Giovanni Lorenzo Bernini
(
Gian Lorenzo Bernini
) (født
7. desember
1598
i
Napoli
, død
28. november
1680
i
Roma
) var en
italiensk
billedhugger
,
arkitekt
,
maler
og
scene
dekoratør
i
barokken
. Under pave
Urban VIIIs
pontifikat (1623-1644) var Bernini Romas mest bestilte kunstner og fullførte sammen med sine assistenter og elever en stor mengde oppdrag i
Peterskirken
, blant annet høyalterets 20 meter høye baldakin med snodde søyler. Berninis mest storslagne arkitektoniske verk er allikevel den ellipseformede
Petersplassen
, fullført i 1667, med dens firedoble
kolonnader
. Pave
Alexander VII
gav Bernini i oppdrag a tegne plassen som en storslagen forgard til kirken.
Bernini ble født i Napoli og var sønn av
Pietro Bernini
, som var billedhugger i byen. I 1605 flyttet familien Bernini til Roma, der Pietro snart fikk i oppdrag a utføre for
basilikaen
Santa Maria Maggiore
et stort
relieff
som skulle forestille
jomfru Marias
himmelopptagelse. Pietro fant en beskytter og bestiller i kardinal
Scipione Borghese
, for hvem han viste sin sønns bramodne talent.
Roma var i 1600-tallets første tiar et sentrum for ivrig kunstnerisk virksomhet. Den
klassiske
arven ble forvaltet av blant andre
Annibale Carracci
, mens de begynnende strømningene innenfor realismen og naturalismen ble ført fram av
Caravaggio
og hans etterfølgere.
Ifølge
Filippo Baldinucci
, som i 1682 publiserte den første biografien over Bernini,
Vita del Cavaliere Gio Lorenzo Bernini
, utførte Bernini sin første skulptur ved atte ars alder. Baldinucci angir at denne besto av et barnehode som skulle ha imponert alle.
[13]
Bernini fikk sin grunnleggende skolering i farens verksted, der han særlig fulgte arbeidet med relieffer for
Santa Maria Maggiore
. I 1605 besteg
Paul V
pavestolen
, og sammen med Baldinucci skal den unge Bernini omkring 1611 for paven ha tegnet apostelen
Paulus
. Paven ble sa overveldet at han gav kardinal
Maffeo Barberini
i oppdrag a personlig overvake ynglingens kunstneriske utvikling. Berninis første daterbare skulptur anses a være utført i 1611 eller muligens aret derpa. I skulpturen ≪Geiten Amalthea som ammer barnet Jupiter og en satyr≫ merkes inspirasjon fra
hellenistisk skulptur
.
Omkring 1611-1613 hugget Bernini to skulpturer pa
putto
-temaet, ≪Putto lekende med en drage≫ og ≪Putto bitt av en delfin≫. Denne tematikken gar tilbake til et populært skulpturmotiv i
renessansens
bakgarder, en tradisjon som begynte med
Donatello
og ble utviklet av
Andrea del Verrocchio
. Berninis første utviklingsfase som billedhugger anses avsluttet omkring 1616. To byster, som tidligere var av ukjent bakgrunn, har gjennom stilanalyse blitt tilskrevet den unge Bernini og hører til denne tidlige perioden. Den ene forestiller Giovanni Battista Santoni (død 1592), biskop av Tricarico; den andre avbilder kirurgen Antonio Coppola (død 1612), virksom ved det florentinske sykehuset i Roma. Begge bystene anses a ha vært utført omkring 1612.
Den unge Bernini fikk kardinal Borgheses oppmerksomhet, og han bestilte fire skulpturgrupper til sin villa pa
Quirinalhøyden
. Den første, ≪Aeneas, Anchises og Ascanius≫ (1618?1619), skildrer den mytologiske skikkelsen
Aeneas
som pa sine skuldre bærer sin gamle blinde far
Anchises
fra det brennende
Troja
. Ved siden gar Aeneas sønn
Ascanius
, som bærer den hellige ilden. I skulpturen merkes manieristisk innflytelse, spesielt i den spiralformede komposisjonen og de uproporsjonalt lange ekstremitetene.
Med den andre skulpturgruppen, ≪Pluto og Proserpina≫ (1621?1622), fremstiller Bernini
Plutos
dramatiske bortførelse av
Proserpina
. Den fortvilede Proserpina forsøker forgjeves a kjempe seg bort fra Plutos faste grep. Bernini fant sannsynligvis inspirasjon i
Giambolognas
skulptur ≪Ratto delle sabine≫ (Rovet av sabinerkvinnene) fra
1580-tallet
.
