Leeds United Football Club
er en
engelsk
fotballklubb.
Klubben kalles av de fleste bare ≪Leeds≫ eller ≪United≫, men gar ogsa under kallenavnene ≪The Whites≫ eller ≪The Peacocks≫. Hjemmekampene spilles pa stadionet
Elland Road
.
Leeds hadde sin storhetsperiode 1965-75, da klubben vant flere trofeer i England og Europa. En sportslig god periode rundt arhundreskiftet ble avløst av økonomisk kollaps og nedrykk, først til The Championship i 2004 og sa til League One i 2007. I 2010 rykket klubben opp igjen til The Championship. Opprykk til det øverste nivaet lyktes i 2020. I 2023 rykket Leeds ned igjen til The Championship.
Klubben ble stiftet i 1919 etter at forløperen
Leeds City
ble ekskludert fra
The Football League
. Arsaken var anklager om ulovlige pengeutbetalinger til spillere under første verdenskrig.
Leeds City hadde vist lovende takter før verdenskrigen førte til et avbrudd i den offisielle fotball-ligaen. Kamper ble imidlertid spilt, og Leeds City vant den uoffisielle serien i 1919. Praksisen med a betale spillere var utbredt, og Leeds City ble ekskludert fra ligaen for a statuere et eksempel, ifølge forfatteren
Anthony Clavane
.
[1]
Dette var det første eksemplet pa noe som skulle bli et mønster i Leeds' fotballhistorie - oppgang og suksess som følges av et bratt og dypt fall.
[2]
I 1920 ble den nye klubben Leeds United valgt inn i Football League, og spilte i 2. divisjon. I 1924 vant klubben mesterskapet og rykket opp til 1. divisjon. Leeds klarte imidlertid ikke a etablere seg der, og rykket ned igjen i 1927. Klubben førte sa en heistilværelse mellom de to øverste divisjonene i noen ar, men spilte i 1. divisjon fra 1932 fram til seriespillet ble avbrutt av andre verdenskrig.
Etter den første sesongen etter krigen rykket Leeds igjen ned til 2. divisjon. 1950-tallets store Leeds-spiller var waliseren
John Charles
. I 1953/54-sesongen scoret han 43 mal pa 41 kamper, en prestasjon som fortsatt er klubbrekord.
[3]
Pa mesteparten av 50-tallet var Leeds kjent som ≪John Charles United≫.
[4]
Charles hjalp Leeds tilbake til toppdivisjonen i 1956, spilte der i en sesong, for sa a bli solgt til
Juventus
for en rekordsum. I 1960 bar det igjen ned til 2. divisjon.
Den tidligere engelske landslagsspilleren
Don Revie
hadde kommet til Leeds i 1958. I mars 1961 ble han utnevnt til spillende manager. Hans 13 ar lange ≪regjeringstid≫ skulle bli Leeds' storhetstid, med ligamesterskap, cupmesterskap og europacupeventyr.
Pa grunn av økonomiske problemer i klubben hadde Revie en tung 1961/62-sesong, og bare en seier i siste kamp reddet laget fra nedrykk til 3. divisjon. To ar senere var Leeds igjen klar for Englands øverste divisjon.
Mellom 1965 og 1974 ble Leeds aldri darligere enn nummer fire i ligaen. Leeds ble ligamester i 1968/69 og 1973/74. FA-cupen ble hentet hjem i 1972 og ligacupen i 1968. I Europa vant de
Messebycupen
(forløperen til
UEFA-cupen
) i 1968 og 1971. I Revie-perioden kom Leeds pa andreplass i ligaen fem ganger og tapte tre FA-cup-finaler, en finale i
Cupvinnercupen
og en Messebycup-finale. I Revies siste sesong som manager, 1973/74, var laget ubeseiret de første 29 seriekampene.
Revie brakte med seg en systematisk tilnærming til trenergjerningen. Leeds ble kjent for svært grundige forberedelser - motstandernes spillere ble studert i detalj, opplysningene lagret i egne mapper for hver spiller, og Revie holdt langvarige orienteringer for spillerstallen om innholdet.
[5]
Ogsa dommerne ble finstudert. Revie tok seg av spillerne sine pa alle tenkelige mater. De ble hjulpet med sted a bo og fikk opplæring i personlig økonomi, bordmanerer og valg av partner.
