Gravstenen i Arizona, USA, over George Johnson som ble offer for et justismord i ordets opprinnelige betydning, ettersom han ble
hengt
til tross for at han var uskyldig.
Fritz Moens
gravsted, til venstre
John Christian Elden
, Moens advokat, til høyre
Tore Sandberg
, privatetterforsker.
Justismord
er nar en person dømmes for en forbrytelse vedkommende ikke har begatt. Opprinnelig har begrepet vært knyttet til en uskyldig som ble dømt til døden og henrettet.
[1]
[2]
Siden er det ogsa brukt om uriktige domfellelser knyttet til andre forhold av alvorlig karakter. Bruken er ikke bare avhengig av straffens lengde, men at det ogsa dreier seg om alvorlige forbrytelser.
[2]
Det vil ogsa være et justismord dersom tiltalte dømmes selv om
beviskravene
ikke er oppfylt, samtidig som det kan være all grunn til a tro at vedkommende er skyldig.
[3]
Prinsippet om at all (begrunnet) tvil skal komme tiltalte til gode (
in dubio pro reo
) gjelder for a hindre justismord.
[4]
Prinsippet har røtter tilbake til
romerretten
. Det er stadfestet i
Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) artikkel 6.2 og
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
artikkel 14.2.
[5]
[6]
Justisfeil
omfatter ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. Justisfeil kan derfor sla i begge retninger, fra manglende oppklaring til uriktig domfellelse.
[7]
Ordet justismord er ikke definert i norske lover. Falsk anklage dømmes etter straffeloven §§ 222-225. Det er ogsa straffbart ikke a opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse.
[8]
Initiativ fra private, uavhengige etterforskere har medført at justismord er avdekket. For eksempel konkluderer granskningsrapporten om ≪
Lilandsaken
≫ med at ≪Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne
Sten Ekroth
og
Tore Sandberg
hadde bidratt med≫. Det ble nedsatt en ny granskningskommisjon i forbindelse med ≪
Moen-saken
≫, og ogsa her spilte Sandberg en avgjørende rolle i forbindelse med gjenopptagelsen.
I utredningen
Fritz Moen og norsk strafferettspleie
(NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til patalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig a fa saker
gjenopptatt
pa tross av nye
bevis
eller uttalelser fra nye, uavhengige
sakkyndige
.
Professor
Anders Bratholm
og
førsteamanuensis
Ulf Stridbeck
ved
Universitetet i Oslo
utførte i 1996 en undersøkelse for a se pa hvor ofte uskyldige blir straffedømt.
[9]
De hevdet at i perioden 1986?1996 kan over 144 personer ha blitt uskyldig dømt i Norge. Tidligere
lagmann
Trygve Lange-Nielsen
engasjerte seg i arbeidet med a fa frikjent uskyldig dømte i
incest
-saker.
[10]
Som en konsekvens av kritikken, og ogsa som en konsekvens av blant annet
Lilandsaken
og
Bjugnsaken
vedtok
Stortinget
at det skulle opprettes en egen uavhengig ≪kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker≫
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker
ble opprettet i 2004.
25. juni 2007 avleverte undersøkelseskommisjonen i Moen-saken sin rapport. Rapporten konkluderte med at flere fundamentale prinsipper i en rettsstat var brutt i denne saken, blant annet prinsippet om at eventuell tvil skal komme tiltalte til gode (≪
in dubio pro reo
≫).
Barneombudet
publiserte i 2003 en kommentar om at frifinnelsesprosessene kunne være et problem for overgrepsofrenes rettssikkerhet.
[11]
Sexolog Margrete Wiede Aasland har i en kronikk
[12]
ytret at feilaktige incest-saker i stor grad er mytebelagt og at stadige frifinnelser holder liv i denne myten.