≪Apollo og Dafne≫ (1622?1625) oppviser tydelige pavirkninger fra
antikkens
skulptur, spesielt fra ≪
Apollo di Belvedere
≫, en romersk kopi av en gresk
bronseskulptur
fra omkring 320 f.Kr. Bernini viser med denne skulpturen sin tekniske virtuositet i a meisle og slipe
marmor
til en skapning med kroppshull, har og draperinger. Bernini har fanget det øyeblikket da den skjønne nymfen
Dafne
, jaget av den amorøse
Apollo
, forvandles til et laurbladtre.
Den siste av kardinal Borgheses bestilninger, ≪David≫ (1623?1624), viser den unge
David
som med besluttsomhet og energi gjør slyngen klar før møtet med filisterkjempen
Goliat
. Med sammenpressede lepper gjør David seg klar for strid.
Under pave Urban VIIIs
pontifikat
(1623?1644) var Bernini Romas mest bestilte kunstner og fullførte sammen med sine assistenter og elever en stor mengde oppdrag i
Peterskirken
, blant annet høyalterets 20 meter høye
baldakin
med snodde
søyler
.
I juli 1650 fikk Bernini i oppdrag a utføre en
byste
som skulle forestille Francesco I d'Este (1610?1658), hertug av
Modena
. Til tross for at Bernini aldri traff hertugen, men kun hadde et malt portrett som grunnlag for bysten, klarte han a gi følelsen av en hel skikkelse, til tross for at den bare bestar av et hode og armløse skuldre.
[14]
Draperingens
dramatiske utføring og hertugens krøllete har er spesielt godt fremstilt.
Berninis skulpturelle mesterverk anses a være ≪
Den hellige Teresas ekstase
≫ (1647?1652) i Cornaro-kapellet i kirken
Santa Maria della Vittoria
pa Quirinalen. Skulpturen fremstiller den
spanske
karmelitthelgenen
Teresa av Avila
i
meditativ
ekstase. En
engel
skal akkurat til a gjennombore hennes
hjerte
med den guddommelige
kjærlighetens
pil. I Cornaro-kapellet sammenfører Bernini skulptur, arkitektur, freskomaleri og
stukkatur
til en helhet.
I sin alders høst utførte Bernini skulpturen ≪Salige Ludovica Albertoni≫ (1671?1674), plassert i kirken
San Francesco a Ripa
i
Trastevere
.
Bernini anvendte i stor utstrekning farge- og lysvirkning for a aksentuere sine skulpturale verker. Flerfarget
marmor
hadde tidligere vært lite brukt i europeiske skulpturer, men mot slutten av
1500-tallet
kom den pa moten for bysteskulpturer: Man kombinerte hvite marmorhoder og flerfarvede overkropper. I sin
dagbok
nevner den franske mesenen Paul Freart, Sieur de Chantelou, at Bernini selv mente at billedhuggerens vanskeligste oppgave var a formidle inntrykket av farveeffekt i den hvite marmoren.
[15]
I Berninis gravmonument over pave Urban VIII i Peterskirken er den polykrome ansatsen spesielt tydelig. Det kan jevnføres med det tidligere monumentet over
Paulus III
av
Guglielmo della Porta
, men Bernini etablerer en tydeligere distinksjon mellom de hvite og de mørke innslagene i sitt monument. De delene av gravmonumentet som er direkte knyttet til den døde paven er utført i mørk, delvis forgylt bronse. De allegoriske skulpturene over ≪Kjærligheten≫ og ≪Rettferdigheten≫, som flankerer pavens
sarkofag
, er utført i hvit marmor og kontrasterer sterkt mot pavens mørke bronsestatue.
Samspillet mellom ulike fargetemaer er spesielt patagelig i Berninis skulpturale mesterverk ≪Den hellige Teresas ekstase≫ (1647?1652) i Cornaro-kapellet i kirken
Santa Maria della Vittoria
. Kontrasten er sterk mellom selve skulpturgruppen i hvit marmor, engelen som er i ferd med a gjennombore Teresas hjerte med den guddommelige kjærlighetens pil, og de flankerende parstilte marmorkolonnene. Scenen finner sted pa en stor sky mot en bakgrunn av regnbueskimrende
alabaster
. Foruten rikelig med lyskastere lyses skulpturen opp av dagslys fra et skjult vindu bak et kronende
pediment
. Høyere opp i kapellet er fargeskjemaet lyst, og i takvelvet framstilles den apne
himmelen
, hvor det guddommelige lyset skinner.
