Geoffrey Chaucer
|
![](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/00/Portrait_of_Geoffrey_Chaucer_%284671380%29_%28cropped%29_02.jpg/250px-Portrait_of_Geoffrey_Chaucer_%284671380%29_%28cropped%29_02.jpg) |
Født
| ca.
1343
[1]
![Rediger på Wikidata](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/8a/OOjs_UI_icon_edit-ltr-progressive.svg/10px-OOjs_UI_icon_edit-ltr-progressive.svg.png) London
(
Kongeriket England
)
|
---|
Død
| ca.
25. okt.
1400
[2]
London
(
Kongeriket England
)
|
---|
Beskjeftigelse
| Lingvist
,
lyriker
,
[3]
sangtekstforfatter
,
filosof
,
politiker
,
[3]
oversetter
,
astrolog
,
skribent
[4]
|
---|
Embete
| - Member of the 1386 Parliament (Kent)
![Rediger på Wikidata](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/8a/OOjs_UI_icon_edit-ltr-progressive.svg/10px-OOjs_UI_icon_edit-ltr-progressive.svg.png)
|
---|
Ektefelle
| Philippa Roet
[5]
[6]
|
---|
Far
| John Chaucer
[5]
[7]
|
---|
Mor
| Agnes Copton
[5]
|
---|
Barn
| Thomas Chaucer
[5]
Elizabeth Chaucer
Lewis Chaucer
[7]
|
---|
Nasjonalitet
| Kongeriket England
|
---|
Gravlagt
| Westminster Abbey
|
---|
Morsmal
| Mellomengelsk
|
---|
Sprak
| Mellomengelsk
,
[8]
engelsk
[9]
|
---|
Sjanger
| Poesi
|
---|
Notable verk
| Canterbury-fortellingene
,
Hertuginnens bok
,
Berømmelsens hus
,
Troilus og Criseyde
,
Legenden om gode kvinner
,
The compleynt unto Pity
,
A Treatise on the Astrolabe
,
The compleynt of Venus
,
The Complaint of Mars
,
Chaucer's complaint unto his purse
,
Boece
,
Fuglenes parlament
,
The Romaunt of the Rose
,
Anelida og Arcite
|
Signatur
|
![Geoffrey Chaucers signatur](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/e/e9/Geoffrey_Chaucer.svg/250px-Geoffrey_Chaucer.svg.png) |
Vapenskjold
|
![Geoffrey Chaucers våpenskjold](//upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/9/95/ChaucerArms_Ancient.svg/250px-ChaucerArms_Ancient.svg.png) |
|
Geoffrey Chaucer
(født ca.
1343
i
London
, død
25. oktober
1400
samme sted) var en
engelsk
forfatter, poet, filosof, hoffmann og diplomat. Selv om han skrev mange diktverker er han best husket for sitt (ufullstendige) verk,
Canterbury-fortellingene
(
Canterbury Tales
), et frodig og mangslungent verk som minner om
Boccaccios
Decameronen
ved at Chaucers fortellinger ogsa er bundet sammen av en rammehistorie.
Chaucer blir stundom kalt for ≪far til den engelske litteratur≫, og av enkelte forskere kreditert for a være den første forfatter som demonstrerte at det folkelige engelsk sprak, sakalt
mellomengelsk
, kunne brukes kunstnerisk og høyverdig pa en tid hvor hofflitteraturen ble skrevet pa
fransk
-
normannisk
eller
latin
. Selv om han i to perioder levde i unade var han mesteparten av livet tilknyttet nær den politiske makten.
Geoffrey Chaucers stil og teknikker ble etterlignet i arhundrene etter hans død.
William Shakespeare
lante handlingen for sitt drama
Troilus og Kressida
(1601) fra Chaucer.
John Dryden
og
Alexander Pope
moderniserte flere av hans fortellinger.
Chaucer som en pilegrim fra Ellesmere-manuskriptet.
Tradisjonelt blir det opplyst at Chaucer ble født i 1343 i
London
, men nøyaktig dato og sted vites ikke med sikkerhet. Hans far og bestefar var begge vinhandlere i London, og i mange generasjoner før dem var familien handelsmenn i
Ipswich
. Hans navn er avledet fra det franske ordet
chausseur
som betyr
skomaker
.
[10]
I 1324 ble hans far, John Chaucer, kidnappet og tatt til fange av hans tante som hapet a fa den tyve ar gamle gutten til a gifte seg med hennes datter, i et forsøk pa a beholde familiens eiendommer i Ipswich. Tanten ble satt i fengsel, og boten pa £250 tyder pa at familien var velstaende i øvre middelklasse. John ble isteden gift med Agnes Copton som i 1349 arvet eiendom; blant annet 24 butikker i London fra hennes onkel, Hamo de Copton, som er beskrevet som ≪moneyer≫ (myntpreger) i
Tower of London
.
Det er ingen detaljer om Chaucers første ar og utdannelse, men sammenlignet med hans nære samtidige lyrikere,
William Langland
og den navnløse som kun kalles for
Pearl Poet
, er hans liv godt dokumentert med bortimot fem hundre skrevne stykker som vitner om hans karriere. Fra hans verker er det opplagt at han kunne lese fransk, italiensk og latin.
Den første gangen han nevnes i kilder er i 1357, i husholdningsopptegnelsene til
Elizabeth de Burgh
, hertuginne av Ulster, da hans fars forbindelser sørget for at han ble adelskvinnens pasje. Han hadde posisjon ogsa som hoffmann, diplomat og embetsmann foruten a arbeide for kongens innsamling og katalogisering av skrapmetall. I 1359, i begynnelsen av
hundrearskrigen
, invaderte kong
Edvard III
Frankrike og Chaucer reiste med
Lionel av Antwerpen
, 1. hertug av Clarence og andre sønn av Edward III og Elizabeths ektemann, som en del av den engelske hæren. I 1360 ble han tatt til fange under beleiringen av
Reims
og holdt som krigsfange. Han ma ha blitt betraktet som en dyktig soldat for kongen og venner bidro med den store summen pa £16 i løsepenger. Han ble deretter kjent en stund som ≪Fangen≫.
Et portrett av Geoffrey Chaucer fra 1600-tallet av en anonym maler.
