Giovanni da Montecorvino

Giovanni da Montecorvino
Født	1246 ; Montecorvino Rovella
Død	1328 ; Beijing
Beskjeftigelse	Diplomat , misjonær , katolsk prest
Embete	Katolsk erkebiskop (1310–) ;

Giovanni da Montecorvino (født 1247 i Montecorvino i Italia , døde 1328 i Khanbaliq (i dag Beijing) var en fransiskansk misjonær som grunnla den katolske misjonen i India og Kina . Han ble ogsa erkebiskop av Beijing/Khanbaliq, og hadde stor betydning for kinesisk kirkehistorie.

Liv og virke [ rediger | rediger kilde ]

Giovanni tidlig i livet soldat, lege og dommer, men bestemte seg sa for a tre inn i fransiskanerordenen .

Enhetsarbeide mellom den bysantinske keiser og paven [ rediger | rediger kilde ]

Fransiskanerne sendte ham til Østromerriket . Der fikk han i 1272 i oppdrag av den bysantinske keiser, Mikael VIII Palaiologos om a reise til pave Gregor X som keiserens forhandler i spørsmalet om en mulig gjenforening av den greske ( ortodokse ) og latinske kirke.

Misjonær til Armenia og Persia [ rediger | rediger kilde ]

I 1279 ble han sendt som misjonær til Armenia og Persia . Derfra ble han sendt av den armenske konge Hayton II (ogsa kalt Hethum, 1289-1293) og den mongolske ilkhan fyrsten Arghun (1284?1291) som hersket over Persia, pa diplomatisk oppdrag til det pavelige hoff i Rieti . Det dreide seg blant annet om en beskjed fra Kina der Storkhanen ønsket at paven skulle sende misjonærer til hans hoff.

Misjonsutsendelse til Kina [ rediger | rediger kilde ]

I 1289 ble Giovanni utsendt som misjonær av den første fransiskaner pa Peters stol, pave Nikolas IV (1288?1292), til storkhanen Kubilai (Kublai Khan) i Beijing (som den gang het Dadu eller Khanbaliq . Han skulle overrekke storkhanen noen pavelige brev.

Kublai Khan var barnebarn av Djengis Khan . Han hadde gjort Beijing, som Djengis Khan hadde erobret i 1215 til mongolenes hovedstad for det som ble deres eget dynasti i Kina , Yuan-dynastiet .

Giovanni reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av Pistoia , som imidlertid døde underveis. Pa veien østover dro Giovanni via Antiokia , Sis , Tebris , Sultanieh , Hormuz og sa sjøveien til Quilon i Kerala sør i India . I tretten maneder oppholdt han seg i India.

I 1294 kom Giovanni av Montecorvino sjøveien fra Meliapur i India til Zaitun i Fujian og derfra tok han seg nordover til Khanbaliq. Kublai Khan hadde gjort buddhismen til statsreligion, Han var avgatt med døden den 18. februar 1294. Sa det ble hans etterfølger pa tronen, Timur Khan (1294?1307), som mottok Giovanni av Montecorvino. ^[2] Giovanni fremla sitt anbefalelsesbrev fra paven, der paven viste til Kubilais budskap som var blitt formidlet via den før nevnte ≪storslagne og berømte tartarenes fyrste≫ Arghun og der Kubilai hadde uttrykt sin aktelse overfor paven, den romerske kirke og mot katolikkene, og hadde bedt om at det skulle utsendes katolske munker til hans hoff. ^[3] Den nye storkhanen innrømmet sa Giovanni full frihet i hans misjonærsvirksomhet.

