Bronsestatue
i Hofkirche i
Innsbruck
.
Godfred av Bouillon
(født ca. 1060 i
Boulogne-sur-Mer
, død
18. juli
1100
i
Jerusalem
) var en
middelaldersk
ridder
og en av lederne i det
første korstog
fra 1096 frem til han døde. Han var lensherre til
Bouillon
fra 1076 og
hertug
av
Basse-Lotharingie
(Nedre Lorraine) fra 1087. Etter
Jerusalems fall
i 1099 ble Godfred
den første herskeren
av
kongedømmet Jerusalem
, men tok tittelen
Advocatus Sancti Sepulchri
(≪beskytter av
Den hellige gravs kirke
≫) og ble kronet som hersker over Jerusalem i
Fødselskirken
i
Betlehem
.
Han var nest eldste sønn av
Eustache II
,
greve
av
Boulogne
og den hellige
Ida av Lorraine
, datter av
Godfred III
hertug av Nedre Lorraine. Han giftet seg aldri.
[9]
Godfred av Bouillon ble født omkring 1060, enten i
Boulogne-sur-Mer
i
Frankrike
, eller i borgen Baisy i den naværende provinsen
Waals-Brabant
i
Belgia
. Pa Godfreds tid var dette omradet en del av
det tysk-romerske riket
. Godfred var den andre sønnen til grev Eustache II av Boulogne og Ida av Lorraine. Siden han var en yngre sønn, hadde han færre muligheter enn sin eldre bror og sa ut til a være forutbestemt til a bli enda en ubetydelig ridder i tjeneste hos en rik adelsmann. Men hans onkel pa morsiden, hertug
Godefroid III
≪le Bossu≫ (den pukkelryggede) av Nedre Lorraine, døde barnløs og hadde utpekt Godfred som arving til sitt
hertugdømme
Nedre Lorraine
. Hertugdømmet var viktig pa denne tiden, siden det fungerte som buffersone mellom kongedømmet Frankrike og de tyske landene.
Nedre Lorraine var faktisk sa viktig for det tyske riket at
Henrik IV
, tysk konge og fremtidig keiser (hersket 1084-1105), i 1076 bestemte at han ville gi hertugdømmet til en av sine egne sønner, og at Godfred bare skulle fa
Bouillon
og
Antwerpen
, for a prøve hans lojalitet og evner. Godfred tjente Henrik lojalt og støttet ham da
pave
Gregor VII
kjempet mot den tyske kongen i
investiturstriden
. Godfred kjempet sammen med Henrik og hans hær mot de rivaliserende styrkene til
Rudolf av Schwaben
og deltok ogsa i slag i
Italia
, da Henrik faktisk tok
Roma
fra paven.
Samtidig slet Godfred med a holde kontroll over de landene som Henrik ikke hadde greid a ta fra ham. Markgrevinne
Mathilda av Toscana
,
La Gran Contessa
, den fraskilte konen til hans onkel, mente at disse landene skulle være hennes. En annen fiende utenfor familien forsøkte a ta andre deler av landet hans. Godfreds brødre, Eustache og
Balduin
, kom begge til hans unnsetning. Etter lange stridigheter, og etter a ha vist at han var en lojal undersatt for Henrik, fikk Godfred endelig tilbake sitt hertugdømme Nedre Lorraine i 1087. Men Godfred ville likevel aldri hatt sa mye makt i det tyske kongedømmet, eller noe annet sted i
Europa
, dersom det ikke hadde vært for korstoget.
Godfred av Bouillon, fra et freskomaleri av Giacomo Jaquerio i
Saluzzo
i
Italia
, ca. 1420
Urban II
, den nye paven, kalte i 1095 til et korstog for a frigjøre
Jerusalem
fra muslimske styrker og for a hjelpe
Østromerriket
. Godfred tok opp lan pa det meste av sine landomrader, eller solgte dem til fyrstbiskopen av
Liege
og fyrstbiskopen av
Verdun
. Med disse pengene samlet han tusenvis av riddere til a kjempe i
Det hellige land
. Hans eldre bror, Eustache, og hans yngre bror, Baudouin, som ikke hadde land i Europa, sluttet seg til ham. Han var ikke den eneste betydelige adelsmannen som samlet en slik hær.
Raymond IV de Toulouse
, skapte den største hæren. Raymond var med sine 55 ar den eldste og kanskje den mest kjente av adelsmennene i korstoget. Pa grunn av sin alder og berømmelse forventet Raymond a bli leder for hele korstoget.