Etter dette er detaljene om livet hans usikre, men det synes som om han reiste rundt om i
Frankrike
,
Spania
og
Flandern
, muligens som en budbringer og kanskje dro han til og med pa pilegrimsreise til
Santiago de Compostela
i Spania. Omkring 1366 giftet Chaucer seg med
Philippa (de) Roet
. Hun var en hoffdame (
lady-in-waiting
) for Edvard IIIs dronning
Filippa av Hainault
, og var en søster av
Katherine Swynford
, som senere, omkring 1396, ble den tredje hustruen til Chaucers venn og velynder,
John av Gaunt
(tredje overlevende sønn av Edvard III). Det er uklart hvor mange barn Chaucer og Philippa fikk, men tre eller fire er det antallet man vanligvis antyder. Hans sønn
Thomas Chaucer
hadde en glansfull karriere og ble førstehovmester for fire konger, utsending til Frankrike og ordstyrer av
Underhuset
. Thomas barnebarns sønn,
John de la Pole, jarl av Lincoln
, var arving til den engelske tronen utpekt av
Rikard III av England
, før han falt i
slaget ved Stoke Field
i 1487. Geoffreys andre barn var sannsynligvis blant annet Elizabeth Chaucy som ble nonne, Agnes som var deltager ved kroningen av
Henrik IV av England
, og enda en sønn, Lewis Chaucer.
Det er antatt at Chaucer studerte juss ved
Inner Temple
(en
Inn of Court
) pa denne tiden, men dette er ikke bevist. Det er nedtegnet at han ble medlem av Edvard IIIs hoff som kammertjener (
valet
), livgarde (
yeoman
) eller herre (
esquire
) den 20. juni 1367, en posisjon som kan bety flere typer arbeid. Han reiste rundt flere ganger, noen ganger i rollen som kammertjener. I 1368 kan han ha vært tilstede ved bryllupet til Lionel av Antwerpen og Violante, en datter av
Galeazzo II Visconti
, i
Milano
i
Italia
. To andre litterært lærde fra denne tiden, som ogsa var til stede, var
Jean Froissart
og
Francesco Petrarca
. Pa denne tiden er det antatt at Chaucer selv var utøvende forfatter og hadde skrevet
Hertuginnens bok
(
The Book of the Duchess
) til ære for
Blanche av Lancaster
, den avdøde hustruen til John av Gaunt som døde i 1369. Boken var et fortellende dikt i form av en
drømmevisjon
.
Chaucer reiste til
Picardie
i nordlige Frankrike som en del av et felttog og besøkte
Genova
og
Firenze
i 1373. Det er pa denne italienske reisen at det er spekulert i om han kom i kontakt med den middelalderske italienske poesien, litterære former og fortellinger som han kom til a bruke senere. Det er mulig at han møtte Baccaccio og
Petrarca
, men det er ikke bevist. Kanskje var det
Dante
som senere inspirerte han til a bruke sitt morsmal i diktningen.
Han foretok senere en mystisk reise i 1377, hvor opptegnelser fra denne tiden er selvmotsigende i detaljene. Senere dokumenter synes a antyde at han var pa en delegasjon sammen med den franske kronikøren Jean Froissart for a arrangere et ekteskap mellom den framtidige
Rikard II
og en fransk prinsesse, og saledes avslutte hundrearskrigen. Om dette var hensikten med reisen var den dog forgjeves, for noe ekteskap kom aldri i stand.
I 1378 sendte Rikard II Chaucer ut som hemmelig utsending til Visconti og til Sir
John Hawkwood
, en engelsk leiesoldat, i
Milano
. Det er pa denne personen Hawkwood som Chaucer baserte sin figur ≪Ridderen≫. Ridderen, basert pa beskrivelsen av hans drakt og framtoning, synes identisk med hvordan en leiesoldat ville ha sett ut pa
1300-tallet
.
Chaucer leser fra sitt
Troylus og Criseyde
: fra et tidlig manuskript fra 1400-tallet na oppbevart ved Corpus Christi College, Cambridge.
En mulig indikasjon pa at hans karriere som forfatter ble anerkjent ved hoffet kom da kong Edvard III bevilget Chaucer en gallon (4,5 liter) med vin daglig for resten av hans liv for en uspesifisert oppgave. Dette var en uvanlig belønning, ogsa i ettertiden, men det ble gitt pa en festdag,
St. Georgsdagen
(23. april) 1374 da kunstneriske prestasjoner tradisjonelt ble belønnet. Det er antatt at kongen priset et av Chaucers tidlige dikt, men det er ikke kjent hvilket, dog tyder et dikt for en konge at han var en forløper for senere laurbærkronede diktere (
poet laureate
= hoffdikter). Chaucer fortsatte a motta sitt vederlag i flytende form inntil Rikard II kom til makten, og det ble da omgjort til et tilskudd i rede penger den 18. april 1378.
Chaucer fikk den svært handgripelige jobben som kontrollør av ullhandelen ved Londons havn som han begynte den 8. juni 1374. Han ma ha vært godt rustet for denne rollen ettersom han fortsatte i den i de neste tyve arene, noe som var en lang periode pa denne tiden. Hans liv er fortsatt udokumentert for mesteparten av de neste ti arene, men antagelig skrev han (eller begynte skrivingen) av sitt mest berømte verk i løpet av denne perioden. Han ble nevnt i noen juridiske papirer den 4. mai 1380 som involverte ham i ≪raptus≫ av eller med en Cecilia Chaumpaigne. Hva
raptus
menes her, voldtekt eller mest sannsynlig bortførelse, eller ganske enkelt en form for galskap, er ikke klart.
[11]
Hendelsen synes a ha blitt løst hurtig ved at Chaucer betalte for a unnga rettssak, og tvisten synes ikke a ha endret Chaucers omdømme. Det er ikke kjent om Chaucer var i London ved
bøndenes opprør
i 1381 og da
Tower of London
ble stormet.