[6]
Revie hyret inn alternative trenere, som ballettdansere for a lære spillerne bedre balanse, og ga de unge talentene ernæringsrad. Pa 1960-tallet ble denne helhetlige tilnærmingen sett pa som noe spesiell og til tider latterliggjort, men i dag regnes Revie som en forløper til
Arsene Wengers
trenerstil i
Arsenal
.
[5]
Revies Leeds-lag ble kjent for en knallhard spillestil og gikk snart under det lite flatterende kallenavnet ≪Dirty Leeds≫.
[7]
Revies motto var ≪Keep fighting≫,
[8]
og spillere som Johnny Giles,
Norman Hunter
og
Billy Bremner
var fryktet av motstanderne. Leeds-spillerne benyttet seg gjerne av bade skitne, usportslige triks og brutale taklinger.
[
trenger referanse
]
Etter det første seriemesterskapet i 1969 lovet Revie a innføre en mer attraktiv spillestil. Laget slo ut i full blomst i 1971/72-sesongen. Offensivt, bevegelig spill ble supplert av showtakter og gimmicks som koreografert oppvarming og nummerlapper pa strømpene. ≪Dirty Leeds≫ ble til ≪Super Leeds≫. Kvartfinalekampen i FA-cupen hjemme mot
Tottenham
i 1972 var et av lagets absolutte høydepunkter. Den beskrives slik av to som var til stede: ≪Leeds spilte de første 20 minuttene som om de var fotballguder≫, skrev
Hunter Davies
[9]
. ≪Den beste fotballkampen jeg noensinne har sett. Førti tusen mennesker gispet unisont≫, skrev Clavane.
[10]
.
Revie kronet verket med ligamesterskap nr. 2 i 1973/74-sesongen, og forlot sa Leeds for a ta over det engelske landslaget.
Den neste manageren i Leeds var kontroversielle
Brian Clough
. Han hadde hatt stor suksess med
Derby County
, men fikk sparken i Leeds United etter 44 turbulente dager. Cloughs korte periode er portrettert i romanen Fordømte Leeds,
[11]
som ogsa er filmatisert under originaltittelen
The Damned United
.
[12]
Den tidligere engelske landslagskapteinen
Jimmy Armfield
overtok og ledet Revies aldrende stjernelag helt til finalen i Europacupen for serievinnere (forløper for
Mesterligaen
) i 1975. Leeds tapte finalen 28. mai 1975 mot
Bayern Munchen
pa
Parc des Princes
stadion i
Paris
med 0-2. ≪Super Leeds≫ kunne vunnet den største av alle titler, isteden snublet de. Igjen ble suksess avløst av et dypt fall. Leeds-tilhengerne mente dommeren snøt Leeds for seieren, og gikk amok pa tribunen og utenfor stadionet etter kampen.
[13]
Klubben holdt seg i 1. divisjon i andre halvdel av 1970-tallet, men oppnadde ikke like gode plasseringer som under Revie. Fornyelsen av storlaget lyktes ikke.
I 1982 rykket Leeds ned fra 1. divisjon, og resten av 80-tallet ble klubben værende i 2. divisjon. Dette var en dyster periode ogsa utenfor banen. En gjeng fotballpøbler som kalte seg ≪The Service Crew≫ ble beryktet for fremmedfiendtlighet og sadisme, skriver Clavane.
[14]
Service Crew-gjengen spredte frykt over hele England med sin voldelige opptreden.
[13]
Det lysnet pa slutten av 80-tallet. Økonomien i Yorkshire-regionen bedret seg.
Howard Wilkinson
, som ble ansatt som manager i oktober 1988, greide a fa laget tilbake til toppdivisjonen i 1990. Her gikk det bedre enn de aller fleste hadde trodd, og i 1992 ble Leeds igjen engelsk ligamester - klubbens foreløpig siste seriemesterskap. En kreativ nøkkelspiller i laget - og kultfigur blant tilhengerne - var
Eric Cantona
.
Sesongen etter la Det engelske fotballforbundet (
FA
) om ligasystemet i England og kalte den øverste divisjonen for
Premier League
. Wilkinson klarte ikke a følge opp suksessen. Manageren falt ut med Cantona, som ble solgt til
Manchester United
i november 1992, der han ble sentral i storlaget
Alex Ferguson
bygde opp.
