Konsilet i Konstanz , som var det andre i rekken og det mest bemerkelsesverdige av de sakalte tre reformatoriske kirkemøtene i siste del av middelalderen , tradte sammen i Konstanz den 5. november 1414 og ble avsluttet den 22. april 1418 .

Bakgrunn [ rediger | rediger kilde ]

Konsilets hovedmal var a fa avsluttet det paveskisma (splittelse) som hadde ført til sa mye forvirring etter Avignon-tiden. Pave Gregor XIs tilbakevendelse til Roma i 1377, etterfulgt etter hans død med det kontroversielle valg av pave Urban VI som hans etterfølger, resulterte i at en rekke misfornøyde kardinaler brøt ut og valgte en rivaliserende pave i 1378, som ble basert i Avignon .

Etter et tretti ar langt skisma forsøkte man med konsilet i Pisa a løse problemet, ved a avsette begge de to paver og velge en ny, Alexander V . ^[1] Konsilet hevdet at det i en slik situasjon matte gjelde at et bispekonsil hadde større myndighet en en enkeltbiskop, selv om det dreide deg om selve biskopen av Roma. Selv om pave Aleksander og hans etterfølger, (mot)paven Johannes XXIII (ikke a forveksle med 1900-tallspaven Johannes XXIII ), nøt utbredt tilslutning, særlig pa bekostning av avignonpaven, fortsatte skismaet. Men na var det tre, ikke bare to, som hevdet seg a være rettmessig pave: Gregor XII i Roma, Benedikt XIII i Avignon, og Johannes XXIII. Det gikk med andre ord fra en foraktelig tohet til en av alle forbannet trehet ( trinitas non benedicta, sed maledicta ). ^[2]

Det var derfor mange, blant annet den kong Sigismund (senere keiser), som ivret for et nytt konsil for a fa løst problemet. Hans sterke stilling skyldtes at det ikke var noen ≪ledende≫ pavemakt - og dermed ble Sigismunds rolle som advocatus et defensor ecclesiae (Kirkens talsmann og forsvarer) særlig gjennomslagskraftig. Som møtested foresla pave Johannes XXIII sitt refugium Bologna . Men etter lange forhandlinger og under patrykk fra Sigismund ble til slutt kongen og Johannes XXIII enige om det nøytrale Konstanz.

Under drøftelsene var ogsa Strassburg , Basel og Kempten (i Allgau ) blitt vurdert. Konstanz hadde en særlig god infrastruktur og kommunikasjoner pa grunn av vannveiene den la ved, og kunne dermed utmerket motta de forsyninger av næringsmidler og varer som et storinnrykk av tilreisende ville kreve. Dessuten var Konstanz ikke bare riksstad (likesom de øvrige), men den var ogsa et bispesete.

Beskrivelse [ rediger | rediger kilde ]

Konsilets sammensetning og forretningsorden [ rediger | rediger kilde ]

Avignonpaven pave Johannes XXIII sa seg da nødt til - mot sin vilje - a sammenkalle dette kirkemøte, for a oppheve det da fortsatt pagaende store skisma . Paven innfant seg med et stort følge. Til a begynne med var det bare oppmøtt slike biskoper som stod pa Johannes XXIIIs side.

Mot slutten av 1414 kom kong Sigismund til konsilet. Han pala - etter koordinering med enkelte innflytelsesrike teologer - konsilet det forretningsordning at det skulle avstemmes etter nasjoner ( nationes ), og ikke slik som tidligere det vanligste etter hoder ( per capita ). Malt var a forhindre at den italienske gruppe av biskoper skulle ende opp med rent flertall. (Pave Johannes hadde medført seg en mengde italienske prelater og prester, for han hapet pa deres stemmer for sin egen regning.)

Det var i Koblenz fem slike ≪nasjoner≫: Italica, Gallicana (fransk) , Germanica ? sistnevnte medregnet skandinaverne, polakkene, litauerne, kroatene, ungarerne og bøhmerne ? Anglica og Hispanica .