Begynnelsen pa
Canterbury-fortellingene
[
rediger
|
rediger kilde
]
Mens han fortsatt arbeidet som kontrollør synes det som om han flyttet til
Kent
, etter a ha blitt utpekt som en av fredskommisjonærene der pa en tid da en fransk invasjon var en mulighet. Muligens startet han arbeidet med
Canterbury-fortellingene
tidlig pa
1380-tallet
. ≪
Pilegrimenes veg
≫, som hans
fiktive
figurer benytter pa sin veg til
katedralen i Canterbury
, gar gjennom Kent. Han ble ogsa et parlamentsmedlem for Kent i 1386. Det er ingen referanser etter denne datoen til hans hustru Philippa, og antagelig døde hun i 1387. Chaucer overlevde de politiske urolighetene som ble satt i gang av den sakalte ≪lordenes appeller≫, det vil si en gruppe mektige baroner som kom sammen for a ta den politiske makten fra kong Rikard II, og til tross for at Chaucer selv kjente godt flere av de som ble henrettet etterpa.
Den 12. juli 1389 ble Chaucer utpekt som skriver av kongens verker, en form for formann for a organisere det meste av kongens byggeprosjekter. Ingen betydelige arbeider ble pabegynt i hans tid, men han ledet reparasjoner av
Westminster Palace
,
St. George's Chapel
ved
Windsor
, og fortsatte byggingen av kaianleggene ved Tower of London, og bygde standene for en turnering som ble holdt i 1390. Det ma ha vært en vanskelig jobb, men det betalte godt — to
shillinger
om dagen — over tre ganger mer enn hans lønn som kontrollør. I september 1390 forteller opptegnelser at han ble ranet og mulig ogsa skadet mens han holdt pa med sin forretning, og det var kort tid etter at han sluttet a arbeide for kongen. Omtrent rett etter, den 22. juni, begynte han som stedfortredende forstmester for den kongelige skogen i
North Petherton
i
Somerset
. Dette var mer en posisjon hvor vedlikehold var en viktig del av embetet, men ikke uten muligheter til skaffe seg inntekter. Det er antatt at han stoppet skrivingen av
Canterbury-fortellingene
mot slutten av dette tiaret.
Kort tid etter at hans velynder Rikard II ble styrtet i
1399
forsvinner Chaucer ut av de historiske opptegnelsene. Det er antatt at han døde av en ukjent grunn den 25. oktober 1400, men det er intet solid bevis for denne datoen. Kilde for datoen er en inngravering pa hans gravstein, og den ble reist mer enn hundre ar etter hans død. Det finnes noen fantasifulle spekulasjoner
[12]
om at han ble myrdet av Rikard IIs fiender, eller til og med pa ordre fra hans etterfølger
Henrik IV
, men det finnes ingen sikre bevis som støtter denne hypotesen, annet enn at han ikke etterlot seg et testamente og antagelsen om at han var kritisk til kirken.
Den nye kongen, Henrik IV, fornyet bevilgninger som Rikard II hadde gitt Chaucer, men i
Chaucers klage til sin pengepung
(
The Complaint of Chaucer to his Purse
) antyder Chaucer at bevilgningene ikke ble betalt. Siste gang Chaucer blir nevnt i de historiske opptegnelser er den 5. juni 1400, da noe penger som han hadde skyldt ble betalt. Chaucer ble gravlagt i
Westminster Abbey
i London, noe som var hans rett i henhold til det arbeid og de posisjoner som han hadde holdt, og det nye huset som han leide i nærheten den 24. desember 1399. I 1556 ble hans levninger overført til en mer utsmykket grav og gjorde Geoffrey Chaucer til den første forfatter som ble æret i det omrade som i dag er kjent som
Poetenes hjørne
(
Poets' Corner
).
Geoffrey Chaucer slik han ble framstilt pa 1800-tallet, fra
The Illustrated Magazine of Art
.
Chaucers første betydelige verk,
Hertuginnens bok
, var en
elegi
(klagesang) for
Blanche av Lancaster
(som døde i 1369). Det er mulig at dette diktverket ble bestilt av hennes ektemann
John av Gaunt
ettersom denne skjenket Chaucer en annuitet pa £10 den 13. juni 1374, noe som kan plassere skrivingen av dette diktet til arene mellom 1369 og 1374.
To andre tidlige verker av Chaucer var
Anelida og Arcite
, og
Berømmelsens hus
(
House of Fame
). Chaucer skrev mange av sine viktigste verker i en frodig periode da han arbeidet som tollkontrollør i
London
(1374 til 1386). Hans
Fuglenes parlament
(
Parlement of Foules
[13]
) er i fransk tradisjon et allegorisk diktverk hvor ørnen er den aristokratiske og høviske fuglen, støttet av falken, mens de laverestaende fuglene latterliggjør dem ut ifra ulike motiver.
Legenden om gode kvinner
(
Legend of Good Women
) og
Troilus og Criseyde
er to andre. Spesielt det siste er et langt og fullendt dikt. Den tragiske fortellingen om den trojanske helten og hans troløse elskede var tidligere fortalt av andre middelalderforfattere, og Chaucers versjon er en fri bearbeidelse av
Boccaccios
Filostrato
. Chaucer utmerker seg med skarp psykologi og karakterskildring hvor han gir avkall pa
allegoriens
overfladiske lek. Mange har vurdert dette verket like høyt som hans mest kjente verk,
Canterbury-fortellingene
som det er antatt at han startet arbeidet pa tidlig pa
1380-tallet
.
I
Canterbury-fortellingene
forflytter Chaucer sitt tema fra eventyrverden og til engelsk jord. Det er en samling av fortellinger fortalt av
fiktive
pilegrimer
pa den arlige reisen til
Canterburykatedralen
. Nar de samles pa et vertshus blir de enige om a underholde hverandre med historier, to hver pa vegen til katedralen og to til pa vegen tilbake. Det ville ha gitt 120 fortellinger, men selv om Chaucer skrev pa verket i flere ar, ble bare 24 nedtegnet av den storstilte planen.
Canterbury-fortellingene
star i kontrast til annen litteratur i samme periode ved fortellingens
naturalisme
, mangfoldet i historiene som pilegrimene forteller og de varierte karakterfigurene som er beskjeftiget i pilegrimsreisen. Mange av historiene til pilegrimene synes a passe til deres individuelle personligheter og sosiale stasted. Ridderen forteller en høvisk roman, abbedissen en helgenlegende, den fulle mølleren en grovkornet historie og videre slik at verket gir eksempler pa de fleste av middelalderens litterære genrer.
