigen
og utbruddet av
den femte koalisjonskrigen
.
[11]
Franskmennene okkuperte Spania og dannet et spansk klientrike under
Joseph Bonaparte
. Tungt britisk militær deltagelse pa
den iberiske halvøy
fulgte snart mens en britisk innsats for a erobre
Antwerpen
mislyktes.
[12]
Napoleon hadde tilsyn med situasjonen i den iberiske halvøy, beseiret spanjolene og forviste britene fra halvøya. Østerrike, ivrig etter a gjenopprette territorium tapt under krigen mot den tredje koalisjonen, invaderte Frankrikes klientstater i
Øst-Europa
. Napoleon beseiret den femte koalisjonen
ved Wagram
i juli 1809.
[13]
Britiske flateaksjoner bidro til a presse
USA
til a erklære krig mot Storbritannia i krigen i 1812, men landet ble ikke en alliert av Frankrike. Klager over kontrollen over Polen, og Russlands tilbaketrekning fra det kontinentale systemet, førte til at Napoleon
invaderte Russland i juni 1812
.
[14]
Invasjonen var en uforløst katastrofe for Napoleon;
brent jords taktikk
, desertering, fransk strategisk fiasko som
slaget om Moskva
og den russiske vinteren tvang Napoleon til a trekke seg tilbake med enorme tap.
[15]
Napoleon led ytterligere tilbakeslag; Den franske makten pa den iberiske halvøy ble brutt i slaget ved Vitoria sommeren etter,
[16]
og en ny koalisjon begynte ufortrødent
den sjette koalisjonskrigen
.
Koalisjonen beseiret Napoleon i
slaget ved Leipzig
i oktober 1813,
[17]
og utløste hans fall fra makten og til slutt abdikasjon den 6. april 1814. Seierherrene forviste Napoleon i eksil til den lille øya
Elba
utenfor kysten av Italia og gjenopprettet
Bourbon-monarkiet
pa tronen i Frankrike. Napoleon rømte fra Elba i 1815, og samlet nok støtte til a styrte monarkiet til
Ludvig XVIII
. Det utløste en syvende og
siste koalisjon mot ham
. Napoleon ble avgjørende beseiret i
slaget ved Waterloo
,
[18]
og han abdiserte igjen 22. juni. Den 15. juli overga han seg til britene ved den franske kystbyen
Rochefort
, og ble permanent forvist til avsidesliggende
St. Helena
, en britisk øy i
Søratlanteren
.
Paris-traktaten
, undertegnet 20. november 1815, avsluttet krigen formelt.
[19]
Bourbon-monarkiet ble
gjenopprettet nok en gang
, og seierherrene gjennomførte
Wienerkongressen
oktober 1814 til juni 1815 for a gjenopprette freden pa kontinentet, og for a regulere og restaurere (gjenopprette) Europas politiske forhold til fra før krigene.
[20]
Som et direkte resultat av krigen reiste
kongeriket Preussen
seg til a bli en stormakt i Europa,
[21]
mens Storbritannia, med sin enestaende
Royal Navy
og voksende imperium, ble en verdens dominerende
supermakt
, og startet
Pax Britannica
.
[22]
Det tysk-romerske rike
ble oppløst, og
nasjonalismens
filosofi som dukket opp tidlig i krigen bidro sterkt til den senere
foreningen av de tyske statene
, og
de pa den italienske halvøya
. Krigen pa
Den iberiske halvøy
svekket den spanske makten kraftig, og det spanske imperiet begynte a ga i oppløsningen;
Spania kom miste nesten alle sine amerikanske besittelser
innen 1833. Det portugisiske imperiet krympet, med at
Brasil
erklærte sin uavhengighet i
1822
.
[23]
[24]
Krigene revolusjonerte europeisk krigføring; bruken av masseverneplikt (fransk:
Levee en masse
)
[25]
og
total krig
førte til kampanjer av enestaende skala, da hele nasjoner forpliktet alle sine økonomiske og industrielle ressurser til en kollektiv krigsinnsats.
