Leopold von Ranke
Født		21. des. 1795 [1] [2] [3] [4] Wiehe [5]
Død		23. mai 1886 [1] [2] [3] [6] (90 ar) Berlin [7] [5] [8]
Beskjeftigelse		Historiker , akademiker , universitetslærer , skribent
Embete		Historiographer of the Prussian state (1841–)
Akademisk grad		Doktorgrad [9]
Utdannet ved		Universitetet i Leipzig ( 1814 ? 1818 ) (studieretning: teologi , filologi ) Landesschule Pforta
Ektefelle		Clarissa Graves ( 1843 ? ukjent ) [10]
Søsken		Friedrich Heinrich Ranke Karl Ferdinand Ranke Ernst Ranke
Barn		Otto von Ranke [11] Maximiliane von Ranke [11] Fridhelm von Ranke [11] Albrecht von Ranke [11]
Nasjonalitet		Kongeriket Preussen
Gravlagt		Sophienkirche
Medlem av		13 oppføringer Serbian Learned Society Society of Serbian Letters Deutsches Archaologisches Institut Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det ungarske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences ( 1863 ?) Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet ( 1832 ?) Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien Gottingens vitenskapsakademi ( 1851 ?) Bayerische Akademie der Wissenschaften Accademia delle Scienze di Torino ( 1880 ?) [5]
Utmerkelser		Æresborger av Berlin Pour le Merite for vitenskap og kunst ( 1855 ) Bayerischer Maximiliansorden fur Wissenschaft und Kunst ( 1853 )
Leopold von Ranke pa Commons

Leopold von Ranke (født 21. desember 1795 i Wiehe (Unstrut) i Tyskland , død 23. mai 1886 i Berlin ) var en tysk historiker i det 19. arhundre , han anses ofte som grunnlegger av vitenskapelig historieforskning. Han preget mye av senere historieskrivning og introduserte ideer som at man skulle basere seg pa primærkilder, vekt pa beskrivende historieskildring ≪som det faktisk var≫ ( wie es eigentlich gewesen ist ) og var særlig interessert i utenrikspolitikk.

Liv og virke [ rediger | rediger kilde ]

Bakgrunn, utdannelse [ rediger | rediger kilde ]

Rankes fødested Wiehe var den gang en del av kongeriket Preussen . Han fikk undervisning i hjemmet og pa gymnasiet i Schulpforta . I 1814 begynte han pa studier i klassisk filologi og teologi i Leipzig . Som student var han ikke meget interessert i moderne historie, da han betraktet historiebøker som en samling fakta rasket sammen av moderne historikere. ^{[ trenger referanse ]} Derimot var hans yndlingsforfattere Thukydid , Titus Livius , Dionysios av Halikarnassos , Goethe , Barthold Georg Niebuhr , Immanuel Kant , J.G. Fichte , Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling og Friedrich Schlegel . ^{[ trenger referanse ]}

Arene 1814-1818 studerte Ranke teologi og filosofi i Leipzig . Deretter var han gymnaslærer i Frankfurt an der Oder inntil 1825.

Historikerkarriere [ rediger | rediger kilde ]

Hans to store arbeider fra 1824, beskrevet nedenfor, skaffet ham et professorat i historie ved universitetet i Berlin ? grunnlagt 1810 av Wilhelm von Humboldt , og pa dette tidspunkt sentrum for tysk andsliv med blant andre filosofen Hegel , rettsteoretikeren Friedrich Carl von Savigny og teologen Friedrich Schleiermacher . Her matte han skjerpe sin argumentasjon, ettersom han ikke mente at ren spekulasjon kunne være veien til erkjennelse i historien. ^{[ trenger referanse ]}

De toneangivende verkene [ rediger | rediger kilde ]

Ranke regnes med sitt verk Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber fra 1824 som kildekritikkens foregangsmann.

Denne kritikken var et tillegg til Rankes første trykte arbeid, Geschichten der romanischen und germanischen Volker. Ranke siteres ofte fra dette arbeidet med følgende: bloß sagen, wie es eigentlich gewesen .
Litt fyldigere sitert:

"... Man hat der Historie das Amt, die Vergangenheit zu richten, die Mitwelt zum Nutzen zukunftiger Jahre zu belehren, beigemessen; so hoher Amter unterwindet sich gegenwartiger Versuch nicht: er will bloß sagen, wie es eigentlich gewesen . ..."