Moderne kritikk har hevdet at portrettene ikke er individuelle som i en roman, men sosiale portretter som representanter av samfunnsklasser og stander med den hensikt a gi en sosial satire. Andre har hevdet at Chaucers viser innsikt i menneskelig psykologi og sympati for menneskelige svakheter, som
William Shakespeare
, og som gjorde det mulig for ham a trenge hinsides samtidens konvensjoner. Mens Dantes reise i
Den guddommelige komedie
endte i guddommelig renselse lærer Chaucers pilegrimer om de menneskelige svakheter, skjønt han utelukker ikke at en pilegrimsreise kan ende i velsignelse.
Chaucers persongalleri ble delvis tatt fra virkeligheten: vertshusholderens navn ble tatt fra en samtidig vertshusholder i
Southwark
, og det har ogsa blitt foreslatt de virkelige identitetene til Enken fra Bath, Handelsmannen og Studenten. De mange jobbene som Chaucer selv hadde i middelalderens samfunn ? pasje, soldat, budbringer, kammertjener, byrakrat, oppsynsmann og administrator ? gjorde det mulig for ham a trekke fra egne erfaringer fra de ulike mennesker han møtte inn i fortellingen. Han kunne etterape deres talemater og
satirisere
deres væremate i det som skulle bli populærlitteratur og formdannende om de samme typer mennesker. Chaucer lar mye være usagt, sakalt
understatement
, og derfor er ironien bitende. Selv om flere av fortellingene er kjent fra annet hold, er det maten Chaucer forteller dem pa som gjør ham til ensom engelsk svale, i et arhundre hvor det litterære liv i England var tilnærmet uttørket. Han er saledes allment anerkjent som den første engelske forfatter av verdensformat.
Bilde fra en handskrift av
Roman de la Rose
.
Chaucers verker er stundom gruppert i først en
fransk
periode, deretter en
italiensk
periode og til slutt en
engelsk
periode, hvor Chaucer i tur og orden ble pavirket av det enkelte lands litteratur.
Troilus og Criseyde
er opplagt fra den midterste perioden, ved dens avhengighet til italiensk lyrikks former og som ikke var godt kjent i England pa denne tiden, men som sannsynligvis Chaucer selv var blitt familiær med i løpet av sine hyppige reiser til utlandet. I tillegg, med dets bruk av klassiske og
antikkens
emner og dets utpenslede, høviske sprak skiller det seg ut som et av hans mest komplette og mest velformede verk. I
Troilus og Criseyde
trekker Chaucer tungt fra sin kilde
Giovanni Boccaccio
og den
latinske
filosofen
Boethius
fra
500-tallet
. Det er likevel
Fortellingene fra Canterbury
, med dens lidderlige spøk og respektable figurer som ofte blir underbygget med humor, som har sementert Chaucers omdømme.
Chaucer oversatte ogsa slike viktige verker som Boethius’
Filosofiens trøst
og
Roseromancen
eller
Roseromanen
[14]
av
Guillaume de Lorris
(senere utvidet og fullført av
Jean de Meun
). Mens det er en del forskere som mener at Chaucer oversatte deler av
Roseromancen
som
Roman de la Rose
, er det andre som hevder at dette har blitt klart motbevist. Mange av hans andre verker var svært løse oversettelser, eller bare fritt basert pa verker fra det europeiske fastlandet. Til tross for sine litterære lan forble han en høyst individuell lyriker med en personlig stil og teknikk.
Chaucers ≪Astrolabium≫.
Det er i denne rollen som Chaucer mottar sin første lovprisning fra kritikere.
Eustache Deschamps
skrev en
ballade
om den store oversetter og kalte seg selv for en ≪brennesle i Chaucers poetiske hage≫. I 1385 ga
Thomas Usk
en blendende referanse til den engelske dikteren og
John Gower
, Chaucers fremste samtidige rival innen poesien, lovpriste ham ogsa, skjønt denne rosen ble senere redigert ut av Gowers
Confessio Amantis
. Det er blitt antydet at det var pa grunn av vondt blod mellom dem, men redigeringen kan like gjerne ha skjedd i henhold til stilistiske arsaker.
Et annet betydningsfullt verk av Chaucer er hans
Avhandling om astrolabiet
(
A Treatise on the Astrolabe
) (
astrolabium
, av
astro-
, stjerne, og
labe
, a ta), muligens for hans egen sønn, og som i detalj beskriver formen og bruken av det
astronomiske
instrument. Selv om store deler av teksten kan ha kommet fra andre kilder, indikerer avhandlingen at Chaucer var bevandret innenfor
vitenskapen
i tillegg til sine litterære talenter. Et annet vitenskapelig verk som ble gjenoppdaget i 1952 var
Planetens ekvator
(
Equatorie of the Planetis
) som har et tilsvarende sprak og handskrift. Verket viderefører flere av tankene fra
Avhandling om astrolabiet
, men det er likevel usikkert om Chaucer har skrevet det.
Chaucer skrev i et kontinentalt syllabisk (stavelsesdannende)
versemal
, en stil som hadde utviklet seg siden midten av
1100-tallet
som et alternativ til
angelsaksisk
poesi uten
stavrim
. Chaucer er kjent for metriske nyskapninger hvor han oppfant høviske rim, ≪rhyme royal≫, og han var en av de første engelske poeter til a benytte
jambisk pentameter
i sin diktning. Opplegget med disse femfotsversene i
couplet
(versepar) pa rim ble først sett i hans
Legenden om gode kvinner
, og ble hyppig brukt i mange av hans senere verker. Det ble deretter en av de vanligste poetiske former i engelsk litteratur. Hans pavirkning som satiriker er ogsa viktig. Første gangen hvor han gjør bruk av humoristisk tilnærming til lokaldialekter er i den tredje historien i
Canterbury-fortellingene
,
Reevens fortelling
(
The Reeve's Tale
).
Portrett av Chaucer fra
Thomas Hoccleve
, som kjente Chaucer personlig slik at en viss portrettlikhet er sannsynlig.
