Frisinnede Venstre , senere Frisinnede Folkeparti , var et politisk parti i Norge fra 1909 til 1940. Partiet stod i det meste av sin levetid i nær forbindelse med Høyre .

Frisinnede Venstre ble formelt dannet i 1909 av utbrytere fra Venstre . Det hadde sin forløper i Samlingspartiet . Frisinnede Venstre hyllet politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen og hadde et drag av ≪antiparti≫; de var misfornøyde med partipolitikk, trodde pa elitestyre og manet til samling rundt nasjonens interesser.

Frisinnede Venstre hadde et liberalt utgangspunkt: Partiet la stor vekt pa andsfrihet , individualisme og klassisk økonomi . Partiet mislikte absolutte krav, spesielt fra ≪fanatikere≫ i avholds - og malbevegelsene . Disse betente sakene tvang begge av partiets to statsministre, Wollert Konow (SB) og Abraham Berge , til a ga av. Partiet apnet i de krisepregede 1920-arene for større statsinngrep i økonomien.

Sist i 1920-arene gikk lederskapet i Frisinnede Venstre sterkt inn for Fedrelandslaget . Partiets forvitring hang nært sammen med Fedrelandslagets politiske marginalisering etter 1930. Frisinnede Folkeparti falt ut av Stortinget i 1936. Partiet ble tvangsoppløst av okkupasjonsregimet i 1940 og ikke gjenreist som eget parti etter frigjøringen.

Historie [ rediger | rediger kilde ]

Bakgrunn for partidannelsen [ rediger | rediger kilde ]

Abraham Berge var Frisinnede Venstres formelle leder, men ble hjulpet av Christian Michelsens autoritet.

Foto: L. Szaci?ski / Oslo Museum og Anders Beer Wilse / Norsk Teknisk Museum

I 1903 hadde moderate og liberale krefter i Venstre, som trodde pa en forhandlet løsning i konsulatsaken , funnet sammen med Høyre og dannet Samlingspartiet . Samlingspolitikkens fanebærer, Christian Michelsen , ble statsminister og gjennomførte unionsoppløsningen i 1905. ^[2]

Etter 1905 kom politiske skillelinjer om økonomi og sosiale forhold tydeligere frem. I striden om konsesjonslovene stod de liberale, sammen med deler av Høyre, for et ≪nasjonalkapitalistisk≫ syn pa industrialiseringen i Norge . De liberale ønsket a forskjellsbehandle norsk og utenlandsk kapital, blant annet ved a unnta norske, private kraftutbyggere for hjemfall (rettigheter til vannfall ≪faller tilbake≫ vederlagsfritt til staten etter en viss tid). ^{[3] [4] [5]}

De liberale ville fortsette samarbeidet med Høyre. Den mer radikale delen av Venstre, ledet av Gunnar Knudsen og Johan Castberg , ønsket a appellere sterkere til arbeiderne og markere Venstre som et selvstendig regjeringsalternativ. I 1908 ble den regjeringstro fraksjonen støtt ut fra ≪ det konsoliderte Venstre ≫. ^{[5] [6] [7]}

Christian Michelsen, som hadde trukket seg tilbake fra politikk i 1906, medvirket til a danne et nytt parti. I januar 1909 gikk det ut et opprop, undertegnet av blant andre politikere, forretningsfolk og intellektuelle som Michelsen, Wollert Konow (SB) , Abraham Berge , Sofus Arctander , Fridtjof Nansen , Erik Werenskiold , Johan Throne Holst , William Nygaard , Ernst Sars og Kristine Bonnevie . ^{[8] [9]}

Partiet ble formelt stiftet under et landsmøte i Nobelinstituttets festsal i mars 1909. Det var Michelsen som foreslo ≪Det frisindede Venstre≫ som partinavn. Navnet provoserte Venstre, som antok at det nye partiet raskt ville ga opp i Høyre. ^[6]

De sterke personligheters parti [ rediger | rediger kilde ]

Tre store dagsaviser ble talerør for partiet: Tidens Tegn i Oslo, etablert av Ola Thommessen , Morgenavisen i Bergen, som var Michelsens organ, og Dagsposten i Trondheim. ^[2]