Adhemar
, den
pavelige legaten
og
biskop av Le Puy
, reiste sammen med ham. Der var ogsa den intense
Bohemond
, en
normannisk
ridder som hadde dannet et lite kongedømme i det sørlige Italia, og en fjerde gruppe under
Robert av Flandern
.
Hver av disse hærene reiste hver for seg, noen dro sørøstover i Europa gjennom
Ungarn
og andre seilte sjøveien over
Adriaterhavet
fra det sørlige Italia. Godfred dro avsted i august 1096 sammen med sine brødre i spissen for en hær fra Lorraine (noen sier at den bestod av 40 000 menn) langs ≪
Karl den stores
vei≫, som det ser ut til at Urban II kalte den (ifølge krønikeforfatteren
Robert Munken
), veien til Jerusalem. Etter noen vanskeligheter i Ungarn, hvor han ikke klarte a hindre sine menn fra a plyndre
medkristne
, kom han frem til
Konstantinopel
,
hovedstad
i
Østromerriket
, i november. Paven hadde kalt til korstoget for a hjelpe den bysantinske keiseren
Alexios I Komnenos
med a bekjempe
islamske
tyrkere som invaderte riket hans fra
Sentral-Asia
og
Persia
.
Godfred og styrkene hans var den andre gruppen som kom frem (etter
Hugues I av Vermandois
) til Konstantinopel. I løpet av de neste manedene kom de andre korsfarerarmeene frem. Plutselig hadde den bysantinske keiseren en arme pa rundt 4000 riddere til hest og et
infanteri
pa 25 000 soldater pa sin dørstokk. Men Godfred og Alexios I hadde forskjellige mal. Den bysantinske keiseren ønsket hjelp fra korsfarerne til a ta tilbake landene som
seldsjukkene
hadde tatt fra ham. Korsfarerne derimot hadde som hovedmal a ta Det hellige land i
Palestina
fra muslimene og gjeninnsette kristent styre der. For dem var Alexios og hans grekere en bisak. Verre var det at keiseren forventet at korsfarerne skulle avlegge en lojalitetsed til ham. Godfred og de andre ridderne gikk med pa en modifisert versjon av denne den der de lovet a gi tilbake noe av landene til Alexios I. Varen 1097 var korsfarerne klar til a marsjere til kamp.
Deres første betydelige seier, med bysantinske soldater ved deres side, var ved byen
Nikea
, nær Konstantinopel. Seldsjukkene hadde tatt byen noen ar tidligere. Godfred og hans riddere fra Lorraine spilte en mindre rolle i
beleiringen av Nikea
, hvor Bohemond lyktes i a lede mye av operasjonen. Akkurat i det korsfarerne skulle til a storme byen, oppdaget de plutselig at det bysantinske banneret vaiet fra toppen av bymurene. Alexios I hadde inngatt en separat fred med tyrkerne og krevde byen na til Østromerriket. Disse hemmelige forhandlingene var et tegn pa det som skulle komme med tanke pa forholdet mellom korsfarerne og bysantinerne.
Godfred fortsatte a spille en mindre, men viktig, rolle i slagene mot muslimene frem til korsfarerne endelig nadde Jerusalem i 1099. Før denne tiden hjalp han til med a unnsette de fremste linjene i
slaget ved Dorylaion
etter at de ble last fast av seldsjukkene under
Kilij Arslan I
, sammen med de andre korsfarerprinsene i hovedstyrken. De plyndret seldsjukkleiren etter dette. Godfred deltok i
erobringen av Antiokia
som falt i juni 1099 etter lange og bitre kamper. Under beleiringen følte noen av korsfarerne at kampen var hapløs og forlot korstoget for a dra tilbake til Europa. Alexios I hørte om den desperate situasjonen og tenkte at Antiokia var tapt, derfor kom han ikke korsfarerne til hjelp slik han hadde lovet. Da korsfarerne ebdelig tok byen, bestemte de seg for at deres eder til Alexios I ikke lenger gjaldt. Bohemond, den første som gikk inn i byen, krevde byttet til seg selv. En muslimsk styrke under
Kerboga
fra byen
Mosul
, ankom og kjempet mot korsfarerne, men de kristne beseiret til slutt disse tyrkiske islamske styrkene.