Europeisk suksess og økonomisk sammenbrudd
[
rediger
|
rediger kilde
]
Leeds' sportslig beste periode i nyere tid var utvilsomt da
Peter Ridsdale
var styreformann og
David O'Leary
manager pa slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Ridsdale satset pa at Leeds skulle bli Englands beste lag og i tillegg erobre Europa gjennom spill i
Mesterligaen
. For a klare dette investerte klubben i dyre spillere som
Rio Ferdinand
,
Robbie Keane
,
Olivier Dacourt
og
Mark Viduka
.
Sesongen 1999/2000 ble Leeds nummer tre i Premier League, og kvalifiserte seg dermed for Mesterligaen. Der ble Leeds den store overraskelsen i 2000/01-sesongen, og spilte seg helt frem til semifinalen. Spanske
Valencia
ble for sterke, og Leeds tapte 0-3 sammenlagt. Men O'Learys unge lag hadde skaffet seg stor respekt bade i England og i resten av fotball-Europa, og fremtiden sa lys ut.
Men styreformann Ridsdale hadde, i sin iver etter a gjøre Leeds til et virkelig storlag, tatt seg vann over hodet og brukt langt mer penger enn det som var forsvarlig.
[15]
Ridsdale tok sjansen pa at inntekter knyttet til videre deltakelse i Mesterligaen ville dekke utgiftene til de store lanene klubben hadde tatt opp for a kjøpe nye spillere. Men i 2001 ble Leeds bare nummer fire i ligaen, og var dermed ikke kvalifisert for neste sesongs Mesterliga. Den pafølgende økonomiske krisen førte til at klubben matte selge sine profilerte og beste spillere.
[16]
Først ut var Rio Ferdinand, som forsvant til
Manchester United
.
I 2003/04 rykket Leeds ned til
The Championship
, og flere unge talentfulle spillere med en stor framtid foran seg matte ogsa selges - som
Paul Robinson
,
Aaron Lennon
,
James Milner
og
Alan Smith
. Bare evig lojale
Gary Kelly
og Eirik Bakke var igjen fra laget som spilte semifinale i Mesterligaen bare tre ar tidligere.
Økonomiske redningsaksjoner, nye kriser og nedrykk
[
rediger
|
rediger kilde
]
Konkursspesialisten
Gerald Krasner
ledet et konsortium av lokale forretningsfolk som tok over Leeds i 2003. I Krasners tid som styreleder ble klubbens aktiva solgt unna, inkludert senior- og juniorspillere av økonomisk verdi. Høsten 2004 solgte Leeds bade sitt treningsanlegg og stadionanlegg Elland Road. I januar 2005 kjøpte
Ken Bates
50 prosent av klubben for 10 millioner pund.
De økonomiske vanskelighetene ga darlige arbeidsforhold for managerne i Leeds. David O'Leary ble etterfulgt av
Terry Venables
, deretter overtok
Peter Reid
, som ble erstattet av den gamle spillerkjempen
Eddie Gray
. I 2004 overtok
Kevin Blackwell
, som klarte a stabilisere laget og tok det til kvalifiseringsrunden til Premier League i 2006.
Starten pa 2006/07-sesongen var imidlertid svært darlig, og
Dennis Wise
tok over. Sesongen fortsatte likevel fryktelig for Leeds. De økonomiske problemene var ikke over, og det gikk darlig sportslig. I nest siste serieomgang forsvant i realiteten alt hap om redning fra nedrykk. To dager før den siste kampen, 4. mai, valgte klubben a sette seg under sakalt administrasjon.
[17]
Den umiddelbare følgen var at klubben ble fratatt ti poeng. Dermed endte Leeds United helt sist pa tabellen, og rykket ned til tredje niva i seriesystemet ?
League One
? for første gang i sin historie.
Opptakten til 2007/08-sesongen var preget av nye kriser. Selskapet Forward Sports Fund, registrert pa øya
Nevis
i Karibia og med Ken Bates som frontfigur, fikk tilslaget pa a kjøpe klubben fra administratorene
KPMG
, men det var lenge tvil om Leeds ville fa fornyet profflisensen. Ligaen tillot likevel dette pa betingelse av at Leeds matte starte sesongen med 15 minuspoeng.
[18]
Championship: Svingdør for trenere
[
rediger
|
rediger kilde
]
Først i 2010, etter tre ar pa niva tre, klarte Leeds a rykke opp til The Championship igjen, na ledet av
Simon Grayson
.
[19]
I Championship blandet Leeds seg tidvis inn i toppstriden, men manglende økonomisk og sportslig stabilitet med stadige trenerskifter sto lenge i veien for det etterlengtede opprykket til Premier League. I de seks sesongene fra 2012-13 til 2017-18 hadde klubben ti hovedtrenere.
