Denne artikkelen mangler
kildehenvisninger
, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a
verifisere
. Kildeløst materiale kan bli
fjernet
. Helt uten kilder.
(
10. okt. 2015
)
Kongedømmet Polen
(
polsk
Krolestwo Polskie
,
latinsk
Regnum Poloniae
,
ukrainsk
Корол?вство Польське) ble den polske staten fra kroningen av den første kongen
Bolesław I
i
1025
til
unionen
med
Litauen
og styret undet
Huset Jagello
i 1385.
Grunnlaget for utviklingen av en polsk stat ble skapt av
Huset Piast
, som var i førersetet siden 800-tallet. Hertug
Mieszko I
konverterte til
kristendommen
, noe som gjorde at Polen kunne bli en del av de kristne kongedømmene. I
1000
, under
Gniezno-kongressen
, ble Polen anerkjent som en stat av
Det tysk-romerske riket
og
Paven
. I
1025
ble hertug Bolesław I den modige kronet til Konge av Polen, noe som markerte starten pa det polske kongedømmet. I mange ar ble derimot Polen styrt av hertuger, ikke konger.
Konge styrte landet pa egen hand, men det ble forventet at han respekterte de tradisjonelle skikkene til folket. Det var ikke lovpalagt at etterfølgerne til kongen skulle være den førstefødte. Alle sønnene til kongen eller hertugen hadde de samme rettighetene til a ta over tronen, og den som pa en eller annen mate viste seg som den sterkeste tok over tronen.
Hertug
Bolesław III den skjevmunnede
, som styrte fra 1102 til 1138, prøvde a fa slutt pa kampene mellom de forskjellige tronpretendentene ved a gi styret av Polen et mer formelt grunnlag. I testamentet sitt delte han landet sitt i fem hertugdømmet, som ble fordelt mellom sønnene hans.
For a sikre at riket ble værende som en enhet opprettet han et
ansiennitetsprinsipp
, der det eldste medlemmet av dynastiet skulle være storfyrste og ha makt over de andre hertugene. Storfyrsten styrte, i tillegg til riket han arvet, over et landomrade som ikke ble delt. Dette var en landstripe som gikk fra nord til sør i midten av Polen med Krakow som den viktigste byen. Storfyrsten hadde ogsa kontroll over
Pommern
, et len i Det tysk-romerske riket.
Siden rollen som storfyrste alltid gikk til det eldste av de fem familiemedlemmene gikk de fire andre hertugdømmene i arv pa vanlig mate hos etterkommerne etter sønnene til Boleslaw.
Disse forskriftene ble raskt brutt da forskjellige hertuger prøvde a oppna posisjonen som storfyrste, selv om de ikke var den eldste hertugen. Forskriftene som var ment a holde riket samlet, førte til at landet ble enda mer splittet og resulterte i at monarkene fikk mindre makt. Polen kom til og med under
P?emyslid
-kongene av
Bohmen
, men dynastiet døde ut før de klarte a opprette et stabilt fotfeste i Polen.
Splittelsen endte med piasthertugen
Vladislav I den korte
i
1306
. Han samlet de forskjellige hertugdømmene i Kongedømmet Polen og i
1320
ble han kronet til konge. Sønnen hans
Kasimir den store
styrket den polske staten kraftig bade utenriks og innenriks.
Nytt dynasti og unionen med Litauen
[
rediger
|
rediger kilde
]
Kaisimir var det siste mannlige medlemmet av
Huset Piast
og ble etterfulgt av nevøen sin
Ludvig, konge av Ungarn
fra
Angevine
-dynastiet. Den gode perioden til monarkiet holdt fram under Ludvig.
Siden Ludvig heller ikke fikk sønner ble datteren
Hedvig
arvingen til det polske monarkiet.
Med
Krewo-unionen
giftet hun seg med
Jogaila
, storfyrste av Litauen, som konverterte til kristendom. Ekteskapet skapte ikke bare en familieunion mellom Polen og Litauen, men knyttet ogsa de to landene sammen de neste fire hundre arene.
Autoritetsdata