Etter denne seieren var korsfarerne delt i hva de na skulle gjøre. Biskopen av Le Puy døde i Antiokia. Bohemond bestemte seg for a bli værende for a sikre sitt nye fyrstedømme, og Godfreds yngre bror, Baudouin, bestemte seg ogsa for a bli værende i nord i
korsfarerstaten
han etablerte i
Edessa
. De fleste av fotsoldatene ønsket a fortsette sørover til Jerusalem, men Raymond IV av Toulouse som pa dette tidspunktet var den mektigste av prinsene og hadde tatt andre (som
Tancred
) i sin tjeneste, nølte med a fortsette marsjen. Etter maneder med venting, tvang menigmann ham til a marsjere mot Jerusalem, og Godfred sluttet seg raskt til ham. Korsfarerne stod overfor en ny fiende da de dro sørover inn i Palestina. Det var ikke lenger seldsjukkene som var herskere i omradene de dro gjennom. Na matte den kristne hæren ta seg av hærene til de
nordafrikaneske
muslimene kalt
fatimidene
som hadde adoptert navnet fra herskerfamilien i
Kairo
i
Egypt
. Fatimidene hadde tatt Jerusalem i august 1098. Korsfarerne matte kjempe mot dem om deres endelige bytte i det første korstog i
beleiringen av Jerusalem
.
Det var i Jerusalem at legenden om Godfred av Bouillon ble født. Hæren nadde byen i juni 1099 og bygget trestiger for a klatre over murene. Hovedangrepet fant sted den 14. juli|14. og 15. juli 1099. Godfred og noen av hans riddere var de første som ko mseg over murene og inn i byen. Det var slutten pa tre ars kamper for korsfarerne, men de hadde endelig gjort det som de dro ut for a gjøre i 1096, a erobre Det hellige land og, spesifikt, byen Jerusalem og dens hellige steder som
Den hellige gravs kirke
, graven til
Jesus Kristus
.
Da byen var erobret, matte det settes opp en form for styring. 22. juli ble det holdt et radsmøte i Den hellige gravs kirke. Raimond av Toulouse nektet først a bli konge, kanskje for a vise sin
fromhet
, men antagelig i hap om at andre adelsmenn ville insistere pa valget av ham uansett. Godfred hadde blitt den mest populære av de to etter Raymonds handlinger i beleiringen av Antiokia, skadet ikke sin egen fromhet ved a akseptere stillingen som sekulær leder, men med en ukjent eller darlig definert tittel. Raymond ble rasende pa denne utviklingen og tok hæren sin ut pa landsbygda.
Vapenskjoldet til kongedømmet Jerusalem
Det var kanskje pa grunn av kontroversen rundt Tancreds erobring av
Betlehem
at Godfred nektet a bli kronet konge i byen hvor
Jesus Kristus
døde. Det egentlige innholdet og betydningen av tittelen hans er derfor kontroversiell. Det er utbredt hedvet at han tok tittelen
Advocatus Sancti Sepulchri
(≪advokat≫ eller ≪forsvarer≫ av
den hellige grav
), men denne tittelen ble bare brukt i et brev som ikke var skrevet av Godfred. I stedet ser det heller ut som om Godfred selv brukte begrepet
princeps
, eller rett og slett beholdt sin tittel
dux
hjemmefra Neder Lorraine.
Robert Munken
er den eneste krønikeforfatteren i korstoget som skrev at Godfred tok tittelen ≪konge≫.
[10]
Under hans korte styre matte Godfred forsvare sitt nye kongedømme mot fatimidene fra Egypt som ble beseiret i
slaget ved Ashkelon
i august. Han møtte ogsa motstand fra
Dagobert av Pisa
, den
patriarken i Jerusalem
, som var alliert med Tancred. Godfreds forsøk pa a forhindre Raimond av Toulouse fra a sikre byen for seg selv betydde at byen forble i muslimske hender, men latinerne var nær a erobre
Ashkelon
. Denne byen skulle bli en torn i det nye kongedømmets side i mange ar fremover.
Godfred klarte ikke a utvide sine nye territorier i 1100 gjennom erobringer. Men hans imponerende seier i 1099 og det etterfølgende felttoget i 1100 betydde at han klarte a tvinge
Akko
, Ashkelon,
Arsuf
,
Jaffa
og
Caesarea
til a bli skatteytere. Striden med Dagobert fortsatte imens, men grunnene til deres konflikt er vanskelig a spore. Dagobert kan ha sett for seg a forvandle Jerusalem til et
len
under paven, men hans intensjoner er ikke sikre. Mye av beviset for dette kommer fra
William av Tyr
, og hans beretninger av hendelsene er problematiske. Det er bare William som forteller oss at Dagobert tvang Godfred til a gi fra seg Jerusalem og Jaffa, mens andre forfattere som
Albert av Aachen
og
Ralf av Caen
antyder at bade Dagobert og Tancred sverget en ed til Godfred om a kun akseptere en av hans brødre eller slektninger som hans etterfølger. Uansett hva Dagoberts planer var, skulle de ikke ende i noe. Han var til stede i
Haifa
pa tidspunktet da Godfred døde, og han kunne ikke gjøre noe for a forhindre at Godfreds tilhengere tok Jerusalem og krevde at Godfreds bror Baldwin skulle etterfølge ham. Dagobert ble etterpa tvunget til a krone Baldwin som den første latinske kongen av Jerusalem den
25. desember
1100
.