[26]
Taktisk omdefinerte den franske hæren rollen til
artilleri
, mens Napoleon la vekt pa mobilitet for a oppveie numeriske ulemper,[36] og luftovervaking ble brukt for første gang i krigføring.
[27]
Den svært vellykkede spanske
geriljaen
demonstrerte evnen til et folk drevet av inderlig nasjonalisme mot en okkupasjonsmakt.
[28]
Pa grunn av krigens lange levetid, omfanget av Napoleons erobringer og populariteten til idealene fra
den franske revolusjonen
, fikk idealene en dyp innvirkning pa europeisk samfunnskultur. Mange pafølgende revolusjoner, som
den russiske revolusjon
, sa pa franskmennene som sin inspirasjonskilde,
[29]
[30]
mens dens grunnleggende prinsipper utvidet arenaen for menneskerettigheter i stor grad og formet moderne politiske filosofier som er virksomme den dag i dag.
[31]
Napoleons erobringskrig 1800?1806
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter a ha kommet tilbake fra sitt felttog i
Egypt
grep general Napoleon Bonaparte makten i
Frankrike
gjennom et statskupp i
1799
og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I
1800
marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-
Italia
, i ryggen mot de
østerrikske
troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved
Marengo
den
14. juni
1800 ble Østerrike tvunget til a innga fred ved
Luneville
. Det ble ogsa inngatt fredsavtale med Storbritannia i
Amiens
i
1802
.
Freden ble kortvarig, da det allerede i
1803
brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved
Den engelske kanal
, den sakalte
La grande armee
, den store hæren. Den
2. desember
1804
lot Napoleon seg krone til Frankrikes
keiser
, en handling som ble ansett som en provokasjon mot
Europas
etablerte stormakter. Planen om a invadere Storbritannia matte imidlertid skrinlegges etter at bade Russland og Østerrike hadde sluttet seg til
den tredje koalisjon
; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant ogsa
slaget ved Trafalgar
den
21. oktober
1805
under kommando av
admiral Nelson
og ødela ved det store deler av den franske flaten.
Den
2. desember
1805
befestet dog Napoleon sin makt pa kontinentet gjennom a vinne sin mest imponerende seier ved
Austerlitz
i det sakalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til a trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede aret etter, i
1806
hadde turen kommet til
Preussen
. Napoleon marsjerte i ilfart mot
Berlin
og brøt gjennom prøyssernes forsvar i
dobbeltslaget ved Jena-Auerstadt
den
14. oktober
1806
. Den
11. desember
1806 ble det undertegnet en fredsavtale (
Freden i Pozna?
) mellom Frankrike og Preussens allierte Sachsen i byen
Pozna?
.
Fra
Berlin
erklærte Napoleon
kontinentalblokaden
, som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. Pa denne maten hapet den franske keiseren a tvinge britene i kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av kontinentalblokaden ble fra og med na Napoleons viktigste utenrikspolitiske mal. Russland ble tvunget til
fred ved Tilsit
etter krigføring i
Polen
1806-1807 (
slaget ved Eylau
7.
?
8. februar
og
slaget ved Friedland
14. juni
1807
). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon a inkludere
Spania
i sin interessesfære, og da
Portugal
nektet a ga med i kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn pa spansk jord for a kjempe mot portugiserne. I mars
1808
abdiserte den spanske kong
Karl IV
, og Napoleon ga sin egen bror,
Joseph Bonaparte
, den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkereisning mot det franske styret og den sakalte
geriljaen
tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til
1813
og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker (
hertugen av Wellington
) steg i land i Spania for a støtte den spanske reisningen.
Ansporet av geriljaen i Spania, gikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den
6. juli
1809
lyktes Napoleon a beseire østerrikerne utenfor
Wien
, i
Slaget om Wagram
, og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale.
I perioden
1811
?