Med sin innovative anvendelse av farge og lys, la Bernini grunnen for en ny utvikling innenfor den europeiske skulpturkunsten. Senere romerske, norditalienske og fremfor alt østerrikske og tyske billedhuggere kom til a finne stor inspirasjon i Berninis skulpturer.
Berninis første prosjekt som arkitekt var a utforme en ny
fasade
til kirken
Santa Bibiana
øst i Roma. Relikviene etter Bibiana, hennes mor Dafrosa og søsteren Demetria hadde i lang tid vært forsvunnet, men de ble gjenfunnet i 1624, og Urban VIII feiret dette ved a renovere kirken. Bernini fikk ogsa i oppdrag a utføre en statue som skulle forestille den hellige Bibiana.
Den kirken Bernini selv mente seg mest fornøyd med, er
Sant'Andrea al Quirinale
(1658?1671) pa Quirinalen.
[16]
Den temmelig enkle fasaden med en halvsirkelformet portal skjuler et overdadig interiør med blant annet forgylt stukkatur og
polykrom
marmor. En skulptur av apostelen Andreas synes a sveve over høyalteret. Den rike kardinal Camillo Pamphili bekostet kirken for
jesuittenes
novisehus. Bernini tegnet ogsa to kirker i
Castelli Romani
sør for Roma:
San Tommaso da Villanova
(i
Castel Gandolfo
), hvis grunnplan har form av et
gresk kors
; og
Santa Maria Assunta
(i
Ariccia
), hvis grunnplan er
sirkulært
.
Blant Berninis profane arkitektur bør nevnes fasaden til
Palazzo Barberini
og paradetrappen
Scala Regia
, som leder inn til
Vatikanet
fra Peterskirkens portal. Berninis mest storslagne arkitektoniske verk er allikevel den ellipseformede
Petersplassen
, fullført i
1667
, med dens firedoble
kolonnader
. Pave
Alexander VII
gav Bernini i oppdrag a tegne plassen som en storslagen forgard til kirken, og den matte planlegges slik at sa mange mennesker som mulig skulle kunne se paven gi sin velsignelse fra velsignelsesloggiaen eller fra et vindu i
Det apostoliske palass
. Piazzaens vidstrakte søylegang er tenkt a omfavne de troende.
Bernini lagde ogsa flere
fontener
i Roma, deriblant
Fontana dei Quattro Fiumi
pa
Piazza Navona
og
Fontana del Tritone
pa
Piazza Barberini
.
For Bernini var maleriet en syssel pa siden, og han tok aldri pa seg noen betydningsfulle oppdrag. De fleste av Berninis malerier kan dateres til
1620-
og
1630-tallet
. Jo flere bestillinger Bernini fikk innenfor skulptur og arkitektur, desto mindre tid hadde han til maleri. Romas bestillere, som først og fremst bestod av paven,
kardinaler
og adelsfamilier, ga i oppdrag til Bernini a utføre
freskomalerier
, og han ansatte da assistenter. Bernini utførte skisser som senere blant annet
Carlo Pellegrini
og
Guido Ubaldo Abbatini
arbeidet etter. Abbatini blandet stukkatur og freskomaleri etter Berninis tegninger pa en innovativ mate i
Capella Pio
i kirken
Sant'Agostino
. I
Cornaro-kapellet
i
Santa Maria della Vittoria
forentes Berninis skulptur og arkitektur med Abbatinis maleri for a gi en storslagen syntese av flere kunstarter.
Da Bernini nøt internasjonal berømmelse, inviterte
Jean-Baptiste Colbert
ham i 1664 til a omstrukturere
Louvre
for kong
Ludvig XIVs
regning. Det følgende aret reiste Bernini til
Paris
og la snart frem sine tegninger for en ny østfasade. Berninis første prosjekt viste et konvekst midtparti med en tilsvarende oval
vestibyle
i aksen og en to etasjer høy paradehall. Den øverste etasjen med runde vinduer uttryktes med parvis stilte
pilastre
og hadde blant annet
franske liljer
som dekorativt motiv. Det konvekse midtpartiet var forbundet med fløyene av konkave sidepartier. Bernini utviklet i dette prosjektet temaet fra kirken
Sant'Andrea al Quirinale
som han hadde pabegynt i 1658. Fasaden viste en tydelig vekselvirkning mellom konvekse og konkave former. Bernini kan ogsa ha funnet inspirasjon i fasaden til
Santa Maria della Pace
(pabegynt i 1656), tegnet av arkitektkollegaen
Pietro da Cortona
,
[17]
som i flere fasader brukte den konveks-konkave tematikken, og allerede pa slutten av
1630-tallet
hadde anvendt en fremhevet kurve i fasaden til kuppelkirken
Santi Luca e Martina
ved
Forum Romanum
.