Virke i Kina [ rediger | rediger kilde ]

I Kina møtte Giovanni heftig motstand fra syro-orientalerne , kristne med røtter i det gamle perserriket og som allerede lenge hadde etablert seg i Kina, men ble likevel godtatt av hoffet. I 1299 / 1300 hadde han bygd en kirke med klokketarn og tre klokker i Khanbaliq. Religiøse skrifter ble utgitt. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6 000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden, rett overfor det keiserlige palass. Der var det ogsa verksteder og boliger for to hundre personer. Fra ikke.-kristne familier kjøpte han gradvis 150 gutter pa fra syv til elleve ar, underviste dem i gresk og latin , skrev salmer og hymner for dem og opplærte dem til a gjøre altertjeneste som ministranter og til a synge i koret.

Giovanni arbeidet i tolv ar alene som prest, men unntak av to ar da han var hjulpet av en Arnold av Koln . Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av garde eller falt fra (antagelig døde) under ferden østover.

Giovanni av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og den 23. juni 1307 utnevnte pave Klemens V (1305?1314) ham til erkebiskop i Kina med fullmakter til a etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i 1310 under nærvær av den daværende storkhanen, Kulug Khan (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene ? alle fransiskanere: Gerardus, Peregrinus and Andreas av Perugia ? som ble sendt for a ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom. ^[4]

Mellom 1309 og 1313 ankom det enda flere fransiskanere. Det siste aret var det minst en biskop med i følget.

To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet Cambalue (Khanbaliq, B?ij?ng) i 1307 , og seks ar etter fikk Sørøstkina et katolsk bispesete i landsdelens viktigste havneby, Zaitun (na Quanzhou ) i Fujian. Den første biskopen i sistnevnte by, Gerardus, var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av Perugia).

Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. Tungdepunktet for misjonene var i Nord- og Østkina. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærene var Oderik av Pordenone , som virket fra 1322 til 1328 ^[5], som skulle bli saligkaret i 1755 . Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne. Skjønt en fransiskansk tradisjon om at erkebiskopen ca. 1310 konverterte den daværende storkhanen, Kulug Khan (1307?1311) er svært usikker og omstridt.

Da erkebiskop Giovanni døde i 1328 (eller noen ar senere) hadde hans 34 ars virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap pa flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. Bibelen (muligens kun Det nye testamente ) var ogsa oversatt, skjønt til det mongolske erobrerfolkets sprak og ikke til kinesisk. ^[6] Salmenes bok , prestenes bønnebok og liturgiske hymner kom pa ongutenes sprak.

En skole ble etablert i Khanbaliq der gutter ble opplært ogsa i gregoriansk sang , med tanke pa den liturgiske korsang og nok ogsa i hap om at noen av dem ville vise seg egnet for prestekallet.

Da Giovanni de Montecorvino døde, antagelig den 3. januar 1328 , sa bade kristne og mange ikke-kristne pa ham som en hellig mann.

Etterfølgelse [ rediger | rediger kilde ]

Keiser Toghun Temur sendte i 1336 en delegasjon til paven, da Benedikt XII i Avignon , for a be om en etterfølger for Johannes, da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes a ha dødd pa veien dit). Sendeferden var ledet av en genoveser i det mongolske Yuan-dynastiets tjeneste, Andrea di Nascio , og som ledsager hadde han en annen genoveser, Andalo di Savignone. ^[7] I brevene de bragte med fremholdt keiseren at det na var gatt atte ar siden Giovanni av Montecorvinos død, og at de troende var uten en andelig overhyrde og sart ønsket en.

Paven svarte pa brevene i 1338 , og utpekte fire prelater som sin legater til Yuan-hoffet. Han sendte biskop Giovanni de Marignolli , som reiste ut fra pavens by Avignon samme ar som del av et følge pa femti fransiskanere, og var pa plass i Khanbaliq i 1342 . ^[8]

Erkebiskop Giovanni de Marginolli returnerte i 1353 til Avignon med et brev fra keiseren til pave Innocent VI .

Ikke lenge etter gjorde kineserne opprør mot det mongolske fremmedstyre og utdrev alle sammen. Dermed kom det kinesiske Ming-dynastiet til makt (1368). I 1369 besluttet Ming-herskerne seg for a utvise de kristne, bade katolikkene og de syro-orientalske.