1812
ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne apnet sine grenser for handel med britene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den
24. juni
1812 gikk Napoleon over grenseelven
Njemen
og førte 600 000 mann store franske og allierte tropper i et
felttog
inn pa russisk omrade. De russiske armeene trakk seg gradvis tilbake østover. Under
Kutuzov
stoppet russerne ved
Borodino
, der et blodig slag ble utkjempet den
7. september
1812. Napoleon inntok
Moskva
den
14. september
.
Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til a trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde omrader. I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidlig og ble spesielt kald og bitter. Den franske armeen ble beseiret av general vinter. Av de 600 000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10 000 hjem.
Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt pa bena igjen. En ny fransk arme ble utrustet og i
1813
kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den
16.
-
19. oktober
1813
sto
folkeslaget ved Leipzig
, der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten.
I
1814
ble krigen ført inn pa fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over
Pyreneene
. Utenfor
Paris
' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til a se nederlaget i øynene. Den
31. mars
1814 marsjerte de allierte med
tsar Alexander
i spissen inn i Paris, og den
6. april
abdiserte
Napoleon i
Fontainebleau
. Napoleon ble landsforvist til øya
Elba
utenfor
Italias
kyst.
Den
1. mars
1815
steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet
de hundre dagene
. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny arme. I
slaget ved Waterloo
den
18. juni
1815, lyktes britene under
Wellington
og
prøysserne
under
Gebhard Leberecht von Blucher
a beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdikasjon og ble sendt i fangenskap til øya
St. Helena
i
Atlanterhavet
.
Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigene hører blant annet den britisk-amerikanske
1812-krigen
og den russisk-svenske krigen i 1808?1809, den sakalte
finskekrigen
og den siste
norsk-svenske krigen
i 1814. Nevnes kan ogsa slaveopprøret pa
Haiti
i 1802?1804, inspirert av
den franske revolusjon
.
Napoleonskrigenes innvirkning pa Norge og Skandinavia
[
rediger
|
rediger kilde
]
Danmark-Norge
var sammen med
Portugal
de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser og den norske eksporten økte. Storbritannia forsøkte a avgrense den nøytrale handelen med
Frankrike
, mens Danmark-Norge lot franske
kapere
bruke norske havner som baser for angrep pa britiske
handelsskip
. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene. I desember
1800
dannet den dansk-norske
regenten
, kronprins Frederik (fra 1808 kong
Frederik VI av Danmark og Norge
) et væpnet nøytralitetsforbund med
Russland
og Sverige. Dette førte til at britene varen
1801
sendte en ny flatestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flaten i
slaget pa Københavns red
. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra
1805
oppholdt kronprinsen seg i Kiel, der den danske hæren var pa grensevakt for a opprettholde nøytraliteten.
Sommeren
1807
sa det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun
Storbritannia
,
Napoli
og Sverige var na de eneste motstanderne etter at
Russland
hadde mattet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge a bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flaten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Kronprins Frederik nektet imidlertid a bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia
København
og konfiskerte flaten. Kronprinsen allierte seg derfor med Napoleon, og erklærte først Storbritannia og deretter Sverige krig.
[32]
Danmark-Norge ble altsa med i Napoleonskrigene, og var na i krig med bade Storbritannia og Sverige. Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. I februar 1808 invaderte Russland
Finland
, som da var en del av Sverige. Danske og franske soldater ble imidlertid stoppet fra a invadere Sør-Sverige av britene, og den norske hæren var i for darlig forfatning til a brukes. Sverige invaderte Norge i april 1808, men kom bare til
Østlandet
. Nordmennene greide til en viss grad a stoppe svenskene, og det var ogsa mangel pa transportmuligheter og mat for de svenske soldatene. For svenskene var det viktigst a beholde Finland, sa det ble ikke satt inn sa store ressurser mot Danmark-Norge. I desember
1809
sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i
Jonkoping
.
[33]
Napoleonskrigene hadde under Danmark-Norges nøytrale periode gitt store inntekter til norske handelsmenn, og den norske eksporten, hovedsakelig
trelast
og
fisk
, økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Da krigen brøt ut ogsa i Norge snudde det. Danmark-Norge matte na bli med i en gjensidig
blokade
av Storbritannia, som var Norges største handelspartner. Norges viktigste importvare var korn, og dette fikk man na ikke tak i. Blokaden førte dermed til bade arbeidsledighet, darligere økonomi og sult.
