Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den sentrale personen bak Finlands omlegging av utenrikspolitikken etter nederlaget mot Sovjetunionen var
Paasikivi
, her med den sovjetiske politikeren
Kliment Vorosjilov
Finlandisering
(
finsk
:
suomettuminen
,
svensk
:
finlandisering
,
tysk
:
Finnlandisierung
) er en prosess der en mektig stat har stor innflytelse over politikken som blir ført i en mindre nabostat. Ordet betyr ≪a bli som
Finland
≫. Ordet refererer til den sterke innflytelsen
Sovjetunionen
hadde over politikken som ble ført i Finland etter
den finske fortsettelseskrigen
(1941?1944) og under
den kalde krigen
.
Betegnelsen er generelt ansett som a være
nedsettende
. Ordet oppsto i
vesttyske
politiske debatter pa slutten av 1960-arene. Nar betegnelsen ble brukt i Tyskland og andre
NATO
land ble den referert som en avgjørelse et lite land tok for a ikke utfordre en mektigere nabostat i utenrikspolitikken. Den er vanligvis brukt til a referere til Finlands politiske relasjoner til Sovjetunionen, men den kan ogsa refereres til lignende internasjonale relasjoner, slik som
Danmarks
politiske relasjoner til
Tyskland
mellom 1871 og 1940.
I Finland ble betegnelsen
finlandisering
oppfattet som sløv kritikk som stammet fra en manglende evne til a forsta hvordan et lite land ma forholde seg til en
supermakt
som nabo uten a miste
suvereniteten
. Av mange vanlige finner ble betegnelsen sett pa som sterkt nedsettende. Grunnen til at Finland gikk inn i et ≪finlandiserende≫ forhold til Sovjetunionen var av
realpolitiske
grunner, a overleve.
USAs
utenrikspolitiske eksperter fryktet at
Vest-Europa
og
Japan
skulle bli finlandisert, noe som kunne lede til en situasjon der USAs allierte ikke lenger støttet deres kamp mot Sovjetunionen. Teorien om ≪tautrekkingseffekten≫ (engelsk:
bandwagoning
) skapte støtte for ideen at hvis USA ikke lenger kunne sørge for en sterk og palitelig støtte til de
antikommunistiske
organisasjonene hos sine allierte kunne NATO og USA-Japan alliansen kollapse.