Chaucers poesi, sammen med andre forfattere i samme periode, har fatt æren for a standardisere Londondialekten i
middelalderens
engelske sprak
fra en kombinasjon av
dialekter
fra
Kent
og
Midlands
. Det er sannsynligvis en overvurdering; pavirkningen fra hoffet, kanselliet og byrakratiet — som Chaucer selv var en del av — hadde en betydelig pavirkning pa utviklingen av standard engelsk. At moderne engelsk har distansert seg fra Chaucers sprak kommer fra effekten av det store vokalskiftet som skjedde en tid etter hans død. I løpet av tiden mellom Chaucher og
Tudortiden
hadde det engelske spraket endret seg sterkt; mange ord hadde fatt færre stavelser, og ikke minst hadde betoningen og trykket flyttet pa seg. Mellomengelsk hadde blitt til moderne engelsk, og endringene hadde blant annet bakgrunn i perioden av innbyrdes engelsk strid og uro som hadde brutt den litterære kontinuiteten.
Endringen av uttalen gjør at lesningen av Geoffrey Chaucer blir vanskelig for moderne lesere. Man har blant annet ment at uttalen av middelengelsk
kan
være ganske likt lyden av moderne
skotsk-engelsk
. Statusen av endelsen ?e i Chaucers verslinjer er usikker: det synes som om at endelsen ?e gikk ut av bruk i dagligtale allerede i Chaucers egen tid og dens litterære bruk var saledes ujevn. Chaucers versebygging antyder at endelsen ?e noen ganger er uttalt og andre ganger er stum. Nar den blir uttalt mener forskerne at den ble uttalt som en schwa-lyd. Bortsett fra den uregelmessige stavingen er det meste av ordforradet fortsatt gjenkjennelig for den moderne leser. Ordlisten
Oxford English Dictionary
har opptegnet flere ord hvor Chaucer nevnes som den første forfatter som brukte dem i sin diktning. Disse ordene var sannsynligvis brukt av andre i hans samtid, men Chaucer, med sitt øre for dagligsprak og dialekter, er den tidligste skriftlige kilde. En del av hans ord som starter pa bokstaven a er blant annet
acceptable, alkali, altercation, amble, angrily, annex, annoyance, approaching, arbitration, armless, army, arrogant, arsenic, arc, artillery
og
aspect
.
Chaucers tidlige popularitet og berømmelse er dokumentert ved de mange andre lyrikere som etterlignet hans verker.
John Lydgate
var en av de første
imitatorene
som skrev en fortsettelse pa
Canterbury-fortellingene
. Senere var det en gruppe med lyrikere bestaende av
Gavin Douglas
,
William Dunbar
og
Robert Henryson
— kjent som
de skotske chaucerianerne
? som sto i gjeld til hans stil.
Mange av manuskriptene til Chaucer inneholdt tekstmateriale fra disse beundrende lyrikerne og beundringen fra senere poeter i
den romantiske perioden
var farget av at de ikke visste hvilke av Chaucers verker som var ekte og hvilke som ikke var det. Forfattere pa
1600-
og
1700-tallet
, eksempelvis
John Dryden
beundret Chaucer for hans fortellinger, men var ikke begeistret for hans rytme og rim. Grunnen var at fa kunne lese mellomengelsk og teksten hadde i mellomtiden blitt herjet med av trykkeriene og etterlatt seg et lite beundringsverdig skvip.
[15]
Det var ikke før pa slutten av 1800-tallet at man ble enig om den offisielle chaucerianske
kanon
, først og fremst som et resultat av arbeidet til
filologen
Walter William Skeat
. Et hundre og femti ar etter sin død ble
Canterbury-fortellingene
valgt ut av
William Caxton
(ca. 1415~1422 ? ca. 1492) til a bli den første boken som ble trykket i England.
Selv om Chaucers sprak er mye nærmere moderne engelsk enn teksten til
Beowulf
er det, skiller den seg nok ut til at de fleste utgivelser moderniserer (og stundom ≪
bowdleriserer
≫) hans formsprak. Det følgende er et eksempel fra prologen til
Stevningsmannens fortelling
(
Summoner's Tale
) som sammenligner Chaucers tekst med en moderne oversettelse:
Tekst
|
original
|
Oversettelse
|
|
This frere bosteth that he knoweth helle,
|
This friar boasts that he knows hell,
|
|
And God it woot, that it is litel wonder;
|
And God knows that it is little wonder;
|
|
Freres and feendes been but lyte asonder.
|
Friars and fiends are seldom far apart.
|
|
For, pardee, ye han ofte tyme herd telle
|
For, by God, you have ofttimes heard tell
|
|
How that a frere ravyshed was to helle
|
How a ravished friar went to hell
|
|
In spirit ones by a visioun;
|
In spirit, once by a vision;
|
|
And as an angel ladde hym up and doun,
|
And as an angel led him up and down,
|
|
To shewen hym the peynes that the were,
|
To show him the pains that were there,
|
|
In al the place saugh he nat a frere;
|
In the whole place he saw not one friar;
|
|
Of oother folk he saugh ynowe in wo.
|
He saw enough of other folk in woe.
|
|
Unto this angel spak the frere tho:
|
To the angel spoke the friar thus:
|
|
Now, sire, quod he, han freres swich a grace
|
≪Now sir≫, said he, ≪Are friars in such good grace
|
|
That noon of hem shal come to this place?
|
That none of them come to this place?≫
|
|
Yis, quod this aungel, many a millioun!
|
≪Yes,≫ answered the angel, ≪many a million!≫
|
|
And unto sathanas he ladde hym doun.
|
And the angel led him down to Satan.
|
|
--And now hath sathanas,--seith he,--a tayl
|
He said, ≪And Satan has a tail,
|
|
Brodder than of a carryk is the sayl.
|
Broader than a large ship's sail.
|
|
Hold up thy tayl, thou sathanas!--quod he;
|
Hold up your tail, Satan!≫ he ordered.
|
|
--shewe forth thyn ers, and lat the frere se
|
≪Show your arse, and let the friar see
|
|
Where is the nest of freres in this place!--
|
Where the nest of friars is in this place!≫
|
|
And er that half a furlong wey of space,
|
And before half a furlong of space,
|
|
Right so as bees out swarmen from an hyve,
|
Just as bees swarm from a hive,
|
|
Out of the develes ers ther gonne dryve
|
Out of the devil's arse there drove
|
|
Twenty thousand freres on a route,
|
Twenty thousand friars on a route,
|
|
And thurghout helle swarmed al aboute,
|
And they swarmed all over hell,
|
|
And comen agayn as faste as they may gon,
|
And came again as fast as they had gone,
|
|
And in his ers they crepten everychon.
|
And every one crept back into his arse.
|
|
He clapte his tayl agayn and lay ful stille.
|
He clapped his tail again and lay very still.