I juni 2016 ble
Garry Monk
presentert som Leeds' nye hovedtrener.
[20]
Under Monks ledelse la klubben lenge an til a na sluttspillet om den tredje opprykksplassen. Etter sviktende form helt pa slutten av sesongen matte Leeds nøye seg med 7. plass. Monk sa opp stillingen etter sesongslutt i mai 2017.
[21]
Thomas Christiansen tok over i juni 2017.
[22]
Under Christiansens ledelse toppet Leeds tabellen tidlig i høstsesongen, men nedturer fulgte. I februar 2018 ble Christiansen sparket.
Paul Heckingbottom
ble hentet fra
Barnsley FC
og utnevnt til ny hovedtrener i februar 2018.
[23]
Heller ikke han varte lenge i jobben: Etter sesongslutt og 13. plass fikk han sparken.
[24]
.
En ny æra: Marcelo Bielsa og retur til Premier League
[
rediger
|
rediger kilde
]
I juni 2018 ble
Marcelo Bielsa
ansatt som ny hovedtrener
[25]
. Bielsas fotballideer har vært svært innflytelsesrike, og en rekke kjente trenere har nevnt argentineren som en stor inspirasjonskilde.
[26]
Leeds endte pa tredjeplass i Championship i Bielsas første sesong 2018/19. I den avsluttende playoff-turneringen om opprykk ble Leeds slatt ut av
Derby
. Ett ar senere nadde klubben sitt store mal: 17. juli 2020 ble det klart at Leeds rykket opp fra Championship i sesongen 2019/20 etter a ha vunnet ligaen.
[27]
I den første Premier League-sesongen etter opprykket (2020/21) endte Leeds pa en 9. plass. Bielsas originale spillestil - høyt press, mann-mot-mann-markering, hurtige angrep - vant mange beundrere.
[28]
Sesongen 2021/22, den andre pa høyeste niva, ble mye vanskeligere. Mange skader pa nøkkelspillere bidro til svake resultater. I februar 2022 slapp Leeds inn 20 mal pa fem kamper, og etter 0-4 mot Tottenham 26. februar hadde klubben bare to poeng ned til nedrykksplass. 27. februar 2022 fikk Bielsa sparken
[29]
. Klubbledelsen mente en annen trener matte inn for a sikre plassen i Premier League.
I sin periode pa nesten fire sesonger ledet Bielsa Leeds i 170 kamper, med 80 seire, 33 uavgjorte og 57 tap
[30]
. Resultatmessig vil han særlig bli husket for opprykket, men vel sa viktig som de malbare resultatene var den positive interessen og entusiasmen han skapte rundt klubben. Selv en rekke tap med stygge sifre fikk ikke tilhengerne til a vakle i støtten til Bielsa.
[31]
28. februar 2022 ble amerikanske
Jesse Marsch
utnevnt til ny Leeds-trener
[32]
. Leeds reddet plassen i Premier League i siste serierunde og ble nr. 17. Under Marsch plukket laget imidlertid fa poeng i sesongen 2022-23, og etter en ekstra darlig periode pa nyaret fikk Marsch sparken
[33]
. 21. februar 2023 ble spanske
Javi Gracia
utnevnt til ny trener
[34]
. Heller ikke han klarte a snu skuta. I et siste, desperat forsøk pa a redde plassen sparket Leeds Gracia og hyret trenerveteranen
Sam Allardyce
til a lede laget de siste fire kampene
[35]
. Men ≪Big Sam≫ tok bare ett poeng, og nedrykket var et faktum i siste serierunde 28. mai 2023
[36]
. Allardyce fikk ikke forlenget kontrakten.
4. juli 2023 ble tyske
Daniel Farke
presentert som ny hovedtrener
[37]
.
Kritikk av klubbledelsen og eierskifter
[
rediger
|
rediger kilde
]
Etter eierskiftet i 2007 ble det gjentatte ganger stilt spørsmal ved økonomiske forhold rundt klubben. Football League ba høsten 2009 Ken Bates og klubben om opplysninger om eierforholdene i eierselskapet Forward Sports Fund.