Frisinnede Venstre mente at mindretallsparlamentarismen , som førte til hyppige regjeringsskifter i mellomkrigstiden, var ineffektiv. De mente at partipolitikken var splittende og la veien apen for revolusjonære sosialister. ^{[3] [8] [10] [11]}

Mange av partiets kjente navn tilhørte ≪ Lysakerkretsen ≫ og hadde røtter i den liberale embedsmannskulturen. Frisinnede Venstre bar ogsa med seg det gamle Venstres tradisjon for a dyrke ≪politiske høvdinger≫. ^{[10] [11]} Statsviter Ulf Torgersen skriver:

≪[D]et var elementer i partiet som stakk sterkt av Høyre, og som gjør at det er noe annet og mer enn en enkel mellomting mellom Høyre og Venstre, og deres holdning til ledere og deres oppfatning av deres basis i politikken er et slikt trekk. Partiet oppfattet seg selv som et eliteparti , og deres oppfatning av seg selv som landets selvsagte toppgruppe var ulik Høyres.≫ ^[10]

Frisinnede Venstre tenkte seg en ≪sterk regjering≫, bestaende av de dyktigste, som hevet seg over særinteresser og ivaretok ≪nasjonens fellesinteresser≫. Dette har blitt tolket som en ideologisk arv fra embedsmannsstaten . Partiet sa ikke pa politikk som forhandling mellom interessemotsetninger, men som fornuftig administrasjon. ^{[3] [8] [11]}

Partiet rommet til dels motsetningsfylte oppfatninger om nasjonsbyggingen . ≪Lysakerkretsen≫ prøvde a forene ≪de to kulturer≫, den norrøne og den dansk-norske kulturimpulsen, som en av partistifterne, Ernst Sars , hadde vært den første til a sette ord pa. Dette var bakgrunn for partiets standpunkt om fri sprakutvikling. Partiet hadde bade riksmals - og landsmalsfolk i sine rekker. ^{[12] [13] [14]}

Frisinnede Venstre var, som skeptikere til hele partivesenet, bare løst organisert. De har blitt kalt ≪en arme av generaler uten fotfolk≫. ^[15] De formelle ledervervene i partiets hovedstyre og stortingsgruppe ble tillagt liten betydning. ^{[8] [10]}

Valgseier, regjeringsdannelse og krise [ rediger | rediger kilde ]

Høyres formann Fredrik Stang ønsket a skape et nytt ≪samlingsparti≫, men møtte motstand bade i Frisinnede Venstre og blant mer konservative høyrefolk. Forholdet mellom partiene forble komplisert og preget av en viss mistenksomhet. ^{[5] [16]}

Høyre og Frisinnede Venstre fikk flertall ved stortingsvalget i oktober 1909 . Datidens valgordning med enmannskretser førte til at partiene samarbeidet. ^{[5] [9]} Christian Michelsen var ønsket som statsminister, ogsa av mange i Høyre, men Michelsen la i stedet sin tyngde bak Wollert Konow (SB) . ^{[8] [9]}

Wollert Konows regjering viste seg, av personlige og politiske grunner, a bli lite handledyktig. Høyre mistet raskt talmodigheten med Konow. I 1912 matte Konow ga av, etter a ha erklært sin forkjærlighet for landsmalet, noe som var uhørt for et entydig riksmalsparti som Høyre. ^{[5] [9]}

Regjeringskrisen splittet Frisinnede Venstres stortingsgruppe. Berge, Konow og flere andre representanter ville ikke være med i et parlamentarisk grunnlag for et fortsatt regjeringssamarbeid med Høyre under Jens Bratlie som statsminister, som dermed kom i mindretall. ^{[5] [7]}

Frisinnede Venstre hadde mange fellesforeninger med Høyre. Etter 1912 knyttet mange av disse foreningene seg sterkere til Høyre, selv om de fortsatt var apne for sympatisører av begge partier. ^[17]

Kvinnesak og antiklerikalisme [ rediger | rediger kilde ]