[16]
|
Historisk mottakelse og fremstilling
[
rediger
|
rediger kilde
]
Geoffrey Chaucer levde i en tid før
boktrykkerkunsten
. Han tjente ikke pa sine verker. Det var det bare avskriverne (kopistene) som gjorde. Skrivingen var dessuten bare halve jobben. Middelalderens forfattere var mer enn ordsmeder, de var ogsa underholdningsartister. For forfatteren var det et lite marked for bøker og fa kunne lese slik at det forfatteren skrev var ment for høytlesning. Antagelig var uttale, trykk og pause viktige for forfatterens tekst.
[17]
Sa tidlig som i 1400 var Chaucers leserkrets ved hoffet medlemmer av den voksende lese- og skrivekyndige, middel- og kjøpmannsklassen, hvor mange av dem ogsa var sympatisører av
lollardismen
[18]
som leste Chaucer som en av sine egne, spesielt hans satirer om prester og ulike religioner. Det ville ikke ha vært sa mange manusskrifter i dag, om ikke lesere fra denne gruppen hadde skapt en stor etterspørsel etter dem.
Senere ble Chaucer formidlet i to samtidige fremstillinger. Pa den ene siden var han en hoffmann og kongens mann, en internasjonal
humanist
som var godt kjent med klassikerne og den kontinentale kulturen; og pa den andre siden, ogsa som en mann av folket, en enkel satiriker og en kritiker av kirken.
Pa samme tid ble Chaucer fremmet av bade et høyverdige og lavverdige publikum, ved a bety ulikt for forskjellige mennesker ved en blanding av estetiske og politiske grunner — noe som var velsignelse for trykkerier og bokhandlere.
[19]
Folioutgavene av Chaucers verker pa 1500-tallet var de første safrøene i konstruksjon av den engelske litterære ane, som kunne bli lest som støtte for bade radikale og konservative posisjoner foruten ulike historiske fortellinger: en populær, reformasjon nedenfra og en hoffkontrollert reformasjon ovenfra.
Pa
1500-tallet
og
1600-tallet
ble Chaucer trykket og utgitt mer enn noen annen engelsk forfatter, og han var den første forfatter som fikk sine verker samlet i storstilte enkeltbindsutgaver hvor en Chaucer-kanon begynte a danne seg. Noen forskere har hevdet at 1500-tallsutgavene av Chaucer satte en presedens for alle andre engelske forfattere i henhold til presentasjon, prestisje og suksess i trykk. Disse utgavene etablerte Chaucers berømmelse, men de satte ogsa i gang den kompliserte prosessen med a rekonstruere og ofte dikte opp Chaucers biografi og den kanoniske list av verker som ble tilegnet ham.
William Caxtons
to folioutgaver
[20]
av
Canterbury-fortellingene
ble utgitt i 1478 og 1483.
[21]
Richard Pynson
, kongens trykker i over tyve ar, var den første som samlet og solgte noe som minnet om en utgave av Chaucers samlede verker, og i samme prosessen førte med fem trykte tekster som
ikke
var Chaucers. Samlingen var faktisk tre enkeltstaende trykte tekster, eller samlinger av tekster, innbundet som et bind. Det er en sannsynlig forbindelse mellom Pynsons produkt og
William Thynnes
tilsvarende rundt seks ar senere. Thynne hadde en framgangsrik karriere fra
1520-tallet
og fram til sin død i 1546, da han var mester for den kongelig husholdning. Hans utgave av Chaucers verker i 1532 og 1542 var de første betydelige bidrag til eksistensen av en vidt akseptert chauceriansk kanon. Thynnes utgave var sponset og støttet av kongen, som blir æret i et forord av Sir Brian Tuke. Thynnes kanon brakte et antall av apokryfiske (tvilsomme) verker assosiert til Chaucer fram til et totalt antall av 28.
Det som sannsynligvis var det mest betydningsfulle aspektet ved den voksende apokryfiske tekstene, er at den med Thynnes utgaver inkluderte middelaldertekster som fikk Chaucer til a framtre som en
protestant
før
reformasjonen
, spesielt
Kjærlighetstestamentet
(
Testament of Love
) og
Plogmannens fortelling
(
The Plowman's Tale
). Ettersom disse chaucerianske tekstene ikke ble betraktet som apokryfiske før pa slutten av
1800-tallet
, fikk disse middelaldertekstene et fornyet liv og hvor engelske protestanter videreførte
lollardismen
ved a lese eksisterende tekster og forfattere som de tolket som støttende for deres sak. De offisielle Chaucers verker av de første trykte utgavene var konstruert som før-protestantiske, slik det ogsa ble gjort med
William Langland
og
Piers Plowman
.
Den berømte
Plogmannens fortelling
kom ikke med i Thynnes utgivelse før i den andre 1542-utgaven. At den kom med var pa grunn av at
Thomas Usks
Kjærlighetstestamentet
kom med i den første utgaven.
Kjærlighetstestamentet
imiterer, laner i fra og saledes minner om Chaucer, Usks samtidige, og samtidig laner det friskt fra Piers
Plogmannens fortelling
. Ettersom
Kjærlighetstestamentet
nevner dets forfatters andel i et mislykket komplott (
bok 1, kapittel 6
), hans fengsling, og (kanskje) en avsverging av (et mulig lollardistisk) kjetteri, ble alt dette assosiert med Chaucer. Usk selv ble henrettet som kjetter og forræder i 1388. Interessant nok tok
John Foxe
denne avsvergingen av kjetteriet som et forsvar for den sanne tro og kalte Chaucer en ≪skikkelig Wiclevianer≫ og identifiserte ham feilaktig som en skolekamerat og nær venn av
John Wycliffe
ved
Merton College
pa
Universitetet i Oxford
. Ingen andre kilder til
Kjærlighetstestamentet
eksisterer — det er kun Thynnes konstruksjon av hva de skrifter han hadde kommet over.
