Nordfirfisle
ogsa kalt bare
firfisle
(
Zootoca vivipara
) er den ene av vare to norske
øglearter
; den andre er
stalorm
. Utbredelsen i
Norge
er darlig kjent, men den finnes i alle landsdeler, bade i lavlandet og høyt til fjells. Det er mulig at den mangler pa deler av
Vestlandet
, og i deler av
Nordland
og
Troms
. Nordfirfisla er ganske vanlig mange steder i
Finnmark
, og gar her lengst nord av alle verdens
krypdyr
.
Arten har et enormt utbredelsesomrade i
Eurasia
, og finnes fra
Irland
i vest, og helt til
Øst-Sibir
,
Sakhalin
og
Hokkaido
i øst. I Europa lever nordfirfisla sør til
De kantabriske fjell
,
Pyreneene
,
Alpene
og
De dinariske alpene
. I fjellene i Sør-Europa gar den helt opp til 3000 meters høyde.
Firfisle
Nordfirfisla finnes i mange naturtyper, og føden bestar mest av
insekter
og
edderkopper
. Selv er nordfirfisla bytte for
buorm
,
hoggorm
,
fugler
og sma rov
pattedyr
. I likhet med mange andre øgler kan firfisla kaste halen, sakalt
autotomi
. Nar et
rovdyr
prøver a ta den, knekker halen i en virvel. Halen blir liggende igjen og sprelle, mens firfisla stikker av. Rovdyret blir naturligvis svært forvirret. Halen vokser ut igjen, men virvelen blir erstattet av brusk.
Det vitenskapelige navnet var inntil nylig
Lacerta vivipara
, men arten er na plassert i den
monotypiske
slekten
Zootoca
.
Vivipara
hentyder til at denne arten føder levende unger. Dette er ikke helt riktig, men nordfirfisla er
ovovivipar
. Dette innebærer at
eggene
blir klekket samtidig som hunnen legger dem. Dette er en tilpasning som er vanlig blant krypdyr som lever i kaldt klima: Ungene kan utvikle seg raskere dersom de oppholder seg lengst mulig i kroppen til hunnen fordi hun velger a oppsøke varme steder. Faktisk er alle norske krypdyr, unntatt buormen,
ovovivipare
. Antall unger hos nordfirfisla varierer fra to til ti, og de er 4 ? 4,5 cm ved ≪fødselen≫. Det første aret er ungene ensfarget mørke, ofte helt svarte. Nar de er arsgamle, far de den voksne brune fargen med tegninger. Maksimallengden er 17 ? 18 cm, og hunnen er gjerne noe større enn hannen. Om vinteren gar nordfirfisla i dvale.
Pa mange andre sprak kalles arten skogfirfisle: svensk
skogsodla
, dansk
skovfirben
, tysk
Waldeidechse
. Den skyldes at arten lenger sør helst finnes pa fuktige og skyggefulle steder. Pa solrike steder overtar
sandfirfisle
og andre
firfislearter
.
Det er vanlig a dele nordfirfisla i fire underarter:
- Zootoca vivipara vivipara
? Nord-, Vest- og Mellom-Europa.
- Z. v. carniolica
?
Slovenia
,
Østerrike
(
Karnten
), deler av
Italia
og
Kroatia
. Denne underarten er
eggleggende
.
- Z. v. pannonica
? Sørøst-Europa.
- Z. v. sachalinensis
? Fra
Baltikum
, og østover helt til stillehavsøyene Sakhalin og Hokkaido.
Denne oppdelingen har blitt diskutert i de siste ara. Det finnes ogsa eggleggende
populasjoner
i Sør-Frankrike og Spania, men disse skiller seg klart ut fra
Z. v. carniolica
.
Forskning pa utbredelse av underarter
[
rediger
|
rediger kilde
]