Mikael I Rangabe
|
|
Født
| ca.
770
Konstantinopel
|
---|
Død
| 11. januar 844
Kınalıada Mahallesi
|
---|
Beskjeftigelse
| Politiker
|
---|
Embete
| - Bysantinsk keiser (811–813)
|
---|
Ektefelle
| Prokopia
|
---|
Far
| Theophylact Rhangabe
|
---|
Barn
| Theophylact
Ignatius of Constantinople
Saint Paul of Xeropotamou
|
---|
Nasjonalitet
| Østromerriket
|
---|
Gravlagt
| Kınalıada Mahallesi
|
---|
Regjerte
| 2. oktober 811 ? 22. juni 813
|
---|
Dynasti
| Nikeforiske dynasti
|
---|
Etterfølger
| Leo V
|
---|
|
Mikael I Rangabe
(gresk: Μιχα?λ A' ?αγγαβ?,
Micha?l Rhangabe
; født ca.
770
, død
11. januar
844
) var
østromersk keiser
fra 811 til 813.
Han var sønn av patrisieren
Theophylact Rangabe
som var admiral for flaten i
Egeerhavet
. Han giftet seg med
Prokopia
, datter av den daværende finansminister og framtidige keiser
Nikeforos I
, og fikk verdighet ved hoffet som
kouropalates
(≪ansvarlig for palasset≫) da hans svigerfar ble keiser i 802. Etter at keiser Nikeforos ble drept i Bulgaria mens hans sønn Staurakios hadde overlevd, men la dødelig saret i Konstantinopel, og oppga bade livet og keisersepteret to maneder senere ble Mikael I Rangabe i 811 motvillig den nye keiseren etter patrykk fra senatet og folket.
[1]
Hans tid som keiser ble kortvarig, og som sine forgjengere ble han felt av krigen mot bulgarerne.
Mikael deltok i Nikeforos’ felttog mot khan
Krum av Bulgaria
. Bysantinerne ble kraftig beseiret i
slaget ved Pliska
den 26. juli 811, hvor ikke bare store deler av den østromerske hæren ble utryddet, men hvor keiseren ogsa ble drept.
[2]
Sønnen
Staurakios
ble hardt skadd og fraktet tilbake til Konstantinopel som den nye keiser, men da han var dødelig skadd var det nødvendig a fa utpekt en etterfølger sa raskt som mulig.
Det utpekte seg to fraksjoner ved hoffet, den ene samlet seg om Teofano, hustru av keiseren, og selv ville etterfølge sin ektemann. Den andre samlet seg om Staurakios’ søster Prokopia som ville plassere sin ektemann Mikael I Rangabe pa tronen. Staurakios var ikke villig a velge, og Mikael selv mente at han ikke var kvalifisert og avslo flere ganger.
[3]
Staurakios synes villig til a velge sin hustru, men muligheten for enda gang med keiserinne sa kort tid etter
Irene
synes a ha fatt adelen til a støtte Mikael og Prokopia. Andre faktorer var den pagaende krigen med Bulgaria og forhandlingene med
Karl den store
,
frankernes
konge, om lovligheten av hans keisertittel. Staurakios ble derfor truet til a navngi Mikael som sin etterfølger og abdisere pa samme tid. Abdikasjonen til fordel for Mikael skjedde den 2. oktober 811 og Staurakios døde noen fa maneder senere.
Mikael I forsøkte a føre en forsonende politikk og stanset innkrevingen av skattene som Nikeforos I hadde innført. Det førte til at han reduserte rikets inntekter samtidig som han sjenerøst fordelte penger til hæren, byrakratiet og kirken. Han fikk dermed kirkens støtte. Han ble imidlertid forfulgt av motstanderne av
ikonoklasmen
, det store kirkelige stridsspørsmalet i tiden. Patriark
Nikeforos
ble tvunget til a trekke seg i denne striden, først og fremst etter press fra den innflytelsesrike Teodoros Studites, abbed ved Stoudios-klosteret. Pa grunn av sitt syn i ikonoklasmestriden fikk Mikael en svært positiv omtale av kronikøren
Theophanes bekjenneren
.
I 812 gjenopptok Mikael I forhandlingene med
frankerne
og anerkjente
Karl den store
som
basileus
, ≪konge≫, men ikke som ≪romersk keiser≫, en tittel som Konstantinopel forbeholdt for sin egen keiser og hans etterfølgere. I bytte for dette fikk Østromerriket tilbake
Venezia
.
Under pavirkning fra abbed Teodoros avviste imidlertid Mikael I fredsvilkarene som ble tilbudt av Krum av Bulgaria. Etter en innledende framgang i kampene mot bulgarerne ble den bysantinske hæren slatt pa flukt i slaget ved Versinikia i 813. Keiserens posisjon ble alvorlig svekket, og Mikael valgte a abdisere til fordel for den armenske generalen
Leo V
. Mikael gikk i kloster som munk og tok navnet Athanasios. Hans sønner ble kastrert (for ikke a være kandidater til tronen) og sendt i kloster. En av dem, Niketas, ble senere under navnet Ignatius
patriark av Konstantinopel
. Mikael døde fredelig 11. januar 844.
Prokopia og Mikael ble gift en gang før 794. I henhold til
Vita Ignatii
av Niketas David fikk de fem barn, to døtre og tre sønner.
[4]
- ^
Skylitzes, John; Wortley, John (2010):
A Synopsis of Byzantine History, 811?1057
, Cambridge University Press, s. 4
- ^
Bury, J.B. (2008):
History of the Eastern Empire from the Fall of Irene to the Accession of Basil: A, Parts 802?867
. Cosimo, Inc.
ISBN 9781605204215
, s. 15
- ^
Jenkins, Romilly (1987):
Byzantium: The Imperial Centuries, AD 610-1071
. Toronto: University of Toronto Press.
ISBN 9780802066671
, s. 126.
- ^
Davids, Adelbert (1995):
The Empress Theophano: Byzantium and the West at the Turn of the First Millennium
, Cambridge University Press, s. 112
- Kazhdan, Alexander, red. (1991):
The Oxford Dictionary of Byzantium
. Oxford og New York: Oxford University Press,
ISBN 0-19-504652-8
.
- Ostrogorsky, Georg (1986):
History of the Byzantine State
, Rutgers University Press
- Treadgold, Warren T. (1997):
History of the Byzantine State and Society
, Stanford University Press; 1. utgave
- Gregory, Timothy E. (2010):
A History of Byzantium
, Wiley-Blackwell,
ISBN 978-1-405-18471-7