John Stow
(1525?1605) var en antikvar, oldtidssamler og krønikeskriver. Hans utgave av Chaucers verker i 1561
[22]
økte de apokryfiske skriftene til mer enn 50 titler. Flere ble lagt til pa 1600-tallet og var intakt sa sent som 1810, lenge etter at
Thomas Tyrwhitt
beskar og klippet ned for hans utgave i 1775.
[23]
Samlinger og trykkingen av Chaucers verker var fra dens begynnelse en politisk virksomhet, ettersom hensikten var a etablere en engelsk nasjonal identitet og historie som hadde grunnlagt og autorisert
Tudormonarkiet
og
Den anglikanske kirke
. De skrifter som ble tillagt Chaucer var nettopp de som fikk ham til a virke som en representant for det protestantiske England.
I 1598-utgaven av Chaucers verker gjorde redaktøren
Thomas Speght
(død 1621) god bruk av Usks redegjørelse av hans politiske intriger og fengsling i
Kjærlighetstestamentet
, for a sette sammen en stort sett
fiktiv
≪Livet til Var Lærde Engelske Poet, Geoffrey Chaucer≫. Speghts ≪biografi≫ presenterte for leserne en tidligere radikalist i vanskelig tider, ganske lik deres egen, en før-protestant som til slutt gikk rundt kongens syn pa religion.
Speght er ogsa kilden til den berømte historien om at Chaucer ble dømt for a ha banket opp en fransiskanermunk i Fleet Street, foruten a ha konstruert et fiktivt vapenskjold og stamtre. Ironisk — og kanskje bevisst — en introduksjon i form av et unnskyldende brev i Speghts utgave fra
Francis Beaumont
forsvarer de upassende, ≪lave≫ og uanstendig delene hos Chaucer fra en elitisk, klassistisk posisjon.
Francis Thynne
noterte noen av disse motsigelsene og insisterte at Chaucer absolutt ikke var en fra den borgerlige klasse, og han nektet for munke-banke-historien. Likevel framhever Thynne selv at Chaucer støttet populære religiøse reformer og assosierte Chaucers syn med sin far William Thynnes forsøk pa a inkludere
Plogmannens fortelling
og
Pilegrimens fortelling
i 1532- og 1542-utgavene.
Myten om den protestantiske Chaucer fortsatte a ha en vedvarende pavirkning pa store deler av hans lesere. Selv om moderne litteraturforskere svært sjelden hevder at Chaucer støttet en religiøs bevegelse som ikke eksisterte før mer enn ett arhundre etter hans død, har vekten av denne antagelsen i sa mange ar gjort at mange tar det for gitt at Chaucer i det minste mislikte og var motstander av
katolisismen
. Denne antagelsen danner store deler av mange kritiske tilnærminger til Chaucer, ikke minst de
nymarxistiske
forskerne.
Ved siden av utgivelsen av Chaucers verker var den mest imponerende litterære prestasjonen fra denne perioden
John Foxes
Handlinger og monumenter
(
Acts and Monuments
). Pa samme mate som med Chaucers verker var den meget betydningsfull for den engelske protestantiske identitet, og den inkluderte Chaucer i sitt prosjekt. Foxes fremstilling av Chaucer var bade avledet fra og bidro til de trykte utgavene av Chaucers verker, spesielt de fiktive biografiene. Det polemiske stykket
Jack Upland
ble første trykt i Foxes
Handlinger og monumenter
, og deretter i Speghts Chaucerbiografi. Speghts biografi er et ekko av Foxes egen fremstilling som selv var avhengig av de senere utgaver som føyde
Kjærlighetstestamentet
og
Plogmannens fortelling
til utgivelsene. Som Speght nedtoner Foxe Chaucers uanstendige og amorøse skrivning og insisterer at alt dette vitner om hans fromhet. Materiale som er vanskelig og problematisk er bedømt
metaforisk
, mens den mer likefremme satiren (som Foxe foretrekker) mener han skal oppfattes bokstavelig.
De følgende betydelige verker er i delvis
kronologisk
orden, ettersom forskerne fortsatt diskuterer dateringen av de fleste av Chaucers verker, og ved at samlingene av historier har blitt bygget og satt sammen over en lang tid.
Egil Tveteras
gjore første norske oversettelse av Canterburyfortellingene til norsk i 1953.
[24]
Ny utgave ble utgitt i 2002.
[25]
Den norske middelalderhistorikeren
Kare Lunden
gjendiktet et utvalg av Canterbury-fortellingene og andre verk av Chauser til nynorsk i 1993.
[26]
- An ABC
- Chaucers Wordes unto Adam, His Owne Scriveyn
- The Complaint unto Pity
- The Complaint of Chaucer to his Purse
- The Complaint of Mars
- The Complaint of Venus
- A Complaint to His Lady
- The Former Age
- Fortune
- Gentilesse
- Lak of Stedfastnesse
- Lenvoy de Chaucer a Scogan
- Lenvoy de Chaucer a Bukton
- Proverbs
- To Rosemounde
- Truth
- Womanly Noblesse
Dikt som er tvilsomt tillagt Chaucer
[
rediger
|
rediger kilde
]
- Against Women Unconstant
- A Balade of Complaint
- Complaynt D'Amours
- Merciles Beaute
- The Visioner's Tale
- Planetens ekvator
(Equatorie of the Planetis) ? en løs og grov oversettelse fra et latinsk verk avledet fra et arabisk verk av samme tittel. Det er en beskrivelse av konstruksjonen og bruken av hva som er kalt et 'equatorium planetarum', og ble brukt for a kalkulere planetens astronomiske baner og posisjoner (pa den tid hvor man antok at solen kretset om jorda). Det tilsvarende
Avhandling om astrolabiet
blir vanligvis ikke betvilt som et genuint verk av Chaucer, foruten at Chaucers navn er merket i manuskriptet. Bevisene for at Chaucer skrev dette verket er fortsatt diskutable, og saledes ikke inkludert i
The Riverside Chaucer
. Om Chaucer
ikke skrev dette verket ble det sannsynligvis skrevet av en samtidig.