Representantene for kirken var, foruten tre patriarker, omkring (opplysningene spriker) 30 kardinaler , 40 erkebiskoper , 150 biskoper , 120 abbeder , 2 000 prester , 6 000 munker fra forskjellige ordener (blant andre Vadstenamunken Jons Hakansson , som 1421 ble erkebiskop i Uppsala ) og hundretalls teologidoktorer og professorer ved universitetene . Keiser Sigismund , fire kurfyrster , 24 andre fyrster og hertuger , en stor mengde adelsmenn , alle med tjenerskap, representerte det verdslige element. Dessuten hadde det innfunnet seg i byen en mengde mennesker av de mest ymse slag, som gjerne ville dra private fordeler av møtet, som handelsmenn og smakremmere, falne kvinner og skuespillere og gjøglere, slik at man regnet over 50 000 fremmede i byen. Blant de virkelige reformvennene kan i første rekke regnes de begge franskmenn kardinal Pierre d'Ailly og kansleren for universitetet i Paris Jean Charlier de Gerson .

Hovedoppgaver [ rediger | rediger kilde ]

Møtet satte seg fore a løse tre hovedoppgaver:

1. Opphevelse av det pavelige skisma
2. Vurdering og bedømmelse av John Wycliffes og av Jan Hus ' lærer
3. Kirkens reformasjon ≪pa hode og lemmer≫

Behandlingen av Det store skisma [ rediger | rediger kilde ]

Mange medlemmer av konsilet (relativt fa biskoper, men mange doktorer innen teologi, innen kanonisk og borgerlig rett, biskopsprokuratorer, utsendinger fra universiteter, domkapitler, dekanater og annet, agenter og representanter for fyrster, med flere) trakk sterkt i retning av at alle de tre paver burde trekke seg frivillig; det samme mente kong Sigismund. ^[3]

Selv om de mange italienske biskoper som hadde ledsaget Johannes XXIII støttet dennes legitimitet, ble han selv mer og mer skeptisk til konsilet. Delvis som følge av et heftig og anonymt karakterangrep pa ham fra en italiensk kilde, lovet han den 2. mars 1415 a abdisere. Han matte ogsa sverge pa ikke a forlate Konstanz. Men for a kunne beholde sin pavelige makt flyktet han i stedet i hemmelighet fra byen natten 20./21. mars, forkledt som stallknekt, og tok tilflukt i Schaffhausen , et omrade understilt hans venn Fredrik, fyrste av Østerrike-Tirol. ^[3] Senere dro hav nidere til Freiburg . Hertug Fredrik støttet Johannes fordi han skyldte ham noe: Paven hadde hjulpet den alltid pengelende hertug ved i oktober 1414 utnevne ham til den romerske kirkes øverste feltkaptein, med en arsgasje pa 6000 gullgylden. Kong Sigismund ble opprørt over pavens flukt. Uten en pave var konsilet ikke lenger beslutningsdyktig.

Femte sesjons beslutning noen dager etter, den 6. april 1415 ( dekretet Haec sancta ), er epokegjørende for tilsidesettelsen av det pavelige overordnede myndighet. Det inneholdt: hvert konsil som forsamles rettmessig i Den hellige and har sin makt umiddelbart fra Jesus Kristus , og enhver, selv paven, ma adlyde dens beslutninger vedrørende trosspørsmal og avslutning av kirkeskisma (se konsiliarismen ). ^{[4] [5]}

Dette dekretet ble i ettertid imidlertid underkjent av kirkens læreembede, ettersom det aldri ble godkjent verken av pave Gregor XII eller hans etterfølgere, og var blitt vedtatt i en sesjon som la forut for hans egen confirmatio. Den katolske kirke erklærte de første sesjoner av Konsilet i Konstanz som et ulovlig og ugyldig sammenkalt bispemøte, innkalt av Johannes XXIII, antsa en motpave.

Anklaget for skjendige forbrytelser ble pave Johannes deretter dømt til avsettelse, det vil si etter at han allerede hadde flyktet av frykt for sin personlige sikkerhet, skjønt keiseren hadde gitt ham leidebrev. Den fremtredende franske lærde Jean Gerson var blant dem pa konsilet som inntok og opprettholdt den mest energiske holdning mot den flyktede pave Johannes, og som dessuten ivret særlig mot usedelighet innen kleresiet (noe som gav ham tilnavnet Doctor christianissimus ).

