Utviklingen av
Tsjadsjøen
fra 1973 til 2001. Sjøens vannspeil i blatt.
Ørkenspredning
er nar et opprinnelig fruktbart omrade blir til
ørken
.
Aubreville brukte det franske ordet ≪desertification≫ som opprinnelig betydde ≪fraflytting fra landsbygda≫
[1]
for a beskrive ≪avskoging, overbeiting, manglende regn og spredning av sand≫.
[2]
Utviklingen av
Aralsjøen
fra 1960 til 2014.
Noen mulige arsaker til ørkenspredning er overbeiting, overdyrking, vanningsmetoder, avskoging, oppbruking av
grunnvannet
, økt jordsaltholdighet og
klimaendringer
.
Ørkenspredning i det afrikanske
Sahel
-beltet fikk mye oppmerksomhet i 1970- og 1980-arene, og det ble satt i gang mange tiltak for a begrense spredningen. En bok fra 2016, skrevet av 20 eksperter, slar fast at ørkenspredningen i Sahel er pa retur, og at spredningen man observerte skyldes klimavariasjoner. Fra 1990-arene økte nedbøren, og ørkenen trekker seg na tilbake.
[3]
[4]
En stund het det seg at Sahara vokste sørover med en fart av 5-6 km i aret. Misforstaelsen skyldtes en undersøkelse gjort av Hugh Lamprey
[5]
i 1975. Etter en tørkekatastrofe i Nord-Sudan fikk han i oppdrag av Sudans regjering a kartlegge grensen for den nubiske ørken. I noen dager krysset Lamprey over omradet i et leid smafly. Han orienterte seg etter et 17 ar gammelt nedbørskart, og mente ørkengrensen hadde flyttet seg 90 km lenger sør, dvs. med en gjennomsnittsfart pa 5-6 km arlig. Oppdragsgiveren ba da FN om hjelp, og opplysningen om ørkenes angivelige fremmarsj ble grunnpillaren i FN-konferansen
The United Nations Conference on Desertification
i 1977.
[6]
Men kartet dr Lamprey tok utgangspunkt i i 1975, var tegnet ut fra opplysninger fra noen spredte
værstasjoner
, og deretter hadde en dr. King tegnet inn en vegetasjonsgrense der han mente a se skillet mellom et omrade med mer enn 75 mm regn arlig, og et omrade med mindre enn 75 mm regn arlig der han mente ingenting kunne gro. Dr. King utførte ikke noe feltarbeid, bare baserte seg pa gjetninger. I virkeligheten flytter ørkengrensen seg fra ar til ar ut fra hvor mye det regner, og nedbørmengden vokser og avtar i
syklus
. Bare pa de to arene fra 1983/84 til 1985/86 hadde Sahara trukket seg tilbake med 50-200 km - ikke vokst. I 30-arsperioden 1931-60 falt det uvanlig mye regn i omradet, slik at Sahel som hadde vært halvørken og
beite
for nomadenes buskap, i stedet ble oppdyrket med
bomull
og
peanøtter
. Beitelandet i halvørkenen langs
Niger
og
Senegal
ble omdannet til
rismarker
ved enorme investeringer i kunstig vanning.
[7]
Men neste syklus innebar tørke, og ørkenen tok Sahel tilbake. Beitelandet var oppdyrket med feilslatte avlinger sa ingen kunne brødfø seg. NASAs kartlegging med
værsatellitter
gjennom en arrekke viste hvordan ørkene bølget frem og tilbake. Da media i 1985/86 fikk høre om den pagaende ørkenspredningen, hadde Sahara tvert om trukket seg merkbart tilbake, og befolkningen tatt til med korndyrkning igjen. Men siden
nødhjelpen
fortsatte til det antatte katastrofeomradet, ble overskuddskorn fortsatt sendt dit fra
Vesten
sa kornprisen gikk til bunns, og lokale kornbønder la ned.
[8]
I
1980
annonserte FN at ørkenspredningen globalt hadde rammet rundt 35 millioner km² med land, og at 35 prosent av jordens fastland var truet.
[9]
I 1980 definerte FN ørkenspredning som var ≪forminskelse eller rasering av det biologiske potensialet i jordsmonn som kan resultere i ørkenlignende forhold≫.
[10]
- Benjaminsen, T.A (2000):≪ Timbuktu som utkant≫, i Benjaminsen, T. A., Gunvor Berge & Randi Eilertsen (ill.) (2000):
Timbuktu. Myter, mennesker, miljø
. Oslo: Spartacus forlag.
- Nicholson, Sharon E. (2001): ≪Climatic and environmental change in Africa during the last two centuries≫.
Climate Research
. 17. argang, 15. august 2001, s. 123-144.
- Pearce, Fred (2002): ≪Africans go back to the land as plants reclaim the desert≫.
New Scientist.
Argang 175, nr. 2361, s. 4.