"... Man har tildelt historien den oppgave a dømme fortiden, a belære samtiden til nytte for fremtiden: sa høyt drister nærværende forsøk seg ikke: det vil kun vise hvordan det egentlig har vært . ..." ^[12]

Zur Kritik neuerer Geschichtsschreiber , som redegjorde for Rankes oppfattelse av kildematerialet, ble for en hel generasjon av historikere til mønstereksemplet pa hvordan materialet burde undersøkes, og er vel en av de mest innflytelsesrike bøkene for historiefaget innenfor den vesteuropeiske kulturkrets. ^[13]

Historiesyn [ rediger | rediger kilde ]

Det historiesynet von Ranke representerte ? historismen ? var i motsetning til Hegels historiesyn ikke-spekulativt. Det la vekt pa en filologisk kildekritikk og betonte epokenes og begivenhetenes individuelle karakter (das Einmalige). Fortiden skulle forstas pa dens egne premisser; den historiske rekonstruksjon av fortiden var historievitenskapens egentlige og vesentligste oppgave. Det dreier seg ikke om a dømme om historien, eller om a lede menneskeheten inn i fremtiden, men om a fastsla hva som faktisk skjedde den gang i fortiden, wie es eigentlich gewesen.

Der tilhengerne av den hegelske spekulative idealisme fokuserte pa Andens selvutvikling, la Ranke og den historiske skole vekt pa de enkeltstaende begivenheter, das Einmalige ... das Uebrige Gott befohlen , Gud tar seg av resten, helheten.

For de tyske idealistene var Gud identisk med fornuften og pa den mate ogsa til syvende og sist gjennomskuelig. For Ranke var Gud i høy grad en realitet, men Han er skjult ? Deus absconditus ? og ikke til a gjenfinne i menneskenes verden. Gud har en plan med verden; en plan som imidlertid kun lar seg ane . Mennesket kan erkjenne de løsrevne fenomener med sikkerhet, hvorimot Gud kan overskue det hele ? ja styrer det hele. ^[14]

Professor ved Berlins universitet [ rediger | rediger kilde ]

Etter at han ble ekstraordinær professor i Berlin, fikk han (med tanke pa Berlinbibliotekets samling av italienske diplomaters skrivelser hovedsakelig fra 1500- og 1600-tallene) den ide a forlate planen om en fortsettelse av ovennevnte verk, og i stedet utgi en skildring av Sør-Europas fyrster og folk. Starten ble i 1827 verket Die Osmanen und die spanische Monarchie im 16. und 17. Jahrhundert . Arene 1827?28 studerte Ranke de venetianske aktstykkene som var oppbevart i Wien . Han studerte den beryktede serberen Vuk Stefanovi? Karad?i?s papirer og muntlige meddelelser, som Jernej Kopitar tolket for Ranke, og forfattet sa Die serbische Revolution (1829; fortsatt i Rankes Sammtliche Werke ), som vakte stor oppmerksomhet.

Under to og et halvt ars opphold i Italia (høsten 1828 ? varen 1831) forsket han med en veldig samlerflid i Venezia s, Firenze s og Romas arkiver. Som protestant var Ranke utestengt fra a se Vatikanets arkiver i Roma, men pa grunnlag av private papirer i Roma og Venezia kunne han forklare pavedømmets historie pa 1500-tallet. Den fremste frukten av denne forskningen ble ? ved siden av monografien Die Verschworung gegen Venedig im Jahre 1618 (1831) m.fl. ? Die romischen Papste, ihre Kirche und ihr Staat im 16. und 17. Jahrhundert (tre deler, 1834?36; fullført til Rankes samtid i hans Sammtliche Werke ). Dette var Rankes ypperste verk og som skaffet ham verdensberømmelse. Det var et arbeide der man i rikt monn kunne se de utmerkede drag av hans historiske kunst: store vyer paret med en mangfoldig og prektig utvikling av enkelthetene. ^{[ trenger referanse ]}

Upartiskheten som Ranke henvendte seg til pavestolen med i dette arbeidet, ga ham følelsen av at han ikke hadde latt det protestantiske perspektiv komme til sin rett. Et patriotiskt begjær for ogsa a skildre Tysklands historie kom dermed opp, ogsa pa grunn av det rike materiale de tyske riksdagsaktene tilbød ham. Dette drev ham til a skrive Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation (fem bind, 1839?43; og et tilleggsbind med urkunder), et arbeid som vel kan settes ved siden av hans pavehistorie. ^{[ trenger referanse ]}

Imidlertid ble Ranke i 1833 ordinær professor, og fortsatte med sine forelesninger helt til sommeren 1871. Tyngdepunktet av hans lærervirksomhet la imidlertid i de ≪historiske øvelser≫ som han anordnet. Han utdannet en rekke dyktige historikere, som hver sa utbredte ≪den rankeske skoles≫ metode: kritikk av kildene, nøyaktighet og penetrasjon videre utover i Tyskland.