[38]
Eierne ble godkjent av ligaen, men klubben ble utsatt for mer press rundt eierskapsspørsmalet utover i 2010/11-sesongen, blant annet fra en granskning av eierskap og styring av fotballklubber igangsatt i det britiske parlamentet. I mai 2011 kunngjorde Leeds at Ken Bates hadde overtatt kontrollen over klubben ved a kjøpe ut eierne av Forward Sports Fund.
[39]
I november 2012 solgte Bates samtlige aksjer i eierselskapet LUFC Holdings Limited til
GFH Capital
, et privat investorselskap basert i
Dubai
.
[40]
GFH Capital solgte i februar 2014 75 prosent av aksjene til den italienske investoren
Massimo Cellino
og hans selskap
Eleonora Sport
.
[41]
Ogsa Cellino strevde med a skape ro rundt klubben, bade sportslig og økonomisk. I september 2016 ble Cellino eneeier i klubben etter a ha kjøpt ut GFH Capital.
[42]
.
I januar 2017 solgte Cellino 50 prosent av aksjene i Leeds til Aser Group Holding, et selskap eid av den italienske forretningsmannen
Andrea Radrizzani
[43]
. I mai 2017 overtok Radrizzani den resterende halvparten av aksjene, og tok ogsa over som styreleder.
[44]
I juni 2017 kunngjorde Leeds og Radrizzani at klubben hadde kjøpt tilbake sitt stadionanlegg Elland Road
[45]
. Stadionet var blitt solgt og leaset tilbake i forbindelse med de økonomiske problemene i 2004.
I mai 2018 solgte Radrizzanis selskap Aser en 10 prosents andel av aksjene i Leeds til 49ers Enterprises, eiergrupperingen bak
San Francisco 49ers
, et lag i
amerikansk fotball
.
[46]
I november 2022 meldte klubben at 49ers hadde kjøpt seg opp til 44 prosents eierandel, mens Radrizzani kontrollerte de resterende 56 prosent.
[47]
.
Den 9. juni 2023 kjøpte 49ers Enterprises alle Asers aksjer og satt dermed med fullt eierskap til Leeds United
[48]
. Klubben ble i forbindelse med transaksjonen verdsatt til 170 millioner pund.
- Nr. 2 i 1. divisjon: 1964/65, 1965/66, 1969/70, 1970/71 og 1971/72.
- Vinner av 2. divisjon/Championship: 1923/24, 1963/64, 1989/90, 2019/20.
- Finalist i FA-cupen: 1965, 1970 og 1973.
- Finalist i Ligacupen: 1996.
- Finalist i serievinnercupen (forløper til
Mesterligaen
): 1975
- Finalist i cupvinnercupen: 1973
Oppdatert 27. februar 2024
[49]
- ^
Clavane 2010, s. 30
- ^
Clavane 2010, s. 29
- ^
Leeds United: Records
, besøkt 10. august 2014
- ^
Clavane 2010, s. 39
- ^
a
b
Clavane 2010, s. 53
- ^
Clavane 2010, s. 54
- ^
Clavane 2010, s. 65
- ^
Wilson, Jonathan (10. november 2011).
Brian Clough: Nobody Ever Says Thank You: The Biography
(engelsk)
. Orion.
ISBN
978-1-4091-2318-7
.
- ^
Davies 2007, s. 262
- ^
Clavane 2010, s. 96
- ^
≪https://bibsys-primo.hosted.exlibrisgroup.com/primo-explore/fulldisplay?vid=BIBSYS&docid=BIBSYS_ILS071411607&context=L≫
.
bibsys-primo.hosted.exlibrisgroup.com
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
Hooper, Tom; Goodman, Henry; Roper, David (27. mars 2009).
≪The Damned United≫
. Columbia Pictures, BBC Film, Screen Yorkshire
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
a
b
Yorkshire Evening Post: A history of Leeds United violence
, 20. februar 2008. Besøkt 10. august 2014.
- ^
Clavane 2010, s. 140
- ^
Clavane 2010, s. 199
- ^
≪The demise of Leeds United≫
(engelsk)
. 4. mai 2007
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Leeds Utd call in administrators≫
(engelsk)
. 4. mai 2007
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Leeds points appeal unsuccessful≫
(engelsk)
. 1. mai 2008
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
Rake, Jamel (8. mai 2010).
≪Slik skal et Leeds-opprykk feires!≫
.
VG
(norsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Leeds United appoint Monk as boss≫
.
BBC Sport
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Monk resigns as Leeds head coach≫
.
BBC Sport
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
Association, Press (15. juni 2017).