[34]
Dette førte til stor misnøye med krigen i Norge. Mange nordmenn mente danskene hadde ansvaret for krigen, ettersom det var den danske regenten som hadde alliert seg med Napoleon, og dermed trukket ogsa Norge inn i krigen.
[33]
Med unntak av noen lettelser i blokaden i
1810
-
1812
, var Norge blokkert helt frem til krigene var over i
1814
.
[34]
Napoleonskrigene førte til indirekte til store endringer i alle de
skandinaviske
landene. I Norge bidro den til Norges frigjøring fra Danmark i 1814. Alle de negative følgene krigen fikk for nordmennene, hadde gjort mange mer negative til den danske kongen. For Sveriges del bidro krigen til
revolusjonen
i mars 1809, da kong
Gustav IV Adolf
ble avsatt. Avsettingen kunne ha ført til en forening av hele Skandinavia, da Frederik, som na var blitt konge, ble tilbudt ogsa den svenske tronen, noe han avslo. Dette gjorde ham upopulær blant en del nordmenn, og mange sa na muligheter for en union mellom Norge og Sverige. Konspirasjoner mellom nordmenn og svensker i 1809 førte ikke til noe da, men skulle bli et grunnlag for det som skulle komme; bruddet mellom Norge og Danmark.
[33]
Det finnes flere minnesmerker i Norge over menn som deltok i Napoleonskrigene. Pa
Refsnes
i
Rissa
ble det i 1914 satt opp en
bauta
til minne om menn fra
Stjørna
som deltok i Napoleonskrigene 1801?1814.
[35]
Pa Askerøya i
Lyngør
ved
Tvedestrand
er det reist et minnesmerke over alle sjøfolkene som omkom da det britiske linjeskipet HMS ≪Dictator≫ senket den dansk-norske fregatten
≪Najaden≫
den 6. juli 1812 under
slaget ved Lyngør
.
[36]
- ^
Zamoyski, Adam (16. oktober 2018):
Napoleon: A Life
. London: Basic Books.
ISBN 9780465055937
. s. 480. Arkivert fra
originalen
den 6. august 2020.
- ^
Jones (1994),
s. 193?194
- ^
a
b
Kagan (2007), s. 42?43.
- ^
≪British Blockade of France: 1805≫
,
Lermuseum
- ^
Heidler, David Stephen ; Heidler, Jeanne T. (2004):
Encyclopedia of the War of 1812
. Naval Institute Press.
ISBN 978-1-59114-362-8
. s. 48.
- ^
≪Englands uprovokerede angreb pa det neutrale Danmark-Norge≫
,
Navalhistory.dk
2014
- ^
Sigler, Jack (2011):
≪The Battle of Austerlitz and the Principles of War≫
,
Napoleon.org
- ^
≪The Dissolution of the Holy Roman Empire Part X: Abdication of Franz II≫
,
European Royal History
- ^
Haskew, Michael:
≪The Napoleonic Wars: The Battle of Jena-Auerstadt≫
,
Warfare History
- ^
Jensen, Nathan D. (Februar 2014):
≪Battle of Friedland≫
,
Frenchempire.net
- ^
≪Europe 1809: Fifth Coalition≫
Omniatlas
- ^
Burnham, Robert (Juni 2000):
≪The British Expeditionary Force to Walcheren: 1809≫
,
Napoleon Series
- ^
Castle, Ian (2009):
≪The Battle of Wagram≫
,
Napoleon.org
- ^
≪Invasion of Russia≫
,
History of Western Civilization II
- ^
Moulton, Madison (15. desember 2021)
The ≪Beginning of the End: Napoleon's Retreat from Russia≫
,
History Guild
- ^
Battle of Vittoria, 21st June 1813
,
History of War
- ^
≪Monument to the Battle of the Nations (Volkerschlachtdenkmal)≫
,
City of Leipzig
- ^
≪Battle of Waterloo≫
,
National Army Museum
- ^
≪Second Treaty of Paris, November 20, 1815≫
,
Napoleon & Empire
- ^
Lesaffer, Randall (udatert):
≪The Congress of Vienna (1814?1815)≫
,
Oxford Public International Law
- ^
Dwyer, Philip G. (4. februar 2014):
The Rise of Prussia 1700?1830
.
