Denne artikkelen omhandler lokaler for filmframvisning. For det russiske rockebandet, se
Kino (band)
.
Colosseum kino
pa
Majorstuen
i
Oslo
har fire kinosaler, hvorav den største har 978 sitteplasser.
Kino
er et lokale for
filmframvisning
. Som oftest er det et inngangsparti med en billettluke, et maskinrom med kinomaskiner (
projektorer
) og en sal med et lerret og sitteplasser for publikum. I
2004
var det 245 kinoer i
Norge
, hvorav 161 ble drevet av
kommuner
.
Ordet
kino
er en forkortelse av ≪kinematograf≫, en
norsk
form av det
franske
Cinematographe
(dannet av
gresk
kineo
, det vil si ≪bevege≫, og
grafein
, ≪skrive, tegne≫), navnet pa brødrene
Lumieres
filmframviser fra
1894
som viste ≪levende bilder≫.
Pa slutten av 1800-tallet kom filmen til verden pa to forskjellige steder, i USA med Thomas Edison og George Eastman som sammen utviklet kinetoskopet, og i Europa med Louis og Auguste Lumiere som skapte Cinematografen. Lumiere brødrene viste filmene sine pa markeder og festivaler, som spilte en større rolle i noen land enn andre. I Europeiske land spilte klimaet en sentral rolle, hvor det i Storbritannia var rundt 200 festivaler ukentlig, mens det i Skandinavia var et langt mindre antall pa grunn av kaldt klima.
[1]
Filmen ble introdusert tidlig i Norge, da tyske Max og Emil Sklandanowsky viste filmer pa Circus Variete pa
Christiania Tivoli
, allerede i april 1896. Sklandanowsky var oppfinner av bioskopet, og viste hovedsakelig aktualitetsfilmer som for eksempel mr. Delvare og hans boksende kenguru, og hverdagslige ting som italiensk bondedans og akrobatikk. Dagbladet skrev om Sklandanowskys visninger at:
≪Folk sad som slaaede af den megen lighed med levende mennesker. Enkelte troede endog at der var personer bag lysskjærmen som udførte bevægelsene. En lidt uheldig vibration fortalte dog at den var kunstig frembragt≫.
Men Sklandanowsky var ikke den eneste i Norge som viste film. I januar 1896 kunne man oppleve Edisons kinetoskop hos stenograf Maakestad. Kinetoskopet var et titteskap som bare kunne brukes av en person om gangen, og hadde kort suksess i Norge.
Brødrene Lumiere apnet verdens førte kino i Paris i 1895, og sendte kinomaskinister rundt i hele verden. I 1897 kom Lumieres filmer til Norge og ble vist bade pa circus veriete i Christiania, Bergen og Trondheim .
[2]
Kinematograf-Theatret apnet 1. oktober 1904 og ble Norges første kino. De holdt til i stortingsgata 12, og ble drevet av Hugo Hermansen og hans selskap Norsk Kinematograf-Aktieselskap.
Hermansen skulle opprinnelig ha startet kinodrift sammen med svenske investorer, men løste fort ut svenskene. Norsk Kinematografselskap etablerte i 1905 og 1906 flere kinoer i Drammen, Stavanger, Bergen, Moss, Halden, Sarpsborg og Fredrikstad. I 1908 hadde selskapet 26 kinolokaler og 235 ansatte.
I 1904 fantes det fem kinoer i Christiania, og i 1911 var hele 21 kinoer i drift i hovedstaden. Den første kinoen i Bergen ble etablert 26. desember 1904, og i 1905 var de fem kinolokaler i drift i Bergen. Stavanger fikk sin første kino i 1905, og Trondheim og Kristiansand fulgte etter i 1906. Kongsberg og Sandefjord fikk kino i 1907.
[3]
Ved 1910 ble filmenes innhold offer for spekulasjon. Kinoene hadde opparbeidet seg et noe darlig rykte, pa grunn av et særdeles stor antall i kinolokaler og manglende standard i flere av disse lokalene. Men ogsa flere samfunnsgrupper blant annet i Trondheim og Stavanger holdt møter som tok opp bekymringen av hvordan filmen pavirket barna. Sensurdebatten kom for alvor da hovedstadens sedelighetsforening slengte seg med.
Disse gruppene ønsket kommunale inngrep til a begrense antallet kinoer og kontrollere innholdet i filmene som ble vist. De mente at filmene hadde en skadelig innvirkning som reduserte den moralske sansen hos publikumet (bedre enn, Gunnar Iversen, 12).
Men politiet hadde verken lov til a sensurere med mindre det var ≪bilder som oppfattes som krenkende mot sedeligheten≫, og det var ulovlig a begrense antallet kinoer gjennom kommunale vedtekter (Det store tivoli: film og kino i Norge igjennom 70 ar, Sigurd Evensmo, 60-61).
Med et økende press fra samfunnsdebattens side ble det flere endringen i kinolivet. I 1912 startet Huseierforeningen pa Notodden kinodrift, pa betingelse fra politiet om at kinodriften skulle overtas av kommunen pa et senere tidspunkt. I 1913 ble det kommunal kinodrift bade i Harstad og Vardø.
I 1913 kom debatten opp i Odelstinget, som vedtok lovforslag nr 26. ≪lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder≫. Her ble det foreslatt at kommunene selv skulle fa kontrollere hvem som skulle fa drive kino igjennom bevilgninger til kommunestyret. Med dette lovforslaget kom ogsa statlig sensurorgan for film. Sensurorganet kom 1. oktober 1913 i form av Statens filmkontroll.
I Odelstinget var det bade stor enighet og stor uenighet. Enigheten la først og fremst rundt kommunal drift, til tross for lobbyvirksomhet fra kinoeiernes side. Uenigheten var hovedsakelig rundt sensuren. Resultatet av disse debattene var kinoloven som tradte i kraft fra 1. januar 1914.
[4]
Første digital kino i
Europa
:
Paris
2. februar 2000.
De naværende filmrullene erstattes etter hvert med digitale filer som rommer bilder med forbedret kvalitet. Distribusjonen kan derfor skje mye raskere.
Film & Kino
finansierte først et prøveprosjekt. I
2009
begynner fase to, der malet er at alle kinoene i landet skal være fulldigitalisert i
2011
.
I
Sverige
blir
sceneforestillinger
jevnlig sendt til digitaliserte Folkets Hus-kinoer.
Tromsø
er pioner
kommunen
i
Norge
for simultanoverføring av scenekunst. Siden
høsten
2007
er det vist atte
operaer
.
Operaer
har ogsa blitt vist i
Alta
,
Kristiansand
,
Fredrikstad
,
Bergen
og
Gimle kino
i
Oslo
.
- Laurent Creton, Kira Kitsopanidou (sous la direction de),
Les salles de cinema : enjeux, defis et perspectives
, Armand Colin/Recherches, Paris, 2013.
- Eric Le Roy,
Cinematheques et archives du film
, Armand Colin, Paris, 2013.