I ar 1841 ble Ranke utnevnt til prøyssisk rikshistoriograf, og i 1854 til medlem av statsradet. Pa høsten samme ar var han den bayerske kong Maximilian IIs gjest i Berchtesgaden og holdt da for kongen en serie foredrag i allmenn historie. Allerede da ble det drøftet dem i mellom spørsmalet om det historiske samfunn. Det begynte sin virksomhet i Munchen under navnet ≪Historische Kommission bei der Akademie der Wissenschaften≫ høsten 1858. Kommisjonen utgav senere blant annet de tyske riksdagsakter, Jahrbucher der deutschen Geschichte og Allgemeine Deutsche Biographie .

Ranke ble adlet i 1865 og fikk i 1882 som virkelig geheimerad tittelen excellense . Han ble i 1885 æresborger av byen Berlin i sammenheng med sin 91. fødselsdag, og han mottok en storartet hyllest ikke bare av sine landsmenn, men nær sagt fra alle land i Europa.

Senere karriere [ rediger | rediger kilde ]

De femten siste arene av sitt liv led Ranke av svekket syn til den grad at han nesten helt matte avsta fra a lese og skrive. Men han opphørte imidlertid ikke med sin litterære virksomhet. Med støtte av to vitenskapelig dannede menn, fortsatte han sine daglig forskninger og dikterte en rekke omfattende historiske skrifter gjennom dem.

Blant fruktene av Rankes kolossale historiske skrifter, foruten de forannevnte, kan medtas Neun Bucher preussischer Geschichte (tre bind, 1847-48; i nytt opplag omarbeidet til Zwolf Bucher preussischer Geschichte ), som særlig behandlet Fredrik Vilhelm Is historie og begynnelsen av Fredrik IIs historie, Franzosische Geschichte (fim band, 1852?61), Englische Geschichte (syv bind, 1859?68), Zur Reichsgeschichte (omfatter tiden 1575?1619), Geschichte Wallensteins (1869), Der Ursprung des sieben-Jahrigen Krieges (1871), Die deutschen Machte und der Furstenbund, deutsche Geschichte von 1780 bis 1790 (to bind, 1872), Genesis des preussischen Staats (1873), Ursprung der Revolutionskriege 1791 und 1792 (1875), Zur Geschichte Osterreichs und Preussens zwischen den Friedensschlussen zu Aachen und Hubertusburg (samme ar), Weltgeschichte (ni bind, 1880- 88), et arbeid han gikk løs pa sommeren 1879 ved 84-ars alder og som han selv rakk a utarbeide syv bind av (til slutten av 1000-tallet).

Pa oppdrag fra den prøyssiske regjeringen grunnla og redigerte Ranke tidsskriftet Historische-Politische Zeitschrift fra 1832 til 1836. Av to bind av disse forfattet han to tredjedeler (omkring 1000 sider). I tillegg utga han i 1873 Aus dem Briefwechsel Friedrich Wilhelms IV. mit Bunsen og i 1877 Denkwurdigkeiten des Staatskanzlers Fursten von Hardenberg (fem bind). Av Rankes Sammtliche Werke ble utarbeidet 48 bind (1867?81) av ham selv (fortsettelsen, bind 49-52, 1887?88, ble publisert av A. Dove).

Bibliografi [ rediger | rediger kilde ]

• Geschichte der romanischen und germanischen Volker von 1494 bis 1514 (1824)
• Fursten und Volker von Sud-Europa im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert
• Die romischen Papste in den letzen vier Jahrhunderten , (1834?1836)
• Deutsche Geschichte im Zeitalter der Reformation (1845?1847)
• Neun Bucher preussischer Geschichte (1847?1848)
• Franzosische Geschichte, vornehmlich im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert (1852?1861)
• Englische Geschichte, vornehmlich im sechzehnten und siebzehnten Jahrhundert (1859?1869)
• Die deutschen Machte und der Furstenbund (1871?1872)
• Ursprung und Beginn der Revolutionskriege 1791 und 1792 (1875)
• Hardenberg und die Geschichte des preussischen Staates von 1793 bis 1813 (1877)

Ranke var ogsa grandonkel til den britiske dikteren Robert Graves .

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Kilder [ rediger | rediger kilde ]

• Evans, Richard J. (2000), In defence of history , Granta, London, ISBN 978 1 86207 395 1

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• https://web.archive.org/web/20031206134912/http://www.geschichte.hu-berlin.de/galerie/texte/rankee.htm
• http://www.google.de/search?q=cache:9272yPBjeZUJ:www.bautz.de/bbkl/r/ranke_l.shtml+%22Moriz+Ritter%22&hl=de ^{[ død lenke ]}