De begge andre pavene som var blitt avsatt allerede pa konsilet i Pisa i 1409 , Benedikt XIII i Avignon og Gregor XII i Roma, ble endelig satt til side. Skismaet var saledes i prinsipp opphevet.

Benedikt XIII var blitt avsatt ufrivillig. Han befant seg i Spania og hadde bare ganske fa tilhengere, men aksepterte aldri avsettelsen. Etter sin noe mer frivillige fratreden som pave ble Gregor XII utnevnt til biskop av Macerata og til kardinalbiskop av Frascati og Porto . Han var den siste pave som gikk av, inntil pave Benedikt XVI ogsa gjorde sa den 28. februar 2013, nesten 598 ar etter. ^[6] Benedikt XVIs fratreden var imidlertid helt entydig en frivillig og selvvalgt handling.

Wycliffes lære, og Hus' lære og liv [ rediger | rediger kilde ]

Konsilets hadde ogsa satt seg som mal a fortsette reformene innledet ved Konsilet i Pisa. Disse reformer var hovedsakelig rettet mot John Wycliffe (1330-1384). Anliggendet ble nevnt allerede i første konsilssesjon, og under den attende sesjon, 4. mai 1415, ble han, Jan Hus , og deres tilhengere, fordømt for sine lærer. Wycliffe var for lengst død. Men Jan Hus , som var blitt innkalt til Konstanz og hadde fatt brev som garanterte ham fritt leide, hadde til tross for at han ble advart av sine venner, reist til Konstanz. Hus stolte pa sine agitatoriske evner, og mente at hans tanker skulle vinne oppslutning pa konsilet.

Hus var blitt arrestert da han kom til Konstanz. Sigismund gjorde en del forsøk pa a fa satt Hus fri; han fikk blant annet igjennom at Hus skulle fa forsvare seg offentlig for konsilet i tre dager, men Sigismund fant fort ut at Hus var en hindring for arbeidet som skulle gjøres pa konsilet. Sigismund bad derfor om at Hus ikke skulle bli satt fri før han hadde trukket tilbake alle sine lærdommer.

Noe slikt ville ikke Jan Hus gjøre. Han ble funnet skyldig i heresi (vranglære) av konsilet. Deretter ble han overført til den verdslige rett; dette ble forsvart ved dekret i sesjon 15, den 6. juli 1415.

Den verdslige domstol dømte ham sa til a bli brent pa balet . Sviket mot det løfte om fritt leide som han var blitt gitt, kan forstas ut fra at hans sak ikke bare ble forstatt som en religiøs disputt, men fordi det hele fikk en nasjonal-tsjekkisk politisk vending.

Den 6, juni ble han ført til retterstedet der han skulle brennes. En keiserlig delegat bad igjen Hus om a angre. Hus nektet, delegaten klappet hans hand, og veden ble patent. Hus begynte a synge høyt, men da flammene blaste inn i ansiktet pa ham, bad han stille i stedet inntil han døde. Bødlene knuste knoklene hans og skallen med klubber, fikk sin betaling fra delegaten for den dødes klær og sko (som de normalt fikk selge, men disse skulle brennes for at de ikke skulle bli relikvier for hans tilhengere), og lette deretter frem hjertet hans fra balet. Hus' hjerte ble spiddet og stekt i flammene som var igjen. Endelig ble asken etter ham kostet opp og slengt i den nærliggende Rhinen . ^[7]

Hieronymus av Praha , en viktig støtte av Jan Hus, hadde imens hastet av sted til Konstanz for a yte Hus sin assistanse. Men han ble ogsa arrestert, stilt for retten, funnet skyldig i heresi og overlevert til den samme verdslige domstol, med det samme resultat den 30. mai 1416 som med Hus. Jean Gerson engasjerte seg sterkt for fordømmelsene og henrettelsene av bade Jan Hus og Hieronymus av Praha.

Poggio Bracciolini deltok pa konsilet og omtalte senere det urettferdige i prosessen mot Hieronymus. ^[8]

Reformbeslutninger eller pavevalg først? [ rediger | rediger kilde ]

En del av medlemmene fikk inn for at konsilet, innen at en ny pave ble valgt, skulle fatte beslutning angaende kirkereformasjonen.

