Maxwell Davenport Taylor
(født
26. august
1901
i Keytesville i
Chariton County
i
Missouri
, død
19. april
1987
i
Washington, D.C.
) var en
amerikansk
general
og
diplomat
.
Taylor ble uteksaminert fra
United States Military Academy
i
1922
.
Tidlig under
andre verdenskrig
fikk karrieren særlig fart da han tjenestegjorde under
Matthew Ridgway
i 82nd Airborne Division. I 1943 førte Taylors diplomatiske evner og sprakkunnskaper til at han ble sendt pa et hemmelig oppdrag til
Roma
for a koordinere divisjonens luftslipp med italienske styrker. General
Dwight D. Eisenhower
uttalte senere at ≪den risiko han utsatte seg for var større enn noen andre jeg ba ba noen ta under krigen≫.
[7]
Langt bak frontlinjene, utstyrt i sin amerikanske militære uniform slik at han ikke skulle bli skutt som spion om han ble tatt, lyktes det ham a møte den nye italienske statsministeren
Pietro Badoglio
og general
Giacomo Carboni
. Taylor lyktes i siste øyeblikk a avblase det planlagte angrepet, da det viste seg at tyskerne rykket inn i den planlagte landingssonen. Oppdraget gjorde imidlertid at han fikk oppmerksomhet i de høyere militære kretser i USA.
Han deltok i
invasjonen av Sicilia
og
den allierte invasjonen av Italia
,
[8]
før han fikk kommandoen over
101. luftbarne divisjon
som da var stasjonert i England og forberedte seg til
invasjonen i Normandie
.
Pa invasjonens første dag (D-dagen), 6. juni rykket han inn i
Normandie
sammen med sine menn, som den første
allierte
general. Taylor hadde kommandoen over 101. luftbarne divisjon resten av krigen, blant annet under
Arnhem-operasjonen
.
Da divisjonen ble omringet i Bastogne
20.
til
27. desember
1944
under
Ardenneroffensiven
var han pa en stabskonferanse i USA og deltok derfor ikke i beleiringen av hans divisjon, som i hans fravær ble ledet av brigadegeneral
Anthony McAuliffe
. Taylor uttalte etter krigen at det var krigens største skuffelse for ham.
[9]
Mot slutten av krigen i Europa var han tilbake i Italia, og mottok
4. mai
1945
kapitulasjonen fra
Albert Kesselring
. Ifølge Kesselring, ble han behandlet høflig av Taylor, som lot Kesselring fa beholde marskalkstaven og lot Kesselring fa besøke tyske kommandosentraler i
Zeltweg
og
Graz
uten eskorte. Tayor sørget for at Kesselring og hans følge ble innlosjert pa et hotell i
Berchtesgaden
.
[10]
I perioden fra 1945 til 1949 var Taylor sakalt superintendent (leder) av
United States Military Academy
pa West Point. I 1947 utstedte han det første offisielle
Honor Code
(≪Æreskode≫) som beskrev de minimum etiske standardene det var forventet av kadettene ved West Point.
[11]
Fra 1949 var han øverstkommanderende for de allierte styrkene i
Berlin
fram til
1951
.
I
1953
ble han sendt i
Koreakrigen
, hvor han mot slutten av krigen hadde kommandoen over
Attende arme
. Fra
1955
til
1959
var han sjef for
US Army
hvor han etterfulgte sin tidligere mentor og overordnet Matthew Rigdway. Som hærsjef arbeidet Taylor med problemstillinger knyttet til hærens rolle i en tid med
kjernefysiske vapen
. I
1957
beordret president Eisenhower Taylor a sende tusen mann fra 101. luftbarne divisjon til
Little Rock
i forbindelse med krisen pa
Little Rock Central High School
knyttet til
De ni fra Little Rock
.
I jul
1959
søkte han avskjed som hærsjef pa grunn av uenighet med president Eisenhowers forsvarspolitikk,
[8]
kalt ≪New Look≫ og den kjernefysiske strategien med
Massive retaliation
(≪massiv gjengjeldelse≫). Han mente Eisenhower stolte for mye pa bruk av kjernefysiske vapen og neglisjerte slik utviklingen av de konvensjonelle styrkene. Aret etter konkretiserte han sin kritikk mot Eisenhowers politikk i boken
The Uncertain Trumpet
fra 1960.
[8]
I forbindelse med
presidentvalget i 1960
, tok den
demokratiske
kandidaten
John F. Kennedy
opp en tilsvarende kritikk mot Eisenhowers forsvarspolitikk, og forsvarte i stedet en strategi kalt
Flexible response
(≪fleksibelt svar≫), en strategi som var tilsvarende Taylors tanker i
The Uncertain Trumpet
. Dette ble ogsa
NATOs
offisielle kjernefysiske strategi fra 1967.