≪Mens han beleiret byen Akko, ble Godfred, hersker i Jerusalem, truffet av en pil som drepte ham,≫ skriver den
arabiske
krønikeforfatteren
Ibn al-Qalanisi
. Kristne krønikeforfattere nevner ikke dette. I stedet skriver
Albert av Aix
og
Ekkehard av Aura
at Godfred padro seg en sykdom i Caesarea i juni 1100. Det ble senere antatt at emiren av Caesarea hadde forgiftet ham, men der ser ikke ut til a være grunnlag for dette ryktet.
William av Tyr
nevner det ikke. Det er ogsa sagt at han døde etter a ha spist et forgiftet eple. Uansett døde han i Jerusalem etter et lengre sykeleie.
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 9. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Catalogue of the Library of the Pontifical University of Saint Thomas Aquinas
, oppført som
Godefroy
, Angelicum ID
194822
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Documenta Catholica Omnia
, oppført som
Godefridus Bullonius
, Documenta Catholica Omnia author ID
30_10_1060-1100-_Godefridus_Bullonius
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Catalogue of the Library of the Pontifical University of Saint Thomas Aquinas
, oppført som
duca della Bassa Lorena Godefroy IV
, Angelicum ID
194822
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Genealogics
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Geneanet
[Hentet fra Wikidata]
- ^
The Gesta Tancredi of Ralph of Caen
, side(r)
36
, kapittel
14
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
The Peerage
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Marjorie Chibnall (
Select Documents of the English Lands of the Abbey of Bec
, Camden (3rd Ser.) 73 (1951) s. 25-26) fulgte tidligere forfattere i a antyde at siden navnene Godfred og Geoffrey deler et felles opphav, er Godfred identisk med Geoffrey av Boulogne som dukker opp i engelske nedtegnelser. Han giftet seg med Beatrice, datter av
Geoffrey de Mandeville
, og etterlot seg en sønn i
England
, William de Boulogne (voksen i 1106, død ca. 1169). Teorien er diskutert utførlig i den 8. utgaven av Weis, Frederick,
Ancestral Roots of Certain American Colonists Who Came to America before 1700: Lineages from Alfred the Great, Charlemagne, Malcolm of Scotland, Robert the Strong, and other Historical Individuals
(Baltimore: Genealogical Publishing Co., Inc., 2006), s. 152-154. Men Alan Murray analyserte argumentet i detalj og konkluderte med at samtidige dokumenter klart skiller mellom de to navnene, og at der ikke er bevis for deres identitet, og korstogets tradisjoner indikerer at Godfred var ugift og barnløs. Dermed mener Murray at de to ma regnes som forskjellige. Geoffrey, den engelske landeieren, var antagelig en uekte bror av Godfred, korsfareren. Murray, Alan,
The Crusader Kingdom of Jerusalem: A Dynastic History 1099-1125
(Unit for Prosopographical Research, Linacre College, Oxford, 2000) s. 155-165.
- ^
Jonathan Riley-Smith
, ≪The Title of Godfrey of Bouillon≫,
Bulletin of the Institute of Historical Research
52 (1979), 83-86, og Alan V. Murray, ≪The Title of Godfrey of Bouillon as Ruler of Jerusalem≫,
Collegium Medievale
3 (1990), 163-78.
- Encyclopædia Britannica Eleventh Edition
- William av Tyr
- Maalouf, Amin,
The Crusades Through Arab Eyes
, 1984.
- Andressohn, John C.,
The Ancestry and Life of Godfrey of Bouillon
, 1947.
- ≪Godfrey of Bouillon≫
.
New Advent
Catholic Encyclopedia article
. Besøkt 29. april 2007
.
- ≪Godfrey of Bouillon≫
.
Internet Medieval Sourcebook: The Crusaders at Constantinople: Collected Accounts
. Arkivert fra
originalen
29. september 2012
. Besøkt 29. april 2007
.
- Holbock, Ferdinand; Michael J. Miller, oversatt til engelsk,
Married Saints and Blesseds
, Ignatius Press, s. 147, 2002,
ISBN 0898708435
.