Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fredrik Peter Brandt
(født
24. juli
1825
i
Amli
, død
2. mai
1891
) var en norsk jusprofessor, ekspert pa rettshistorie og tingrett.
[1]
Han tok
examen artium
i 1842 (med laud) ved
Kristiania katedralskole
. Etter
cand.jur.
1846 ble han
universitetsstipendiat
1849 i faget ≪lovkyndighet≫, og startet samme aret ≪Foreningen til norske Oldskrifters udgivelse≫ sammen med filologen
Henrik Winter-Hjelm
(1829?1859) og den senere jusprofessor
Georg Vilhelm Lyng
(1827?1884) fra Suldal. Brandt ble i 1851 første mottaker av
H.K.H. Kronprinsens gullmedalje
for avhandlingen ≪Fremstilling af de Forandringer, som Norges dømmende Institusjoner i ældre Tider have undergaaet≫. Aret etter søkte han pa en
lektorpost
i faget ≪lovkyndighet≫, men nadde ikke opp i konkurranse med den senere jusprofessor
Torkel Halvorsen Aschehoug
(1822?1909) og Julius August Sommerfeldt Schmidt (1822?1866). Likevel var han foreleser ved universitetet fra 1853 til 1856, det aret han søkte pa et reisestipend og med 500
spesidaler
i lomma kunne tilbringe ett ar i
København
og tyske
Bonn
for a studere mer ≪lovkyndighet≫.
[2]
Tilbake fra utlandet ble han i 1861 redaktør i
Christiania-Posten
(etablert 1848), men sa ble det nedlagt. Brandt søkte derfor pa jobben som lektor i ≪lovkyndighet≫ ved
Det juridiske fakultet (UiO)
fra 1862, og vant i kampen mot den senere statsrad
Ole Andreas Bachke
(1830?1890), i 1866 forfremmet til
professor
etter a i 1864 ha blitt innvalgt i
Det Norske Videnskaps-Akademi
. Han underviste og publiserte for det meste om rettshistorie og tingsrett, men matte ogsa ta undervisningsansvar for sjøretten etter 1864, for strafferetten 1864?76, for arveretten 1864?78 og for personretten 1878?88.
Brandt innledet i 1867 en epoke med mye utenlandsturer, først som gjesteforeleser ved
Universitetet i Uppsala
og i 1868 som representant for
Det akademiske kollegium (UiO)
da
Lund Universitet
fylte to hundre ar. Slik fikk han den svenske
Nordstjerneordenen
1868. Tre ar etter, i 1872, møtte han da
Universitetet i Munchen
fylte fire hundre ar og ble da ogsa æresdoktor. Vel heime ga man ham en
St. Olavs Orden
, han hadde mattet møte som ekstraordinær dommer i Høyestesterett flere ganger.
Han ga navn til
Brandts gate (Oslo)
som gar langs en løkke han eide. Brandt var sønn av Johan Rasmus Brandt (1789?1858) og Marie Elisabet Hagemann (1803?82). Faren var
fut
og fogd i Rakkestad.
- Se forøvrig
oppdatert liste over digitale versjoner
fra
Nasjonalbiblioteket