Den 9. oktober 1417 gav konsilet ediktet Frequens , der det ble foreskrevet at det for fremtiden skulle innkalles til konsiler minst hvert tiende ar. Dette ble imidlertid ikke virkeliggjort - i løpet av de pafølgende 600 ar skulle det ikke bli gjennomført mer enn fem økumeniske konsiler i den katolske kirke.

Ved pavepartiets manøvreringer ble det imidlertid gjort i stand til pavevalg før noen ytterligere reformer ble vedtatt. Den italienske kardinalen Odo Colonna ble valgt til pave allerede den 11. november 1417 , og han tok seg navnet Martin V ; deretter inngikk han en samforstaelse med konsilets nasjoner og oppløste konsilet.

Viktige personer [ rediger | rediger kilde ]

De forskjellige overleverte utførlige lister over konsilsmedlemmene i arene 1414?1418 spriker til dels. ^[9] De her nevnte personer ^[10] spilte viktige roller under konsilet av Konstanz:

• Pierre d'Ailly (1350/1351?1420), fransk teolog, kardinal og kansler for Sorbonne
• Henry Beaufort (1375?1447), engelsk statsmann og kardinal, talsmann for den engelske kirke
• Benedikt XIII (1342/43?1423), motpave i Avignon 1394 til 1423
• Branda Castiglione (1350?1443), kardinal, pavelig legat i Ungarn og Tyskland
• Manuel Chrysoloras (1353?1415), bysantinsk diplomat
• Zawisza Czarny (1379?1428), deltaker av en polsk delegasjon
• Guillaume Fillastre (1348?1428), fransk kardinal, medforfatter av dekretet Haec sancta
• Friedrich IV (1382?1439), hertug av Østerrike-Tirol
• Friedrich von Hohenzollern (1371?1440), burggraf av Nurnberg , fra 1417 markgreve og kurfyrst Friedrich I av Brandenburg , senere anfører av rikshæren mot husittene
• Jean le Charlier de Gerson (1363?1429), fransk teolog og kansler for Sorbonne
• Pave Gregor XII (1335?1417), pave fra 1406 til 1415, kardinalbiskop av Porto 1415 til 1417
• Robert Hallum av Salisbury (død 1417), kansler for University of Oxford fra 1403 til 1405, biskop av Salisbury 1407 til 1417
• Gottfried de Hegghe ,rektor for universitetet i Koln rundt 1414
• Hieronymus av Praha (1365?1416), bøhmisk lærd og medgrunnlegger av den husittiske bevegelse
• Jan Hus (ca 1370?1415), bøhmisk lærd, prest og rektor for Karls-universitetet i Praha og medgrunnlegger av den husittiske bevegelse
• Johann Ohnefurcht ( Jean Sans Peur ) (1371?1419), hertug av Burgund ( Huset Burgund )
• Johannes XXIII , motpave 1410 til 1415, død i Firenze i 1419
• Karl VI (1368?1422), konge av Frankrike 1380 til 1422
• Ludwig III (1378?1436), kurfurst av Pfalz 1410 til 1436
• Ludwig VII (1368?1447), hertug av Bayern-Ingolstadt og leder for den gtanske konsilsfølge
• Martin V (Oddo di Colonna) (1368?1431), pave fra 1417 til 1431
• Poggio Bracciolini (1380?1459), italiensk pavesekretær og humanist
• Ulrich von Richental (ca 1360?1437), historiograf for Konstanzkonsilet
• Sigismund av Luxemburg (1368?1437), tysk konge fra 1410 og keiser av Det hellige romerske rike fra 1433 til 1437, protektor for Konstanzkonsilet
• Oswald von Wolkenstein (ca 1377?1445), Sydtirolsk ridder og sanger, dikter og komponist, diplomat
• Franciscus de Zabarellis (Zabarella, 1360?1417), italiensk kardinal fra Padova

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Kilder [ rediger | rediger kilde ]

