Johannes III Dukas Vatatzes
(gresk: ?ω?ννη? Γ? Δο?κα? Βατ?τζη?; født ca 1193, i Didymoteicho, død 3. november 1254 i Nymphaion i Ionia) var
bysantinsk
keiser av
Keiserriket Nikea
fra 1222 til 1254. Han ble etterfulgt av sin sønn, kjent som
Teodoros II Dukas Laskaris
. Keiserriket Nikea ble opprettet av medlemmer av keiserhuset i
Konstantinopel
da byen ble inntatt av latinske tropper fra
Det fjerde korstog
i 1204.
Johannes Dukas Vatatzes var sannsynligvis sønn av general Basileios Vatatzes, hertug av
Trakia
, som døde i 1193, og hans kone, en ikke navngitt datter av Isak Angelos og fetter av keiserne
Isak II Angelos
og
Alexios III Angelos
. Vatatzes-familien hadde først blitt kjent i det bysantinske samfunnet mens det
Komneniske dynasti
hersket og hadde kommet i allianse med keiserfamilien da Teodoros Vatatzes giftet seg med prinsesse Eudokia Komnene, datter av keiser
Johannes II Komnenos
[7]
.
Johannes Dukas Vatatzes hadde to eldre brødre. Den eldste var Isac Dukas Vatatzes (død 1261), som giftet seg og fikk to barn: Johannes Vatatzes (født 1215), som ble gift med Eudokia Angelina (i den keiserlige Angelos-familien).
Johannes kom fra en familie av ledende militære og hadde selv en god militær utdannelse. Han ble i 1216 utpekt til a gifte seg med keiser
Teodoros I Laskaris
’ datter Irene Laskaris og ble dermed tronpretendent, etter at Irenes første ektemann Andronikos Palaiologos var død. Dette ekskluderte andre medlemmer av Laskaris-familien fra tronfølgen, og Johannes ble keiser i desember 1221
[8]
etter at Teodoros I døde i november. Han matte straks forsvare keisermakten mot opponentene og vant over dem i et slag ved Poimanenos i 1224 pa tross av at de hadde støtte fra det latinske styret i Konstantinopel. Johannes III’s seier førte til territoriale innrømmelser fra det latinske rike i 1225 og Johannes lyktes ogsa i a innta
Adrianopolis
[9]
.
Johannes III’s okkupasjon av Adrianopolis ble avsluttet da
Teodoros Komnenos Dukas
i
Despotatet Epirus
drev de nikeiske styrkene ut av byen og annekterte store deler av
Trakia
i 1227. Teodoros ble imidlertid fjernet fra makten av tsar
Ivan Asen II av Bulgaria
i 1230 og Johannes III inngikk allianse med bulgarriket mot Det latinske rike og
Tessalonika
[10]
.
Alliansen mellom Bulgaria og Nikea ble befestet gjennom giftermal mellom Ivan Asens datter
Elena av Bulgaria
og Johannes III’s sønn Teodoros II i 1235. Allerede samme ar gikk de til kamp mot Konstantinopel og beleiret byen
[12]
. Ivan Asen trakk imidlertid tilbake sine styrker og overlot beleiringen til Johannes, som matte gi opp forsøket.
Til tross for enkelte tilbakeslag i kampen mot Det latinske rike i 1240 klarte Johannes III, etter at Ivan Asen II døde i 1241, a ta over makten i
Tessaloniki
i 1242. Han annekterte ogsa store deler av bulgarsk
Trakia
i 1246
[13]
. Johannes III kunne etter dette etablere angrep mot det latinske styret i Konstantinopel i 1247. I løpet av sine siste ar som keiser utvidet ogsa Johannes det nikeiske rikets myndighet mot vest og forsøkte a innlemme
Despotatet Epirus
i sitt nikeiske rike. Han sikret seg støtte i dette fra blant andre
Golem av Kruja
som hersket i det
albanske
riket Arbanon. Han hadde tidligere støttet
Mikael II Komnenos Dukas
i Epirus, men allierte seg med Johannes III i 1252.
Johannes III døde i Nymphaion i
Jonia
i 1254 og ble gravlagt i klosteret Sosandra som han selv hadde grunnlagt
[14]
Johannes III Dukas Vatatzes var en suksessfull hersker som la grunnlaget for at keiserriket Nikea kunne gjenerobre Konstantinopel. Han lyktes i a opprettholde fredelige relasjoner til sine mektigste naboer, Bulgaria og
seldsjukkene
i det muslimske
Rum-sultanatet
, og hans nettverk av diplomatiske forbindelser omfattet ogsa
Det tysk-romerske rike
og
pavekirken
, mens hans væpnede styrker ogsa inkluderte frankiske leiesoldater.