ISBN 9781317887034
.
Arkivert
fra originalen den 7. februar 2021.
- ^
Ferguson, Niall (2004):
Empire, The rise and demise of the British world order and the lessons for global power
. Basic Books.
ISBN 0-465-02328-2
.
- ^
Keen & Haynes (2012), kapittel 8.
- ^
≪The Independence of Brazil≫
Arkivert
7. desember 2022 hos
Wayback Machine
., Ministerio de Cultura y Deporte - Gobierno de Espana
- ^
Levee en masse. How does law protect in war?
,
ICRC Law & Policy
- ^
Bell (2007),
s. 51
- ^
Wawro, Geoffrey (2002):
Warfare and Society in Europe, 1792?1914
. Routledge.
ISBN 9780203007358
. s. 9.
- ^
Tone (1996), s. 355?382
- ^
Shlapentokh 1997, s. 220?228.
- ^
Palmer, Colton & Kramer (2013), s. 81?83.
- ^
Desan, Hunt & Nelson (2013), s. 3, 8, 10.
- ^
Rian, Øystein
:
≪Danmark-Norges utenrikspolitikk 1797?1807≫
.
Norgeshistorie.no
- ^
a
b
c
Ottosen, Morten Nordhagen
:
≪Krigen 1808?1809≫
.
Norgeshistorie.no
- ^
a
b
Johannessen, Finn Erhard
:
≪Fra gyldne tider til nød og konkurs≫
.
Norgeshistorie.no
- ^
≪Bautaen pa Refsnes≫
,
Kulmin
. Besøkt 2. desember 2013
- ^
Hamran, Ulf (24. desember 1996):
≪Slaget i Lyngør≫
,
Kuben Arendal
- Bell, David Avrom (2007):
The First Total War: Napoleon's Europe and the Birth of Warfare as We Know it
. Houghton Mifflin Harcourt.
ISBN
978-0-618-34965-4
.
- Desan, Suzanne; Hunt, Lynn; Nelson, William Max (2013):
The French Revolution in Global Perspective
. Cornell University Press.
ISBN
978-0-8014-6747-9
.
- Jones, Colin (1994):
The Cambridge Illustrated History of France
. Cambridge University Press.
ISBN
978-0-521-66992-4
.
- Kagan, Frederick (2007):
The End of the Old Order: Napoleon and Europe, 1801?1805
. Hachette Books.
ISBN
978-0-306-81645-1
.
- Keen, Benjamin; Haynes, Keith (2012):
A History of Latin America
. Cengage Learning.
ISBN
978-1-133-70932-9
.
- Palmer, R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2013):
A History of the Modern World: 11th Edition
. McGraw-Hill Higher Education.
ISBN
978-0-07-759962-1
.
- Shlapentokh, Dmitry (1997):
The French Revolution and the Russian Anti-Democratic Tradition: A Case of False Consciousness
. Transaction Publishers.
ISBN
978-1-4128-2397-5
.
- Tone, John Lawrence (2010):
≪Partisan Warfare in Spain and Total War≫
, i: Chickering, Roger; Forster, Stig, red.:
War in an Age of Revolution, 1775?1815
. Cambridge UP.
ISBN
9780521899963
. s. 243.
- Chandler, David (1979):
Dictionary of the Napoleonic Wars
, New York
- Elting, John (1988):
Swords around a Throne, Napoleon's Grande Armee
, New York
- Nafziger, George (1988):
Napoleon's invasion of Russia
, Novato
- Boudet, Jacques red. (1968):
Armeernas varldshistoria
, Stockholm
- Schenid, Frederick, (2002):
Napoleon's Italian Campaigns