• Andreas von Regensburg : Concilium Constanciense. 1422.
• Hieronymus von Croaria (utg.): Acta scitu dignissima docteque concinnata Constantiensis concilii celebratissimi. Hagenau 1500. (Erste Druckausgabe von Konstanzer Konzilsakten mit Widmungsschreiben von Konrad Summenhart vom 11. April 1499 auf der Ruckseite des Titelblatts.)
• Giovanni Dominicus Mansi: Sacrorum Conciliorum Nova et amplissima collectio. Editio novissima. Teil 1?31. Florenz, Venedig 1759?1798.
• Heinrich Finke (utg.): Acta Concilii Constanciensis. Teil 1?4. Munster i. W. 1896?1928, 2. Aufl. 1976.
• Ulrich von Richental: Chronik des Konstanzer Konzils 1414?1418. Eingeleitet und herausgegeben von Thomas Martin Buck. Ostfildern 2010, ISBN 978-3-7995-6841-8 .
• Konzilstadt Konstanz (utg.): Ulrich Richental: Chronik des Konzils zu Konstanz, 1414?1418. Faksimile der Konstanzer Abschrift mit einem Kommentar von Jurgen Klockler. Theiss, Darmstadt 2013, ISBN 978-3-8062-2782-6 .

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

• Silvia Volkart (utg.): Rom am Bodensee. Die Zeit des Konstanzer Konzils. NZZ Libro , Zurich 2014, ISBN 978-3-03823-887-4 .
• Badisches Landesmuseum Karlsruhe (utg.): Das Konstanzer Konzil. Katalog. 1414?1418. Weltereignis des Mittelalters. Theiss, Darmstadt 2014, ISBN 978-3-8062-0001-0 .
• Karl-Heinz Braun, Mathias Herweg, Hans W. Hubert, Joachim Schneider, Thomas Zotz (Hrsg.): Das Konstanzer Konzil. Essays. 1414?1418. Weltereignis des Mittelalters. Theiss, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-8062-2849-6 .
• Thomas Martin Buck und Herbert Kraume: Das Konstanzer Konzil. Kirchenpolitik ? Weltgeschehen ? Alltagsleben. Thorbecke, Ostfildern 2013, ISBN 978-3-7995-0502-4 .
• Jan Keupp und Jorg Schwarz: Konstanz 1414?1418. Eine Stadt und ihr Konzil. Primus, Darmstadt 2013, ISBN 978-3-86312-038-2 .
• Klaus Schelle: Das Konstanzer Konzil. 2. Auflage, Stadler, Konstanz 2010, ISBN 978-3-7977-0557-0 .
• Walter Brandmuller : Das Konzil von Konstanz 1414?1418. Band 1: Bis zur Abreise Sigismunds nach Narbonne. Schonigh, Paderborn 1991, ISBN 3-506-74690-1 . Band 2: Bis zum Konzilende. Schoningh, Paderborn 1998, ISBN 3-506-74691-X .
• Klaus Schatz : Allgemeine Konzilien ? Brennpunkte der Kirchengeschichte. 2. Auflage, UTB / Schoningh, Paderborn 2008, ISBN 3-8252-1976-3 (UTB) / ISBN 3-506-99492-1 (Schoningh).
• Ansgar Frenken: Die Erforschung des Konstanzer Konzils (1414?1418) in den letzten 100 Jahren (= Annuarium historiae conciliorum. Band 25,1/2). Schoningh, Paderborn 1993, ISBN 3-506-59462-1 (Zugleich Dissertation an der Universitat Koln 1994).
• Hubert Jedin (utg.): Handbuch der Kirchengeschichte: vom kirchlichen Hochmittelalter bis zum Vorabend der Reformation. Sieben Bande, Band 3, Halbband 2. Sonderausgabe, Herder, Freiburg im Breisgau 1985, ISBN 3-451-27100-1 .
• Karl August Fink: Die weltgeschichtliche Bedeutung des Konstanzer Konzils. In: Zeitschrift der Savigny-Stiftung fur Rechtsgeschichte . Kanonistische Abteilung , Bd. 51 (1965), S. 1?23.

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• (en) Council of Constance ? kategori av bilder, video eller lyd pa Commons

(en) Konstanz#Konstanzer Konzil ? originaltekster fra den engelskspraklige Wikikilden

• Webside til 600.-arsjubileet
• Tobias Engelsing: Konstanzer Konzil: Exkommuniziert, verraten, verehrt , Die Zeit , 43/2014 3. November 2014, zum Jan Hus auf dem Konstanzer Konzil