Etter den mislykkede
Invasjonen av Bahia de Cochinos
pa
Cuba
, opplevet Kennedy at han ikke hatt fatt de riktige militære rad fra
Joint Chiefs of Staff
, og satte 22. april 1961 Taylor til a lede undersøkelsesgruppen som skulle finne hva som gikk galt. Gruppen avleverte sin rapport 13. juni samme ar. Gruppen konkluderte med at nederlaget kom som en følge av en manglende analyse av mulighetene for suksess med en slik hemmelig aksjon, at det ble benyttet uegnede fly, begrensninger knyttet til vapen, flyvere og flyangrep, samt ikke minst tap av sentrale fartøyer og mangel pa ammunisjon.
Gjennom sitt arbeid med a analyse den mislykkede aksjonen pa Cuba, hadde Kennedy fatt sa stor tillit til Taylor at han kalte ham tilbake til militær tjeneste, først som sin militære radgiver i 1961, før Taylor ble utnevnt til
Chairman of the Joint Chiefs of Staff
fra 1. oktober 1962, en oppgave han hadde fram til 1. juli 1964.
Bade som militærradgiver for Kennedy og som Chairman of the Joint Chiefs of Staff, var Taylor ansvarlig for den første amerikanske troppeforsendelsen til Vietnam, da han tidlig anbefalte at det ble sendt en styrke pa 8 000 mann til
Sør-Vietnam
.
Taylor var imidlertid sterkt imot
statskuppet og drapet
pa
Ngo đinh Di?m
. Ifølge Taylor var det ikke Kennedys hensikt at Di?m skulle bli drept, men bli satt i et trygt eksil, og Kennedy reagerte sterkt pa nyheten om at Di?m var drept.
[12]
I perioden etter Di?m var det en rekke ulike militærjuntaer som vekslet pa a ha makten, og Taylor, ogsa etter at han
23. juni
1964
etterfulgte
Henry Cabot Lodge jr.
som amerikansk ambassadør til Sør-Vietnam, hadde en rekke sammenstøt med særlig
Nguy?n Khanh
som hadde erstattet kuppmakeren mot Di?m,
D??ng V?n Minh
som leder av militærjuntaen. Taylor var ambassadør fram til
30. juli
1965
.
I 1965 var han tilbake i Washington som sikkerhetsradgiver for president
Lyndon B. Johnson
og leder av
Foreign Intelligence Advisory Board
fram til 1969, samt leder for
Institute for Defense Analyses
fra 1966 til 1969.
Han døde
19. april
1987
i Washington, D.C. og er gravlagt pa
Æresgravlunden i Arlington
.
Taylor er blitt framstilt av
Paul Maxwell
i
A Bridge Too Far
, av
Andrew Duggan
i
The Missiles of October
og av
Bill Smitrovich
i
Tretten dager
.
- ^
a
b
Encyclopædia Britannica Online
, oppført som
Maxwell Davenport Taylor
, Encyclopædia Britannica Online-ID
biography/Maxwell-Davenport-Taylor
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Munzinger Personen
, Munzinger IBA
00000002711
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
TracesOfWar
, oppført som
Maxwell Davenport Taylor
, TracesOfWar person ID
34469
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Store norske leksikon
, oppført som
Maxwell Davenport Taylor
, Store norske leksikon-ID
Maxwell_Davenport_Taylor
[Hentet fra Wikidata]
- ^
ancexplorer.army.mil
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.defensie.nl
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Krebs, Albin:
≪Maxwell D. Taylor, Soldier and Envoy, Dies≫
,
The New York Times
21. april 1987, besøkt 4. juni 2011
- ^
a
b
c
Maxwell Taylor i Store norske leksikon
- ^
Cole C. Kingseed: ≪An American Soldier: the Wars of General Maxwell Taylor≫, bokanmeldelse i
Infantry Magazine
høsten 2003
- ^
Kesselring, Albert:
The Memoirs of Field Marshal Kesselring
sidene 290?291.
- ^
≪Dagens æreskode for West Point≫
. Arkivert fra
originalen
6. mars 2012
. Besøkt 4. juni 2011
.
- ^
Jones, Howard:
Death of a Generation: how the assassinations of Diem and JFK prolonged the Vietnam War
, side 425 New York City, 2003, New York: Oxford University Press.
ISBN 0-19-505286-2
.