Johannes III lyktes i a ekspandere mot Europa og pa slutten av sin regjeringstid hadde han kontroll over Tessaloniki og deler av Bulgaria og Epirus. Hans rike omfattet ogsa
Egeerhavet
hvor han hadde annektert øya
Rhodos
[15]
. Han støttet ogsa opposisjonen mot den venetianske okkupasjonen av
Kreta
og tok sikte pa a gjenskape Det bysantinske rike med utgangspunkt i Nikea
[16]
.
Keiser Johannes har ogsa blitt kreditert en bedring i velstand og økonomi. Til tross for at han led av
epilepsi
deltok han aktivt i bade den militære og sivile ledelsen. Et halvt arhundre etter sin død ble Johannes III kanonisert og markeres som helgen i den ortodokse kirke pa 4. november
[17]
Johannes III Dukas Vatatzes ble gift første gang med
Irene Laskarina
, datter av hans forgjenger Teodoros I Laskaris i 1212
[18]
. De hadde en sønn, den fremtidige keiser
Teodoros II Dukas Laskaris
. Irene falt senere av en hest og ble sa alvorlig skadet at hun var ute av stand til a fa flere barn. Irene trakk seg tilbake til et kloster, tok navnet Eugenia, og døde der i 1239
[19]
.
Johannes III giftet seg deretter med
Anna av Hohenstaufen
[19]
, en uekte datter av keiser
Fredrik II av Det tysk-romerske rike
og hans elskerinne
Bianca Lancia
. De hadde ingen barn.
- ^
oppført som
Johannes III. Dukas Vatatzes
,
www.biolex.ios-regensburg.de
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Okumenisches Heiligenlexikon
, oppført som
Johannes III Vatatzes
, Okumenisches Heiligenlexikon ID
J/Johannes_III_Vatatzes.html
[Hentet fra Wikidata]
- ^
The Peerage person ID
p15019.htm#i150185
, besøkt 7. august 2020
[Hentet fra Wikidata]
- ^
The Peerage person ID
p70431.htm#i704307
, besøkt 7. august 2020
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
The Peerage
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Genealogics
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Marek Miroslav,
The Batatzes family
, 2012
- ^
George Akropolites,
The History
(eng. ovs. Ruth Macrides), Oxford University Press, 2007, s. 160
- ^
Warren Treadgold,
A History of the Byzantine State and Society
, University of Stanford Press, 1997, s. 719-721
- ^
Treadgold, s. 722-724
- ^
Hyperpyron var en bysantinsk gullmynt som pa 1100-tallet erstattet den romerske
solidus
- ^
Treadgold, s. 722
- ^
Treadgold, s. 728
- ^
Michael Borgolte, Bernd Schneidmuller,
Hybride Kulturen im mittelalterlichen Europa/Hybride Cultures in Medieval Europe
. Oldenbourg Verlag, 2010,
ISBN 3050049669
, s. 73
- ^
Treadgold, s. 729-730
- ^
Agelarakis, P. A. (2012), "Cretans in Byzantine foreign policy and military affairs following the Fourth Crusade",
Cretika Chronika
,
32
, 41-78.
- ^
Helgenkalender i Holy Trinity Russian Orthodox Church
- ^
Michael Borgolte, Bernd Schneidmuller
Hybride Kulturen im mittelalterlichen Europa/Hybride Cultures in Medieval Europe
, Oldenbourg Verlag, 1. okt. 2010,
ISBN 3050049669
, s. 73
- ^
a
b
Michael Borgolte, Bernd Schneidmuller, s. 73
- Alexander Kazhdan (red.),
The Oxford Dictionary of Byzantium
, ("John Vatatzes"), Oxford University Press, 1991
- Jonathan Harris,
Byzantium and the Crusades
, London: Bloomsbury, 2nd ed., 2014.
ISBN 978-1-78093-767-0
- John S. Langdon,
Byzantium’s Last Imperial Offensive in Asia Minor: The Documentary Evidence for and Hagiographical Lore About John III Ducas Vatatzes’ Crusade Against the Turks, 1222 or 1225 to 1231
. New Rochelle, N.Y.: A.D. Caratzas, 1992.
- George Ostrogorsky,
History of the Byzantine State
. New Brunswick, N.J: Rutgers University Press, 1969.
- John Julius Norwich
,
Bysants’ historie
, Pax Forlag AS, 1997
- Jonathan Phillips,
The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople
(London and New York, 2004)
- The New Cambridge Medieval History
, Vol. V, Cambridge University Press, 1995.
ISBN 0-521-36289-X
, 9780521362894
- Alexander Canduci,
Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors
, Pier 9, 2010.
ISBN 978-1-74196-598-8