Noen ledende kvinnesaksforkjempere, som Kristine Bonnevie, Anna Rogstad , Anne Holsen , Fanny Schnelle , Aadel Lampe og Anna Backer , sluttet seg til partiet. Da Rogstad møtte som vara pa Stortinget i 1911, var det som den første kvinnen noensinne, og hun møtte fast sa lenge Bratlie var statsminister. ^{[18] [19]}

At kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalget i 1909, antas a ha vært til de borgerlige partienes fordel. Kvinnenes stemmer avgjorde sannsynligvis utfallet i en del valgkretser, og Frisinnede Venstre fikk størst uttelling. ^[20]

Frisinnede Venstre gikk forsiktig frem i spørsmal om a utvide stemmeretten. Michelsen hadde vært for allmenn stemmerett for kvinner, men opptradt passivt. ^{[19] [21]} Etter valget i 1909 fantes krefter i stortingsgruppen som trakk i ulike retninger. Den sterkeste motstanderen var statsrad Sofus Arctander , som endte med a ga av pa saken. I 1913, da stortingsgruppen var sterkt redusert, var den med pa Stortingets enstemmige vedtak om allmenn stemmerett for kvinner. ^[19]

Den urbankulturelle delen av Frisinnede Venstre hadde en antiklerikal tendens (motstand mot presteskapets religiøse makt), og de sluttet opp om liberale standpunkter i kirkestriden . ^{[10] [22] [23]} De lyttet sjelden til kirkelig antifeminisme. I 1911 og 1912 stemte flere i Frisinnede Venstres stortingsgruppe sammen med Venstre og Arbeiderpartiet for a tillate kvinner i alle statlige stillinger, ogsa som prester i statskirken. ^[19]

Frisinnede Venstre var, til forskjell fra Høyres apenhet for kirkereform, sterke statskirketilhengere. De antok at liberale prester ville utsettes for meningstvang fra konservative lekfolk innenfor en ≪fri folkekirke≫. ^[22]

Krav om sparepolitikk [ rediger | rediger kilde ]

Frisinnede Venstre var etter stortingsvalget i 1912 , ifølge historiker Alf Kaartvedt , ≪utslettet som et selvstendig, innflytelsesrikt parti med mulighet til a diktere samarbeidsbetingelser overfor Høyre≫. ^[24] Høyre oppfattet Frisinnede Venstre som urimelig kravstort. ^{[10] [15]}

Høyre og Frisinnede Venstre kom tilbake til regjeringsmakten etter den første verdenskrig, da dyrtiden og statens inngrep i økonomien, avholds- og malsak og Arbeiderpartiets radikalisering skapte sterke fronter. ^[25]

Ved regjeringskrisen i 1919 prøvde Otto B. Halvorsen og senere Christian Michelsen a danne en samlingsregjering av alle partier, eventuelt en flertallsregjering med Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Michelsen-alternativet var uttrykk for et ønske om en handlekraftig regjering hevet over partiene. Forsøket mislyktes, og makten fortsatte a veksle mellom mindretallsregjeringer. ^{[8] [26]}

Varen 1923 døde statsminister Otto B. Halvorsen. Høyre klarte ikke a samle seg om en av sine egne, men Abraham Berge ble godtatt av de som ønsket en stram finanspolitikk. ^{[25] [27]} Berge sa for seg avgiftsinntekter fra brennevinssalget, som da foregikk illegalt, ved a oppheve forbudet straks. Regjeringen fikk stortingsflertallet imot seg og gikk av fa maneder før stortingsvalget i 1924 . ^{[7] [25] [28]}

• 
  Landsmøte i Frisinnede Venstre i Nobelinstituttets festsal i 1920-arene.

  Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket
• 
  Listebærer for Høyre og Frisinnede Venstre pa valgdagen i 1921.

  Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

Fedrelandslaget og Nansen-forsøket [ rediger | rediger kilde ]

Frisinnede Venstre sa radikaliseringen av arbeiderbevegelsen som en alvorlig trussel. Partiet malbar mellomkrigstidens borgerlige nasjonalisme, som hadde brodd mot den internasjonale sosialismen. Samtidig vokste frustrasjonen over svake regjeringer og økonomiske nedgangstider. Med dette bakteppet ble Fedrelandslaget dannet i 1925. ^{[13] [14] [29]}

Frisinnede Venstre var det partiet som gikk mest helhjertet inn for Fedrelandslaget. Laget fikk stor tilslutning pa grunnplanet i Høyre og Bondepartiet, men ikke i Høyres ledelse. ^{[29] [30]}

I 1926 ble Johan Ludwig Mowinckels venstreregjering felt pa sin finanspolitikk. Bondepartiet ønsket ikke a ga i regjering med Høyre og Frisinnede Venstre uten at Venstre var med. Frisinnede Venstre vegret seg for a ga alene i regjering med Høyre. En krets rundt Tidens Tegn tok til orde for en samlingsregjering ledet av Nansen, som skulle fa orden pa statsfinansene. Fedrelandslaget og ledelsen i Norges Bondelag støttet initiativet, men utenom Frisinnede Venstre fikk fremstøtet en lunken mottagelse blant de borgerlige partiene. Da Nansen-forsøket mislyktes, ble de frisinnede med i Ivar Lykkes regjering . ^{[31] [32] [33]}

Forsøk pa løsrivelse fra Høyre [ rediger | rediger kilde ]

Partiet hadde darlig økonomi frem til finansieringsgruppen Vort Land begynte a kanalisere midler til de som ønsket at Frisinnede Venstre skulle opptre mer selvstendig. Hoveddelen av stortingsgruppen strittet imot, men mistet noe av initiativet i partiet. Den fremste talsmannen for en selvstendig retning var redaktøren i Tidens Tegn , Rolf Thommessen . ^{[15] [34]} Det samme var en av partiets viktigste ideologer, sosialøkonomen Oskar Jæger . Han sa pa Høyre som et klasseparti og ønsket a utvikle Frisinnede Venstre til et sosialt reformparti, fritt for særinteresser. ^{[15] [35] [36]}

Etter landsmøtet i 1926 var det klart at partiet vendte seg bort fra Høyre. ^[37] Frisinnede Venstre hadde i praksis fa egne organisasjoner utenfor de største byene. Mange aviser som støttet de frisinnede, var avhengige av Høyres økonomiske støtte. Oppløsningen av organisasjonsfellesskapet mellom partiene var konfliktfylt. Den politiske avstanden mellom Høyres formann Ivar Lykke og de frisinnedes stortingsgruppe var kort, og stortingsgruppe og parti gled fra hverandre. ^{[15] [34]}

Da Frisinnede Venstre gikk sterkt tilbake ved valget i 1927, begynte mange av de som hadde ønsket et mer selvstendig parti i stedet a se mot Fedrelandslaget. ^[29] Historiker Rolf Danielsen skriver:

≪Det kan se ut som et paradoks at et miljø som identifiserte seg med kravet om den politiske samling bak den nasjonale leder, samtidig var bærer av en selvstendighetslinje, som matte føre til ytterligere partisplittelse […]. [P]aradokset oppløses ved at Frisinnede Venstre ikke sa sin bestemmelse i a fungere som et parti pa linje med de eksisterende, men snarere som et medium, hvorigjennom folkets lengsel mot den bevegende fører kunne materialisere seg, eller som fødselshjelper for […] ‘et stort nasjonalt parti, som kan erobre ungdommen og de partiløse’.≫ ^[15]

I 1931 vedtok Frisinnede Venstres landsmøte, etter lengre debatt, a endre partinavn til Frisinnede Folkeparti. ^[38] Partiet nølte, av valgtaktiske grunner, med a gjennomføre byttet pa stemmesedlene. Navneendringen ble offisielt meldt til departementet i 1933. ^[39]

• 
  Landsmøte pa Britannia Hotel i Trondheim i 1926.

  Foto: Fr. Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket
• 
  Hovedstyret samlet i Trondheim i 1930.