Berninis forslag til Louvres østfasade passet imidlertid ikke franskmannens smak, og oppdraget gikk i stedet til arkitekten
Claude Perrault
.
- Monsignore Giovanni Battista Santonis gravmonument (1614),
Santa Prassede
, Roma
- Byste av Monsignore Pedro de Foix Montoya (ca. 1621),
Santa Maria di Monserrato
, Roma
- ≪Pluto og Proserpina≫ (1621?1622), Galleria Borghese
- ≪Apollo og Daphne≫ (1622?1625), Galleria Borghese
- ≪David≫ (1623?1624), Galleria Borghese
- Baldacchino
(Baldakinen) (1624?1633), Peterskirken
- ≪Fontana del Tritone≫
(1624?1643)
- Urban VIIIs gravmonument (1627?1647), Peterskirken
- ≪Sankt Longinus≫ (1631?1638), Peterskirken
- Alessandro Valtrinis gravskrift (1639),
San Lorenzo in Damaso
, Roma
- Ippolito Merendas gravskrift (1640?1641),
San Giacomo alla Lungara
, Roma
- Den hederverdige Maria Raggis gravskrift (1643),
Santa Maria sopra Minerva
, Roma
- ≪Den hellige Teresas ekstase≫
(1647?1652),
Santa Maria della Vittoria
, Roma
- ≪Fontana dei Fiumi≫
(1648?1651)
- Cathedra Petri
(1657?1666), Peterskirken
- Byste av Gabriele Fonseca (1668?1675),
San Lorenzo in Lucina
, Roma
- Byste av Ludvig XIV (1665), Musee National de Versailles,
Versailles
- Alexander VIIs gravmonument (1671?1678), Peterskirken
- ≪Den salige Ludovica Albertoni≫ (1671?1674),
San Francesco a Ripa
, Roma
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 26. april 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Brockhaus Enzyklopadie
, oppført som
Giovanni Lorenzo (Gianlorenzo) Bernini
,
brockhaus.de
, besøkt 9. oktober 2017
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
RKDartists
,
≪
Giovanni Lorenzo Bernini
≫
, RKD kunstner-ID
7527
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
Autorites BnF
,
data.bnf.fr
, besøkt 10. oktober 2015
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Gemeinsame Normdatei
, besøkt 11. desember 2014
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.britannica.com
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
rkd.nl
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Archive of Fine Arts
,
cs.isabart.org
, abART person-ID
26950
, besøkt 1. april 2021
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.getty.edu
[Hentet fra Wikidata]
- ^
verkets sprak
tysk
,
www.wissen-digital.de
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Union List of Artist Names
, ULAN
500032022
, utgitt 27. september 2021, besøkt 9. mai 2022
[Hentet fra Wikidata]
- ^
www.kulturarv.dk
, besøkt 12. februar 2023
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Baldinucci sitert av Avery,1997, s. 19.
- ^
Avery, 1997, s. 92.
- ^
Wittkower, Rudolf,
Art and architecture in Italy 1600-1750
, s. 157.
- ^
Magnuson,1982-1986, vol. 2, s. 202.
- ^
Wittkower, Rudolf,
Art and architecture in Italy 1600-1750
, s. 188.
- Avery, Charles.
Bernini: Genius of the Baroque
. Thames & Hudson, 1997.
ISBN 0-500-09271-0
- Dee, Michael. ≪Jord og ild : "italienske terrakottaskulpturer fra Donatello til Canova"≫ I:
Kunst for alle
, nr 6 (2002)
- Glambek, Ingeborg. ≪Bernini ? forholdet mellom skulptur og rom≫ I:
Kunst og kultur
, nr 4 (1993)
- Hagnell, Viveka. ≪Berninis skulpturer som frusen skadespelarkonst≫ I:
Kunst og kultur
, nr 3 (1987)
- Magnuson, Torgil.
Rome in the Age of Bernini
. 2 bind. Stockholm: Almqvist & Wiksell 1982-1986.
- Reisæter, Randi Bergljot.
Komplekse enheter i kunsten : en sammenlignende studie av Gian Lorenzo Berninis Cornarokapellet og Fredrik Wretmans Uten tittel
. Hovedoppgave i kunsthistorie ? Universitetet i Bergen, 2000 II