Saligkaringsprosess [ rediger | rediger kilde ]

Den katolske kirke har igangsatt en granskning med tanke pa en mulig saligkaring av Giovanni de Montecorvino. ^[9]

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

^ Gemeinsame Normdatei , GND-ID 118558005 , besøkt 17. oktober 2015 ^{[Hentet fra Wikidata]}
^ John W. Witek: ≪Universal Teaching from the West≫ , i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe 2001, s. 16
^ Oversettelse av manuskript i Biblioteque Nationale i Paris hos A.C. Moule: Christians in China before 1500 , London, S.P.C.K, 1930, s. 168, gjengitt hos Charbonnier, s. 100
^ John W. Witek: ≪Universal Teaching from the West≫ , i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe 2001, s. 16
^ [1] Biografi pa katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 26. februar 2007
^ Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni , Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, s. xxi
^ Peter Jackson: The Mongols and the West: 1221-1410 , Longman, s.314
^ John W. Witek: ≪Universal Teaching from the West≫ , i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe 2001, s. 16
^ Saligkaringspostulator

Litteratur [ rediger | rediger kilde ]

Jean-Pierre Charbonnier : Christians in China: A.D. 600 to 2000 , San Francisco: Ignatius Press, 2007, s. 98-110
Peter Jackson: The Mongols and the West: 1221-1410 , Longman, 2005 ISBN 978-0582368965
Arthur C. Moule : Christians in China before 1500 , London, S.P.C.K, 1930
Regina Muller: ≪Jean de Montecorvino (1247?1328) ? premier archeveque de Chine≫, i Neue Zeitschrift fur Missionswissenschaft 44 (1988), ss. 81-109, 197-217, 263-289
Pacifico Sella: Il Vangelo in Oriente. Giovanni da Montecorvino, frate minore e primo vescovo in terra di Cina (1207?1328) , Assisi:Edizioni Porziuncola, 2008
John W. Witek : ≪Universal Teaching from the West≫, i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe, 2001
Anastasius van den Wyngaert (red.): Itinera et Relationes Fratrum Minorum Saeculi XIII et XIV (Nr. I i serien Sinica Franciscana ), Quaracchi, 1933, s. 335-337

Manuskripter med Giovanni de Montecorvino brev finnes i det lauretanske bibliotek i Firenze (mht. India) og i Bibliotheque Nationale i Paris , 5006 Lat.- se Liber de aetatibus, fols. 170, v.-172, r. (for Kina). De er publisert i printed i Wadding, Annales minorum (A.D. 1305 og 1306) vi. 69-72, 91-92 (red. av 1733, &c.), og i Miinchner gelehrte Anzeigen (1855), nr. 22, og tildels in. pp. 171175. Engelske oversettelser med verdifulle kommentarer i sir H. Yules Cathay, i. 197-221.

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

[hash-3c899460212d0a5721a2cee30bf89e8bc46b89c2-1] Gemeinsame Normdatei , GND-ID 118558005 , besøkt 17. oktober 2015 ^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] John W. Witek: ≪Universal Teaching from the West≫ , i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe 2001, s. 16

[3] Oversettelse av manuskript i Biblioteque Nationale i Paris hos A.C. Moule: Christians in China before 1500 , London, S.P.C.K, 1930, s. 168, gjengitt hos Charbonnier, s. 100

[4] John W. Witek: ≪Universal Teaching from the West≫ , i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe 2001, s. 16

[5] [1] Biografi pa katolsk.no, kompilert av Per Einar Odden. Nettsted besøkt 26. februar 2007

[6] Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni , Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, s. xxi

[7] Peter Jackson: The Mongols and the West: 1221-1410 , Longman, s.314

[8] John W. Witek: ≪Universal Teaching from the West≫ , i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk , New York ? London: M.E. Sharpe 2001, s. 16

[9] Saligkaringspostulator

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]