  Foto: Fr. Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket

Radikalisering og marginalisering [ rediger | rediger kilde ]

Frisinnede Venstre apnet i 1920-arene, mer enn Høyre, for en mer aktiv stat i økonomien, blant annet for a gripe inn i arbeidskonflikter. ^{[15] [40]} Utover 1930-arene gikk partiet inn pa mer korporative ideer og sterk statsstyring. Deler av partiet uttrykte beundring for den dikatoriske statsmakten som kom til syne under fascismen i Tyskland og Italia. ^{[3] [10] [35] [41]}

Rolf Thommessens stortingsplass fra 1928 til 1930 ble en belastning for ham og partiet. I sin iver etter a redusere de offentlige utgiftene, foreslo han a redusere forsvaret til et minimum. Dermed kom han pa kant med sine forsvarsvennlige velgere. At Thommessen brukte sa mye av sine krefter pa partipolitikk og dreide Tidens Tegn i en retning som støtte mange fra seg, svekket avisens økonomi. Nye aksjonærer fikk kontroll over avisen, og partiet mistet sitt viktigste presseorgan. ^{[42] [43]}

Tidlig i 1930-arene sa Thommessen pa Vidkun Quisling som en mulig redningsmann for sitt politiske prosjekt. Da Quisling etablerte Nasjonal Samling i 1933, forverret det utsiktene til borgerlig samarbeid. Kritikk av partipolitikk og parlamentarisme var utbredt, men Nasjonal Samling var apent antidemokratisk. Frisinnede Folkeparti inngikk ved stortingsvalget 1933 et listeforbund med Nasjonal Samling i Oslo, Akershus og Bergen. Avgjørelsen førte til flere utmeldinger og ingen mandatuttelling. ^{[44] [45]} En av motstanderne av samarbeidet, Rudolf Falck Ræder fra Trondheim, ble partiets siste stortingsrepresentant (1933?1936). ^[46]

Mellom 1933 og 1936 pagikk samtaler mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og i en kort periode ogsa Nasjonal Samling om en ≪nasjonal blokk≫. Bondepartiet ble ikke overbevist om smapartienes velgerpotensial i byene og stilte seg heller fritt og søkte gjennomslag for sine krav hos Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. ^{[47] [48] [49]}

Partilaget i Trondheim beholdt navnet Frisinnede Venstre og holdt stand usedvanlig lenge. Det hadde markante kommunepolitikere som ordfører Johan Cappelen og John Lyng . Partiets talerør Dagsposten ved redaktør Johannes Knudsen var byens største avis. I navnestriden der byen ble patvunget navnet Nidaros , stod Frisinnede Venstre kompromissløst pa Trondhjem-navnet. ^{[15] [50] [51]} Selv om partiet gjorde sitt beste valg sa sent som i 1934, var det ikke forskanet for fraksjonskamp. Redaktør Knudsen og andre i den høyreradikale fløyen nærmet seg Nasjonal Samling, mens Cappelen og Lyng sa mot Høyre. ^{[46] [51]}

Alle partier utenom Nasjonal Samling var forbudt under okkupasjonen . Etter frigjøringen vedtok landsstyret i Frisinnede Folkeparti at partiet ikke skulle stille egne lister ved stortingsvalget i 1945 . ^[52] Betegnelser som ≪frisinnede≫ og ≪samlingsparti≫ hang ved pa en del Høyre-lister ved kommunevalgene i etterkrigsarene, men partiet ble ikke gjenreist. Bruken av avvikende partinavn ble strammet inn, og foran kommunevalgene i 1951 ble navnet ≪Frisinnede Folkeparti≫ erklært som ledig av departementet. ^[39]

Ledere [ rediger | rediger kilde ]

Valghistorikk [ rediger | rediger kilde ]

Stortingsvalg

Merknader

1. Fullt valgsamarbeid med Høyre. Oppslutningen er samlet.
2. Oppslutning for særlister. Det fantes ogsa felleslister med Høyre.
3. Oppslutning for felleslister med Fedrelandslaget. Det fantes ogsa felleslister med Høyre.

Referanser [ rediger | rediger kilde ]

Eksterne lenker [ rediger | rediger kilde ]

• (en) Frisinnede Venstre ? kategori av bilder, video eller lyd pa Commons