Verker som er navngitt av Chaucer, men antatt tapt
[
rediger
|
rediger kilde
]
- Of the Wreched Engendrynge of Mankynde
, mulig oversettelse av
pave Innocens IIIs
De miseria conditionis humanae
- Origenes upon the Maudeleyne
- The book of the Leoun
?
Løvens bok
er nevnt i Chaucers avsanning i slutten av
Canterbury-fortellingene
. Det er sannsynlig at han skrev et slikt verk, en antagelse er verket var sa darlig skrevet at det gikk tapt, men om det var tilfelle ville ikke Chaucer ha inkludert det i midten av sin avsanning. Isteden ville han ikke ha nevnt det i det hele tatt. En sannsynlig kilde forteller at det trolig var en avsanning av komponisten
Guillaume de Machauts
Dit dou lyon
, en fortelling om hoffkjærlighet, et emne som Chaucer-forskere er enige om at han ofte skrev om (
Le Romaunt de Rose
).
Fiktive biografier og verker som plagierer Chaucer
[
rediger
|
rediger kilde
]
I den amerikanske filmen
En ridders fortelling
(
A Knight's Tale
) spiller
Paul Bettany
en figur som kalles for ≪Geoffrey Chaucer≫, fremstilt som en spilleavhengig forfatter som blir herold (budbringer) for tittelfigurens ridder i en middelaldersk ridderturnering.
- ^
Oxford Dictionary of National Biography
[Hentet fra Wikidata]
- ^
Oxford Biography Index Number
101005191
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
https://cs.isabart.org/person/143966
;
Archive of Fine Arts
; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 143966.
- ^
Charles Dudley Warner, red. (1897) (pa en),
Library of the World's Best Literature
,
Wikidata
Q19098835
,
https://www.bartleby.com/lit-hub/library
- ^
a
b
c
d
Kindred Britain
[Hentet fra Wikidata]
- ^
The Peerage person ID
p14384.htm#i143832
, besøkt 7. august 2020
[Hentet fra Wikidata]
- ^
a
b
The Peerage
[Hentet fra Wikidata]
- ^
http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb118963584
;
Autorites BnF
; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 118963584.
- ^
CONOR.SI
, CONOR.SI-ID 18369379,
Wikidata
Q16744133
- ^
. Chaucer er en fransk form av det latinske
calcearius
, skomaker, og navnet er funnet i London og noen av de østlige fylkene sa tidlig som andre halvpart av 1200-tallet. Navnet tyder pa at familien var franske innvandrere. Noen av de med navnet Chaucer levde i Cordwainer Street, det vil si skomakernes kvarter, men mange av dem var vinhandlere. Jfr.
Geoffrey Chaucer Biography
- ^
Det latinske begrepet ≪raptus≫ har flere betydninger. I sin klassiske betydning har den to meninger, en andelig (ekstase) og en poetisk (bortførelse). I Roma betydde
raptus
ikke nødvendigvis voldtekt (engelsk
rape
), men ≪ført bort mot sin vilje≫, eksempelvis for tvunget ekteskap.
- ^
Spekulasjonen ble mest nylig fremmet i
Terry Jones
' bok
Who Murdered Chaucer?: A Medieval Mystery
(2003).
- ^
Chaucers gammelengelsk har ulike skrivemater. Foules kan ogsa skrives Fowls = fugler. Jfr. Breitholtz, Heggelund (red.) (1970):
Epoker og diktere
. Oslo. Side 159
- ^
Det franske verket
Le roman de la Rose
(ca. 1225-1237) har et misvisende navn. Tittelen blir vanligvis oversatt til
Romanen om rosen
, men det er ingen roman, men en allegorisk fortelling bestaende av ca. 4000 attestavede verselinjer.
- ^
≪From The Preface to Fables Ancient and Modern≫.
The Norton Anthology of English Literature
. Stephen Greenblatt. 8th ed. Vol. C. New York, London: Norton, 2006. 2132-33. pg. 2132.
- ^
Den original e-teksten er tilgjengelig online ved
Universitetet i Virginias nettsted
[
død lenke
]
, oversettelse Wikipedia.
- ^
Katharine M. Wilson: ≪What Man Artow?≫ The Narrator as Writer and Pilgrim
- ^
Lollardisme
eller
Lollardy
var en religiøs og politisk bevegelse i England som utviklet seg fra
1350-tallet
og før
reformasjonen
, inspirert av skriftene til
John Wycliff
, som krevde reformer i den katolske kirken.
- ^
Classical text: Traditions and interpretations
Arkivert
1. juli 2007 hos
Wayback Machine
.
- ^
A Leaf from The Canterbury Tales
Arkivert
31. oktober 2005 hos
Wayback Machine
.
- ^
En utgave online av
Caxtons Canterbury-fortellinger
Arkivert
25. mai 2007 hos
Wayback Machine
. blir drevet av De Montfort University.
- ^
The Workes of Geffrey Chaucer: Newly Printed, With Diuers Addicions, Whiche were Neuer in Printe Before: With the Siege and Destruccion of the Worthy Citee of Thebes, Compiled by Jhon Lidgate. London: Jhon Kyngston for Jhon Wight, 1561
Arkivert
11. november 2005 hos
Wayback Machine
..
- ^
The Canterbury Tales of Chaucer: To Which are Added an Essay on his Language and Versification, and an Introductory Discourse, Together with Notes and a Glossary by the late Thomas Tyrwhitt. Second Edition. Oxford: Clarendon Press, 1798. 2 Volumes
Arkivert
11. november 2005 hos
Wayback Machine
..
- ^
Geoffrey Chaucer
Canterburyfortellingene
, oversatt av Egil Tveteras, illustrert av H. Lawrence Hoffman Aschehoug 1953
- ^
Geoffrey Chaucer
Canterbury-fortellingene i utdrag
gjendiktet av
Arthur O. Sandved
ISBN 82-03-18556-8
- ^
Kare Lunden
Den Vakre snikkarkona: fra Geoffrey Chaucers Canterbury-forteljingar og andre mellomaldervers
, 1992
ISBN 8252138608
Wikiquote
:
Geoffrey Chaucer
? sitater