≪Leeds appoint Thomas Christiansen, former Spain striker, as head coach≫
.
The Guardian
(engelsk)
.
ISSN
0261-3077
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Barnsley 'shocked' as Heckingbottom takes Leeds job≫
.
BBC Sport
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
BBC: Leeds United: Paul Heckingbottom: Leeds United sack head coach after less than four months
, 1. juni 2018. Besøkt 6. juni 2018
- ^
≪Bielsa appointed Leeds United boss≫
.
BBC Sport
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
guru, Training Ground.
≪Training Ground Guru | Marcelo Bielsa: Tactics and philosophy of a cult manager≫
.
Training Ground Guru
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Leeds promoted to Premier League≫
.
BBC Sport
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
Bower, Aaron (23. mai 2021).
≪Leeds beat West Brom on final day as Bielsa agrees new one-year deal≫
.
The Guardian
(engelsk)
.
ISSN
0261-3077
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Club statement: Marcelo Bielsa≫
.
www.leedsunited.com
(engelsk)
. 27. februar 2022
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪Managers≫
.
LUFCDATA.COM
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
≪
'
If Bielsa wouldn't change, Leeds had to replace him
'
≫
.
BBC Sport
(engelsk)
. Besøkt 11. mai 2024
.
- ^
The Guardian: ‘My respect for Bielsa is massive’: Jesse Marsch named as new manager of Leeds
, 28. februar 2022, besøkt 7. mars 2022
- ^
The Guardian: Jesse Marsch left stranded as glimmer of light on Leeds tenure fades away
, 6. februar 2023, besøkt 21. februar 2023
- ^
The Guardian: Leeds confirm Javi Gracia as manager on ‘flexible’ contract to lead relegation fight
, 21. februar 2023, besøkt 21. februar 2023
- ^
‘There’s nobody ahead of me’: Sam Allardyce makes bold Leeds arrival
, 3. mai 2023, besøkt 10. juni 2023
- ^
The Guardian: Leeds go down with a whimper as Tottenham miss Europe despite win
, 28. mai 2023, besøkt 10. juni 2023
- ^
The Guardian: Leeds confirm Farke as manager while Sheffield Wednesday appoint Xisco
, 4. juli 2023, besøkt 8. juli 2023
- ^
The Guardian: League set to approve Leeds owners but keep identities secret
, 4. desember 2009. Besøkt 3. januar 2010.
- ^
BBC: Leeds United confirm Ken Bates as new owner
, 3. mai 2011, besøkt 10. august 2014.
- ^
BBC: Leeds United: GFH Capital finalise takeover deal
, 21. november 2012. Besøkt 21. november 2012.
- ^
BBC: Leeds United exchange contracts on Massimo Cellino takeover
, 7. februar 2013. Besøkt 2. mars 2013.
- ^
BBC Sport: Massimo Cellino: Leeds United majority shareholder takes '100%' control
, 9. september 2016. Besøkt 5. januar 2017.
- ^
BBC Sport: Leeds United: Owner Massimo Cellino sells 50% stake to Italian businessman
, 4. januar 2017. Besøkt 5. januar 2017.
- ^
The Guardian: Massimo Cellino era ends at Leeds as Andrea Radrizzani takes full control
, 23. mai 2017. Besøkt 26. mai 2017.
- ^
BBC Sport: Leeds United: Championship club buy back Elland Road home
, 28. juni 2017. Besøkt 3. juli 2017.
- ^
BBC Sport: Leeds United confirm partnership with NFL-linked 49ers Enterprises
, 24. mai 2018. Besøkt 6. juni 2018.
- ^
leedsunited.com: 49ers enterprises increases Leeds United minority ownership stake
, 5. november 2021, besøkt 27. februar 2022
- ^
https://www.theguardian.com/football/2023/jun/09/49er-enterprises-leeds-united-football
The Guardian: 49ers Enterprises agrees takeover of Leeds United after club’s relegation], 9. juni 2023, besøkt 10. juni 2023
- ^
Team & Players
- Clavane, Anthony (2010): Promised Land. The Reinvention of Leeds United. Yellow Jersey Press, London.
ISBN 9780224082631
- Davies, Hunter (2007): The Glory Game. Mainstream Publishing, Edinburgh og London.
ISBN 9781840182422
- Wilson, Jonathan (2011): Brian Clough: Nobody Ever Says Thank You: The Biography, Hachette UK.
ISBN 9780753828717