Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen mangler
kildehenvisninger
, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige a
verifisere
. Kildeløst materiale kan bli
fjernet
. Helt uten kilder.
(
10. okt. 2015
)
Kart over Det tysk-romerske rike ved
freden i Westfalen
(
1648
). Høy- og erkestiftene samt de større
riksklostrene
er fremhevet med lilla farge.
En
fyrstbiskop
(tysk
Furstbischof
) var i
Det tysk-romerske rike
en
biskop
som samtidig var en
riksfyrste
med personlig stemme (
virilstemme
) i
riksdagen
. Fyrstbiskopen var geistlig hersker over et
fyrstbispedømme
(
Furstbistum
) og samtidig verdslig hersker over et
riksumiddelbart
territorium som ble kalt
høystift
(
Hochstift
). Høystiftet var ofte av mye mindre utstrekning enn fyrstbispedømmet, men kunne ha anselige størrelser (for eksempel over 10 000 km² i
Salzburgs
tilfelle). De respektive betegnelsene for
erkebiskoper
var
fyrsterkebiskop
,
fyrsterkebispedømme
og
erkestift
(
Fursterzbischof
,
Fursterzbistum
,
Erzstift
). Ogsa en del
abbeder
,
abbedisser
og
proster
var riksumiddelbare; disse ble kalt
riksprelater
.
Fyrstbiskopene var en av Det tysk-romerske rikets viktigste grunnsøyler. Saledes var fyrsterkebiskopene av
Mainz
,
Trier
og
Koln
rikets fremste
kurfyrster
. Fyrstbiskopene ble ofte ogsa regnet for a være keiserens viktigste støttespillere. Biskopenes fyrstestatus gikk tilbake til de tysk-romerske herskernes politikk i tidlig middelalder: I motsetning til de mektige verdslige fyrstefamiliene hadde ikke biskoper
dynastiske
interesser. Ofte ble biskopene til og med utnevnt av keiserne.
I begynnelsen av Det tysk-romerske rike fantes det rundt 92 fyrst(erke)biskoper, dvs. samtlige biskoper innen riket var riksfyrster. Tallet ble gradvis redusert, delvis fordi bispedømmene havnet utenfor riket (f.eks.
Aquileia
i
Italia
,
Bisanz
i
Frankrike
,
Chur
i
Sveits
), delvis fordi fyrstbiskopene mistet
riksumiddelbarheten
(f.eks.
Chiemsee
,
Gurk
,
Seckau
), delvis fordi bispedømmene ble protestantiske og stemmene deres ble overtatt av verdslige herskere (f.eks.
Magdeburg
av
Brandenburg
,
Meißen
av
Sachsen
,
Schwerin
av
Mecklenburg
). Den eneste protestantiske biskopen som forble riksfyrste, var fyrstbiskopen av
Lubeck
.
Før
Napoleonskrigene
(dvs. rundt 1792) fantes det enna fem fyrsterkebispedømmer og 24 fyrstbispedømmer (se listen). Fire av disse ble annektert av
franske
tropper mellom
1794
og
1799
(
Bisanz
,
Chur
,
Luttich
,
Sitten
). Resten ble, med unntak av
Regensburg
,
sekularisert
gjennom
Reichsdeputationshauptschluss
i
1803
.
Liste over fyrstbispedømmer per 1792
[
rediger
|
rediger kilde
]
Friedrich Karl Joseph von Erthal
var den siste fyrsterkebiskopen og kurfyrsten av
Mainz
.
